Men …

Jeg leste nettopp ei bok, Repitisjonsøvelse het den, skrevet av Runar Mykletun eller noe slikt. Den handler kort fortalt om en familie ti år etter den ene sønnen i familien har tatt livet av seg. Da jeg leste den bok bestemte jeg meg for at jeg skulle aldri ta livet av meg, ikke tenke på det engang, men, ja, selvsagt er det er men, så kom livet å beit meg i ræva, slo meg i magen og kakka meg i hue, og nå, når jeg sitter i all jævelskapen klarer jeg ikke å si at jeg aldri vil det mer. Det er det eneste jeg ønsker, eller det er det eneste jeg tror jeg ønsker, hadde det det vært det eneste så hadde jeg vel bare gjort det? Noe holder meg igjen, og det er selvsagt min kjære mann. Jeg vil jo selvsagt ikke han så vondt. Men livet mitt gjør og veldig vondt. Jeg skjønner ikke helt hvordan jeg skal overleve dette. Men jeg har jo overlevd hver gang til nå, så ingen trenger vel å bekymre seg, jeg er bare så forbarska lei og ikke minst, det gjør så forbarska vondt! Jeg har bare lyst å rope og gape, men det hjelper ikke det heller, jeg har prøvd. Ingenting hjelper egentlig. Og jeg er så veldig, veldig lei. Men jeg elsker han så høyt.