Ingen superhelt

Jeg er ingen superhelt. Tro det eller ei. Jeg trenger også hvile. Balansen mellom aktivitet og hvile er viktig. Trekke meg tilbake å bare være meg. Ikke være oversosial. Jeg er ingen superhelt. Heller intet supermenneske. Og, tro det eller ei, jeg trenger også søvn. Kanskje litt ironisk at jeg sitter nå og skriver dette, nå som klokka er nesten halv fire. Men som dere kanskje skjønner skriver jeg dette til meg selv. Ikke for å kunne se tilbake senere eller spare på tankene mine og følelsene mine, men for å gi meg selv streng beskjed om hvordan jeg fungerer her og nå. Det gjelder ikke bare i framtiden, det gjelder også her og nå. Selv om jeg av og til føler meg som et supermenneske, spesielt nå som jeg går inn i min tredje natt uten søvn på fire netter. Det er alt for lite. Jeg vet jo egentlig det. Fornuften min vet det iallfall.

Problemet er bare at jeg ikke alltid hører like mye på fornuften som på følelsene. Følelsene mine vil jeg skal bli enda dårligere enn det jeg er innad. Supermenneske er bare kroppen og det ytre. Inni meg lider jeg. Inni meg har jeg mørke og skumle tanker. Og det er derfor følelsene mine vil skakkjøre meg, for at jeg skal bli ustabil og impulsiv. Så ustabil og impulsiv at fornuften ikke lengre har kontroll. At den bare blir en liten hvisking man ikke kan høre med mindre man lytter veldig, veldig godt etter og når jeg er så dårlig som følelsene mine vil jeg skal bli så hører jeg ikke etter.

Jeg har en avtale med psykologen min er på DPSen jeg er innlagt på at hvis jeg ikke sover på to døgn må jeg ta sovemedisiner for å sove den tredje natta. Dette er jo selvsagt for at jeg ikke skal bli helt ødelagt og skjør. For at jeg ikke skal bli ustabil og impulsiv til jeg skal etter planen skrives ut på mandag.

Jeg vet det er lurt å sove, selvsagt gjør jeg det. Men likevel … Kanskje jeg klarer å holde meg våken på tross av sovemedisinene. Jeg håper og ønsker det. Jeg er destruktiv, ja jeg vet det. Men jeg er så inderlig lei av å ha det vondt. Men, don’t worry, jeg klarer ikke lyve til en sjel. Jeg kommer til å være helt åpen om hva jeg gjør og hvordan jeg har det til folka her på DPS og føler jeg meg ikke klar til å utskrives på mandag så sier jeg det og forhåpentligvis så hører de på meg.

 

Når følelsene blir sterkere enn fornuften

Klokka er bare 23:21 nå når jeg begynner å skrive dette. Men det er sannsynligvis begynnelsen på en lang natt. Forrige natt var og en lang natt, nesten helt uten søvn. Jeg vet jeg burde ha sovet, spesielt siden jeg nesten ikke sov forrige natt, men siden jeg har en så sterk trang til å skade meg og ikke har noe å skade meg med så skader jeg meg heller med å ikke sove. Jeg vet det absolutt ikke er lurt, men av og til blir følelsene sterkere enn fornuften.

Jeg har vært innlagt siden torsdag og skal hjem i morgen. Det har vært dager herjet med selvmordstanker og selvskadingstrang. I dag derimot har vært en god dag. Jeg har aktivisert meg mye. Nesten litt for mye. Nå er jeg både sliten og oppspilt på en gang. Selv om det har vært en god dag, straffer eller skader jeg meg likevel med å ikke sove. Følelsene mine er virkelig ikke til å bli kloke på.

Bivirkninger

14702388_1751701638491946_1672282633520025663_n14717207_1892467614321572_1733245042153518778_n

Sånn her har mine tre siste uker vært etter jeg begynte på en ny antidepressiva. Heldigvis har det gått over nå. Men å ikke sove og å ville spise hele tiden så trodde jeg jeg måtte slutte på de nye og. Men nå ser det ut som det har gitt seg litt. Sover iallfall og er ikke så sulten og har lyst på noe godt hele tiden lengre heldigvis!

Selvdestruktiv

Det er det jeg er. Ikke med at jeg egentlig fysisk skader meg, men jeg sover ikke, iallfall drøyer jeg det så lenge at jeg ikke tørr det. Jeg er redd. Redd for å lukke øynene. Redd for å ha øynene åpne. Redd for det meste egentlig. Nå sitter jeg i første etasje med alt lys på og venter på morgenen. Håper jeg sovner på sofaen eller noe slikt til slutt. Det er slitsomt å ikke sove. Det er slitsomt å være redd. Livet er generelt sett slitsomt.

Ta seg sammen, er det så lett?

Jeg føler egentlig jeg klager, symter og er selvmedliden akkurat nå, men det er SÅ tungt å være så sliten at det gjør vondt, at jeg føler jeg bare  klage litt, selvom det vel er rikelig feil. Jeg burde så meget, men orker så lite, men det er vel bare min feil, og jeg burde bare ta meg sammen. Men er det egentlig så lett?

Jeg får dårlig skyldfølelse for alt som burde vært gjort, men som jeg rett og slett ikke orker å gjøre. Jeg føler jeg kaster bort livet mitt på å sove, slappe av og å ha vondt. Jeg er DRITT LEI! Skikkelig dritt lei for å være ærlig, jeg vil så gjerne, men hverken tida eller kreftene strekker til, og når de endelig gjør det, så vil jeg jo helst bruke energien på noe gøy og spennende.

Gi meg litt søvn!

I går var jeg sikker på at jeg skulle få sove uten sovemdisinene mine, men det gjorde jeg ikke, noe som resulterte i at jeg var våken helt til klokka ti om formiddag da jeg endelig tok sovemedisinene mine og sov helt til forloveden min hadde kommet hjem og rukket og lagd middag, og i natt sover vi hos mamma og jeg har selvsagt glemt sovemedisinene mine hjemme og dermed blir det null søvn i natt og. Irriterende, er ikke trett et sted.
Det minner meg så om tiden da jeg studerte og kunne gå flere netter uten å sove. Tenk om jeg begynner å bli syk igjen? Tenk om dette er starten. Jeg er redd. Vær så snill, ikke la dette være begynnelsen på en ny periode sykdom, jeg har det jo så bra, er frisk og rask, ja faktisk lykkelig, og jeg skal jo gifte meg.