Jeg må ha hatt det fryktelig

Jeg har bledd gjennom gamle papirer fra type ungdomsskolen+ og det er mye fælt der altså. Veldig mye ensomhet, veldig mye mobbing. Iallefall var disse to tingene en stor del av meg på ungdomsskolen. Jeg har side opp og side ned med grusomme dikt og fortellinger fra ungdomsskolen. Jeg hadde det rett og slett ikke greit der. Jeg hørte ikke til, passa ikke inn. Men jeg finner og noen papirer som jeg virkelig håper er litt eldre. Det er mest tegninger. Eller kanskje ikke mest, men en god del tegninger og. Jeg kjenner hvordan det gufser i meg da jeg ser noen av tegningene. Det ene får jeg skikkelig vondt inni meg av å se på fordi jeg vet at da jeg tegna den hadde jeg vondt. Skikkelig vondt og var virkelig redd. Husker ikke når det var. Husker lite fra fortida mi, og det er det kanskje en grunn til og. Jeg er nesten litt glad at jeg ikke husker på til daglig hvor vondt jeg hadde det. Hadde jeg gjort det tror jeg jeg hadde blitt bitter. For jeg vil ikke si at jeg er bitter for det som har skjedd nå. Jeg har fortrengt det, på både godt og vondt.

På ungdomsskolen hadde jeg det fælt fordi omstendighetene rundt meg var fæle, på videregående hadde jeg det fælt fordi hjernen min var så ødelagt om jeg kan si det at det var mye mer mellom himmel og jord for meg enn for kanskje mange andre. Om hjernen min var så ødelagt fordi jeg hadde det så fælt på ungdomsskolen eller om det hadde hendt likevel. Det vet jeg ikke. Men det jeg vet, det er at jeg aldri vil tilbake til slik jeg hadde det på ungdomsskolen, videregående eller tida da jeg var fulltidsstudent på hybel. Ikke at jeg vil ha det slik jeg har det nå heller, men, jeg vil iallefall ikke tilbake.

2015-10-05 21.06.17

Jeg husker ikke at jeg skrev dette, men jeg husker følelsen, følelsen av å ikke orke, følelsen av støyet i ørene, som jeg forsåvidt har enda. Følelsen av at null kontroll. Heldgvis har jeg gjennvunnet kontrollen. Heldigvis så har ting utvikla seg litt, i noe jeg tror er rett retning.

2015-10-05 21.06.32

Dette husker jeg heller ikke når jeg skrev. Jeg håper det er på videregående+ for jeg vil ikke at jeg skal ha opplevd dette mens jeg bare gikk på ungdomsskolen, og jeg tror nok heller ikke det er fra ungdomsskolen på grunn av skrifta. Men det sier så veldig, veldig tydelig hva stemmene, og jeg, sier når de er som verst. Jeg velger å tro at dette kanskje er i perioden hvor jeg studerte borte og var helt alene med stemmene mesteparten av tiden. Uansett, det gjør vondt å lese, det vekker opp vonde følelser og minner. Jeg savner det ikke.

2015-10-05 21.06.57

Dette lurer jeg på om er fra ungdomsskolen kanskje, muligens videregående. Det er rett og slett hvordan jeg følte (føler) at jeg blir ønsket velkommen av en ny dag. Jeg har flere ganger tegnet monstre, men dette er rett og slett et av de frykteligste jeg har sett jeg selv har tegnet. Det ser kanskje ikke så ille ut, men jeg husker følelsen bak, og jeg kjenner fortsatt ofte på den følelsen.

2015-10-05 21.06.39

Når jeg ser dette bildet og ser at det er tegnet på samme ark som forgje så tror jeg nesten helt sikkert at det er fra videregående. Rett og slett fordi jeg husker dette som mitt første forsøk på å tegne stemmene og hvordan de fungerte. De var liksom så skremmende, og i «ekko» altså det var ekko på den ene stemmen som gjorde at det hørtes ut som mange. Og ikke la deg lure av smilet til han til venstre, ser du ikke at han har sylskarpe tenner?

2015-10-05 21.05.27

Dette er nok fra 10. klasse+, rett og slett fordi det er på nynorsk. Og jeg tror det er lagd før første gangen jeg innrømte at jeg hadde angst som var i russetida på videregående. Det er nemlig en mann de ikke visste om da, og jeg kalte han Angst, for det var det han var. Angst er borte nå, han har drukna. Ikke det at jeg ikke har angst lengre, men nå vet jeg det er angst, jeg trenger ikke en figur eller skikkelse for det. Nå er angst angst og ikke noe mer. Selv om det fortsatt er smertefullt og skremmende så vet jeg hva det er og jeg gjør det ikke mer skummelt og skremmende enn det det egentlig er. Jeg prøver iallefall å ikke gjøre det mer skremmende og skummelt, for jeg syns det allerede er ganske så skummelt og skremmende.

