#storyofmylife

a1rt-1699977

Av og til så føler jeg at disse linjene fra sangen Safe av Britt Nicole er ganske passende for hvordan livet har vært og er.

For du har prøvd å komme inn i hodet mitt og jeg har bare prøvd å kvitte meg med ordene du har sagt, men jeg vil du skal se at jeg bare henger i fast i en tynn tråd til livet mitt og at jeg mister kontroll og murene mine holder på å revne. Men egentlig er jeg jo så lei av å snu og løpe bort fra alt.

#storyofmylife

Jeg savner deg og hater deg samtidig! Du prøvde å komme inn i hodet mitt, men det gikk ikke. Du kom heller inn i hjertet mitt og gravde et stort hull der. Du prøvde å rive ned murene for at jeg skulle bli mer fri, men du slapp heller inn monstrene gjennom revnene. Du prøvde å lære meg å kontrollere følelsene, men de tok overhånd og ble herre over meg. Du gav meg opp når jeg trengte det mest, du lot meg bli sittende alene med alt du hadde prøvd å fikse, men som du hadde ødelagt mer enn du hadde fiksa det. Og ja, kanskje hadde det blitt fiksa om du ikke gav meg opp, men du gav meg opp. Og det syns jeg var skikkelig feigt av deg. Og jeg hater meg selv for å savne deg og jeg hater meg selv for å hate deg.

535547_10150848830686271_2136461145_n

You are my future, ’cause You took my past

20160507090203_20160507020158594

Jeg var i kirka i går, som jeg så ofte er og det lovsang vi som vi så ofte gjør og jeg begynte å tenke som jeg så ofte gjør. Spesielt under sangen All about You av Planetshakers. Der synger de «You are my future, ’cause You took my past» og alt jeg egentlig skulle ønske var at Han kunne ta framtida mi og. Selv om jeg vet at Han har framtida mi i sin hånd så skulle jeg ønske at han kunne ta vekk hele framtida mi for jeg var så himla lei av alt! Men uansett hvor himla lei var av alt, bestemte jeg meg for å lovsynge han og bare feste blikket på Gud. For jeg vet jo, innerst inne et sted, at det er jo det som funker, men lett, det er det ikke.

Det skal gå over

og jeg har sett alt dette før jeg vet hvordan det går
det går sånn som det gjør når man er redd det man ikke forstår
men jeg vil høre noen si at også dette
det skal gå over

Jeg siterer Siri Nilsen sin sang Jeg vet. Og problemet er at jeg ikke vet, klarer ikke å tro iallfall at dette skal gå over. Jeg skulle ønske jeg visste, jeg trodde, og jeg håpte at det skulle gå over, men jeg er så redd, så veldig veldig redd for at det ikke skal det.

Det har vært stille fra meg en stund, ikke fordi ting har gått så bra, men fordi ting har gått så dårlig. Så dårlig at jeg ikke har orka, klart eller villet formulere noen ord om hvordan jeg har det. Utsettelse, utsettelse, utsettelse, ta livet minutt for minutt, slik har jeg levd. Det har blitt mange minutter og leve. Litt for mange om du spør meg. Men, nå er jeg iallfall utksrevet og skal klare meg selv, og ifølge fastlegen så må jeg stole på at de visste hva de gjorde da de skrev meg ut. Problemet er bare at jeg ikke stoler på meg selv, eller at de visste hvordan jeg hadde det da jeg ble skrevet ut.

Men jeg tar minutt for minutt, lider meg gjennom det som jeg er så flink til. Skulle ønske jeg var litt mindre flink til det egentlig jeg.

Have your way

Jeg skulle ønske jeg kunne mene ordene i sangen Have your way av Britt Nicole, men jeg klarer det ikke. Jeg skulle ønske jeg kunne synge «Just have your way» men jeg skjønner ikke hvordan jeg skal klare det når ting gjør så vondt. Kanskje er det derfor jeg trenger påminnelsen om at «you take the broken things and turn them into beautiful» Men jeg klarer ikke dette refrenget: «I‘ll stop searching for the answers I’ll stop praying for an escape And I’ll trust you God with where I am And believe that you will have your way» Men en ting er sikkert, og det er at jeg gjør mitt beste for at dette skal stemme: «Even if my dreams have died And even if I don’t survive I’ll still worship you with all my life» Og om jeg ikke får det til, så er det iallefall sant at dette stemmer: «But you never said the road would be easy But you said that you would never leave And you never promised that this life wasn’t hard But you promised you’d take care of me«

Gud, Gud, hvor er jeg?

