En tap-tap situasjon

Onsdagsmorgen skjedde det som absolutt ikke skulle skje, jeg glemte å ta medisinene på morgenen og da jeg kom hjem fra dagposten var stemmene så sterke at jeg ikke klarte å ta dem. De sa at tok jeg dem måtte jeg dø, og vet dere hva? Jeg trodde på dem, og er det en ting jeg ikke vil så er det å dø. Jo senere det ble, jo sterkere ble stemmene og jo svakere ble jeg. Stemmene begynte etterhvert å mase om selvmord, og etter mye strev ringte jeg til legevakte og fortalte hvordan saken var, og etter en tur på legevakta endte det med at jeg ble innlagt, igjen.
Jeg kan ikke si jeg syns det var et nederlag, for det var nødvendig, men det var veldig unødvendig at det ble sånn det ble. Jeg glemmer svært sjeldent å ta medisinene, og at jeg skulle gjøre det nettopp nå når jeg står på litt lav dose risperdal er jo bare helt typisk. Det endte ihvertfall med en kveld full av hallusinasjoner og selvmordstanker. Men hvilket valg hadde jeg? Tok jeg medisinene måtte jeg dø, og gjorde jeg ikke det ville stemmene ta livet av meg likevel. Det var en tap-tap situasjon. Så natt til torsdag kjørte meg og mamma innover mot sykehuset der jeg ble innlagt og var fram til mandag. Hvordan det var der kommer det noen flere tekster om senere.