2015-10-05 21.06.48

Dette er det verste bildet. Jeg har spart dette til slutt. Det er av en dame tror jeg, og jeg har scrollet ned slik jeg slipper å se hvor ansiktet egentlig skal være. For jeg husker denne skikkelsen. Den pleide å følge etter meg da jeg gikk på internatskolen jeg gikk på et år på videregående. I virkeligheten var hun og hennes medsammensvorne hvite, men jeg kunne jo ikke fargelegge hvit på  hvit, derfor ble hun svart. Jeg husker frykten når jeg måtte gå ute alene. Jeg husker hvordan jeg ringte mamma eller løp bare jeg skulle gå over skolegården etter mørkets frembrudd. Jeg husker hvordan disse damene følgte etter meg da jeg sprang over skolegården. Jeg husker likene i trappegangen. Jeg husker de døde utenfor døra til rommet mitt. Jeg husker de døde under senga. Jeg var rett og slett livredd det året. Jeg blir nesten svimmel av å tenke på det, og det jeg blir enda svimlere av er at ingen egentlig tok meg på alvor.

Tanker etter en psykologtime

Jeg kan kjenne på følelsen enda, den er der, som et minne. Det gjør vondt, men det er ikke farlig lengre, det gjør bare vondt. Vi gikk et steg for langt, det skjedde, de kom, jeg ble fanget. Heldigvis var du der, klar og snartenkt. Du reddet meg. Jeg kan stole på deg.

Og slik er det nå

Jeg har liksom lyst å si noe om hvor vondt jeg har og hvor redd jeg er og hvor dårlig det går. Men, jeg vet ikke hva jeg skal si. Livet går liksom ikke helt min vei. Jeg har enda ikke fått begynt ordnetlig på studiene, derimot har jeg fått lest litt på bilteorien, og det er jo positivt. Ikke at det er så mye som synker inn, men litt er det nå forhåpentligvis. Ligger på en 11 feil cirka på teoritentamen.no. Og det kunne jo vært betraktelig mye verre. Og det var vel det positive i livet mitt. 11 feil på teoritentamen liksom. Så mye har jeg å glede meg over. Nei, nå syns jeg jeg kanskje ble litt for negativ. Men jeg føler det er mye negativt i livet mitt nettopp nå. Hodet er helt blåst. Er ikke noe vits å bry seg om det. Jeg er livredd og får vondt av mange lyder som de fleste ikke tenker over. For eksempel blinklyset på bilen, men også tastelydene på tastaturet på macen min gjør og vondt, og selvfølgelig alle skjærende høye lyder og sånt. Men vanligvis pleier jeg ikke reagere på tastaturet, og det er litt smertefullt å innrømme, men her jeg sitter og skriver kjenner jeg bare hvordan det nærmest eksploderer i ørene mine for hvert tastetrykk. Du tenker kanskje hvorfor jeg gidder å skrive da? Jeg trenger det, jeg må få ut noe før hele meg eksploderer eller noe …

Det hjelper ikke så veldig at det begynner å bli høst heller, tidligere mørke hjelper nemlig ikke når man er redd. Jeg tørr nemlig så vidt se ut vinduene når det er lyst, og da er det jo enda verre når det er mørkt. Det er også skremmende å se langt fram. Okei, jeg vet, det høres rart ut, men når jeg ser rett framover ser jeg Dem. Jeg skjønner ikke hvorfor, men De blir så tydlige da, ja, De, skyggene, stemmene, kall dem hva du vil. Jeg kjenner de ser på meg, kjenner de er nære. Jeg vet ikke om jeg tror på at man kan ense ting som egentlig ikke er der og slikt, liksom spøkelser eller slike ting, men jeg enser Dem. Ser De ikke hele tiden, men kjenner at De er der. Og ja, det er skremmende!

Som du kanskje skjønner er det ikke lett å ha det slik som det er nå. Håper iallefall du skjønner det. Jeg er redd, lei og deprimert, og av og til forbanna! Det at jeg er forbanna er vel egentlig en god ting, de tre andre er ikke. Det hjelper nemlig ikke på humøret og framtidshåpet og ha det slik her. Det er så hemmende. Spesielt det å være så var for lyder. Orker ikke å være så sosial da, hvis flere snakker samtidig er det umulig å holde fokus. Hvis det er høy musikk setter jeg ørepropper i og håper på det beste, men det gjør vondt likevel.

Å ta beslutninger er heller ikke lett. Jeg blir nesten som et lite hjelpeløst barn. Jeg vet ikke hvordan jeg skal gjøre noe, jeg er redd for å gjøre feil og klarer ikke å bestemme meg for hva jeg skal gjøre. Heldigvis fungerer impulsiteten min, så får jeg en impulsiv tanke så tar jeg vare på deg og prøver å ikke tenke for mye på den. Slik som på mandag da ville jeg ha pizza, så vi handla inn til pizza. Derfor ble det pizza i dag fordi jeg impulsivt hadde lyst på det for to dager siden.

Så det var litt hvordan det går nå. I morgen skal vi ha ansvarsgruppemøte, og det blir nok interessant. Jeg vet ikke helt hva som skal taes opp, men det blir nok veien videre og status nå. Håper bare at jeg ikke føler meg overkjørt og trampa på etter møtet i morgen, for det vet jeg rett og slett ikke hvordan jeg skal takle.