Jeg var i kirka i dag, som jeg pleier på fredager. Vi lovsang, som vi pleier i kirka. Jeg begynte nesten å gråte, som jeg pleier å gjøre når vi lovsynger. Sangen var This is Living av Hillsong Young and Free. 

2015-10-02 20.03.19

Svart og hvitt blir til farger, Sola bryter seg gjennom skyene. Ja, dette er å leve nå. Åh, som jeg lengter. Jeg skrev en mail til ei god venninne tidligere i uka en dag om at Gud var så vanskelig å tro på. Jeg får slike troskriser av og til, spesielt når livet er vanskelig. Før var troen min sterkest når jeg hadde det vanskelig. Jeg klamret meg til troen som om det var min siste redning. Nå klarer jeg ikke vite om jeg tror eller ei. Åh, guri som jeg savner den tida. Livet var liksom så lett, selvom det var vanskelig. Har jeg det mye verre nå eller bare tar jeg det mye dårligere nå? Jeg vet ikke. Rett og slett. Kanskje jeg var mer hengiven før. Kanskje det er meg det er noe galt med, for det er iallefall ikke Gud for Gud har ikke forandra seg eller noe. (4. Mos 23:19)

Jeg vet ikke hva det er, men jeg savner det meg og Gud hadde! Det er nesten som om jeg har mista en bestevenn. Jeg skulle ønske at jeg kunne vite med visshet at det kommer bedre dager, kunne vite med visshet at Gud bærer meg gjennom alt vondt som er og kommer i livet. Men jeg klarer ikke å vite det lengre. Det er liksom ikke håp eller noe. Og selvom jeg sier og mener at håp er et legemiddel som ikke helbreder, men som tillater oss å lide litt lengre så er håp livsviktig. Og selvsagt er jeg ikke helt uten håp, men jeg ser det ikke helt selv.

10885392_10152533166440950_6492072481098088291_n

Jeg savner Gud, savner å kunne chille på Hans fang. Savner å vite, ikke bare tro. Savner å kunne finne trøst i Hans ord og i kristne sanger. De siste dagene har jeg hørt på ukristen musikk på Spotify, ikke satanistisk eller noe slikt, bare verdslig musikk. Og det har vært godt. Jeg har fått en pause, og jeg tror ikke jeg anbefaler noen å ta en pause fra Gud egentlig, men det har vært deilig. Jeg har kjent på en massiv angst og nesten hatt oppkastet opp i halsen bare jeg har hørt på kristen musikk. Men nå er det heldigvis litt bedre og kirka var en god opplevelse tross tårene som pressa på.

Så jeg sier ikke «Eloï, Eloï, lemá sabaktáni» (Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg) som Jesus sa, jeg sier heller ikke Gud, hvor er du? Jeg sier Gud, Gud, hvor er jeg? For det er meg som har mista taket på Gud, ikke Gud som har mista taket på meg, for Gud mister aldri taket. Det finnes ikke et sted Gud armer ikke når, og ikke en ting Guds nåde ikke overgår.

Et økt behov

Når jeg har det dårlig får jeg et økt behov for å skrive, lire av meg vondheten, få litt fri, la alt det vonde slippe taket en liten stund. Men selv om jeg som oftes får et økt behov for å skrive, betyr ikke det at jeg vet hva jeg skal skrive egentlig.

Av og til lurer jeg på om jeg blogger bare for oppmerksomheten og trøsten si skyld.

I morgen er det tirsdag … Åh, Gud som jeg lengter.
Min facebookstatus nå for tiden. Jeg lengter etter noe bedre, noe som jeg kanskje kan kalle godt, iallefall litt bedre enn slik det er nå. Og i morgen er det tirsdag, jeg håper den dagen blir bedre enn denne.

Så gjør dere ingen bekymringer for morgendagen; morgendagen skal bekymre seg for seg selv. Hver dag har nok med sin egen plage. Matt 6, 34

Jeg bekymrer meg ikke for morgendagen, jeg bare håper den ikke kommer …