Det psykosenære som de sier

94981baecb9d889594af2425e024bedd

Jeg er redd det meste, redd for å lukke øynene, redd for å være alene, redd for vann, redd for å kjøre buss, ja og mer til, egentlig det meste. Og er jeg ikke redd så gjør det vondt. Vondt i ørene. Det suser så mye i dem. Kjennes ut som om de skal sprenge. Vil holde meg for ørene slik at det skal bli stillere, men det bråker like mye uansett. Det kommer utenfra inni ørene mine. Som om sitter en mann med en megafon med klang på der inne. Føles ut som om jeg må kaste opp. Jeg trodde alt skulle bli bedre da jeg hadde fått levere oppgaven jeg har holdt på med den siste tiden, men det gjorde det ikke. Heller tvert imot. Vet ikke hva jeg skal gjøre. Skriver og skriver for å holde fokuset i denne verden. Vil egentlig bort, vil reise fra alt det vonde, gi meg over. La de spise meg, bruke meg, kaste meg. Jeg orker ikke leve, jeg er for opptatt med å overleve som bildet over sier.

Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal takle alt dette. I går da jeg var hos behandleren min og psykologen så ville de først ha meg innlagt, så ville de vente og se hvordan det gikk til i morgen, altså i dag, og i dag så var det «vi sees om en måned, ring hvis det er noe». Selvsagt er det noe. Jeg er jo helt full av noe. De tar jo hele meg! Dreper meg sakte men sikkert på en eller annen måte. Men tør jeg ta kontakt? Jeg håper det. Ting går nemlig ikke så veldig bra. Og jeg er redd.

38485d5d4acc554f5d52003ff98624a5Jeg vil egentlig bare legge meg til å sove, ikke våkne før alt er over, og det vet jeg ikke når er. Kanskje våkne av og til for å kjenne om ting har blitt bedre, og hvis ikke, legge meg til å sove igjen. Få en pause, litt hvile, noe annet enn alt det vonde. Vær så snill, la meg drikke, selvmedisinere og skade til jeg ikke er mer, til jeg sover like lenge som Tornerose, for livet mitt er ikke et vakkert eventyr nettopp nå.

Når jeg ikke helt vet hva som skjer

Når jeg ikke helt vet hva som skjer selv, annet enn at jeg fryser og at det gikk tom for varmt vann i dusjen, annet enn at dyna er varm og at armen blir full av sår. Når alt kommer skyllende over meg, og trykket blir for høyt til at jeg klarer å holde meg stående. Det er da jeg velger å skrive dette innlegget. I håp om at alt skal bli litt lettere og litt mindre skremmende, for for å være helt ærlig vet jeg ikke helt hva som skjer. Jeg er litt redd, men om jeg kan si det selv, så er jeg også ganske modig, som likevel står opp, selv om det kanskje jeg drøyer et par timer ekstra i senga, så står jeg opp, facer dagen og alt som kommer med den. Kanskje jeg burde studert litt mer, skrevet litt mer på denne prosjektoppgaven min. Kanskje jeg burde ha rydda litt mer, eller gjort noe litt mer fornuftig. Jeg vet ikke. Jeg vet ikke hva som skjer, jeg vet bare at jeg er i live og at det gjør vondt. Så, beklager til alle jeg sa det gikk bra til, jeg tror kanskje jeg løy, for jeg tror ikke det går så bra nå lengre, men jeg er ikke helt sikker for jeg vet ikke helt hva som skjer.

De kaller meg menneske,
men er det det jeg er?

Si meg
Si meg

Er det det jeg er?
Et menneske?

Redd

I går svikta kroppen min litt. Hele kroppen gjorde vondt. Jeg klarte ikke å sitte, og nesten ikke gå eller stå og reise meg. Alt gjorde så vondt. Det var nok fordi jeg var sliten. Jeg har hatt en miniversjon av det de forgje dagene, men ejg har oversett det litt. Ikke tenkt på at det var et tegn på at kroppen var sliten. Men i går hadde jeg ikke noe valg annet enn å kaste årene og legge meg i senga og slappe av. Og selvom kroppen gjorde skikkelig vondt, så var det litt godt å bare ligge, selv om jeg var skikkelig redd. Redd for at det skulle vare, redd for at det ikke bare var litt slitenhet. Men i dag er jeg mye bedre. Kroppen er litt mørbanka og jeg er litt trett og sliten. Men den fryktelige smerten er heldigvis vekke. Selv om jeg ikke helt har stått opp enda, noe jeg egentlig ikke hadde planer om å gjøre heller, så er denne dagen til nå mye bedre enn i går.

Ellers er jeg fortsatt litt redd. Redd for at kroppen skal bli mer sliten. Redd for å ikke klare å fullføre studiene. Redd for at jobben skal bli litt for mye. Redd for det meste egentlig. Jeg har jo vært så sliten den siste tiden at jeg har ikke orket å lese noe særlig. Orker ikke å bla i boka, orker ikke bevege øynene. Orker ingenting nesten. Men jeg håper på at det er en forbigående fase.