Tilbake til fortiden.

Jeg har blitt så gammel at det er ti år siden jeg gikk ut av ungdomsskolen. Ti år er et rundt tall og det betyr reunionstid. Jeg gruer meg som bare det. Og jeg vet jeg ikke trenger å gå. Men kanskje jeg har litt lyst. Litt lyst til å vise hvem jeg har blitt, selv om jeg ikke føler det er så mye å skryte av just nå. Kanskje jeg har lyst til å møte igjen gamle fjes. Se hva andre har blitt til. Kanskje jeg har lyst til å vise at de ikke knakk meg, selv om det kanskje var nettopp det de gjorde. Jeg er veldig i tvil på hva jeg skal gjøre, jeg gruer meg allerede og har grått noen modig tårer mens jeg har tenkt på det.

Jeg har så mange vonde minner fra ungdomsskolen. De slo meg aldri, det hadde de nok ikke mot til. Men jeg skulle nesten ønske de gjorde det. For ord og mangel på dem kan skade så mye mer enn et slag eller et spark. Jeg husker en gang. Det var vel andre gangen jeg virkelig knakk sammen på skolen. Vi skulle bytte plasser i klasserommet og hun som var så uheldig å bli sittende på siden av meg nekta å sitte der. Hun lagde et stort nummer ut av det hele foran alle i klassen. Jeg husker hvordan jeg knakk sammen, ramla ned på gulvet og gråt. Ja, jeg husker det som om det skulle vært i går.

Jeg har så mange sår, noen blødende, andre betente og heldigvis noen som har leget seg selv med tidens hjelp. Jeg kjenner nå når dette med denne reunionen kom opp at mange sår har blitt pirka i, revet opp, klemt og skvist, ja noen til og med kutta opp igjen. Jeg gruer meg like mye til å dra som å ikke dra så jeg er veldig i tvil, men tror nok jeg drar og håper at jeg klarer å spare mine modig tårer til jeg kommer hjem igjen, for gleden av å se dem skal de ikke få, selv om de aller fleste nok har vokst opp og blitt ordentlige mennesker de og.

Arr

Jeg las et vanvittig bra innlegg på Lille Bel sin blogg om arr som jeg virkelig anbefaler dere å lese! Hun postet også en youtube-video jeg anbefaler dere og se:

 

Well, they don’t even know you
All they see is scars
And they don’t see the angels
Living in your heart

So, let them find the real you
Buried deep within
Let them know with all you’ve got
That you are not
You are not your skin

 

Jeg hadde en gang et par veldig gode venner. Vi ble venner i niende klasse. Og de hadde blitt «advart» mot å bli venner med meg, på grunn av at jeg drev med selvskading. Men de trossa «advarslene» og ble venn med meg likevel. De gjorde livet mitt så mye bedre, men det er en helt annen historie. Men de så jeg ikke var huden min. Jeg ikke var arrene mine. Men jeg var et ekte menneske, med ekte følelser, ekte tanker. Ja, faktisk ganske normal, jeg bare hadde sår og arr på armene som jeg laget selv, men jeg fortsatt et ekte menneske! Så tusen takk for at dere så forbi den ødelagte huden min og så meg, ble venn med meg og forandra livet mitt.

Men ingen kom …

Jeg leste på vg.no i dag om to gutter som skulle feire åtte års dagen sin, men ingen kom. Det får meg til å begynne å tenke på den gangen på ungdomskolen da jeg inviterte inn til fest og ingen kom. Jeg inviterte alle jentene i klassen, men den ene hadde den ene bedre unnskyldningen enn den andre, og til slutt var det bare meg og ei anna igjen. Og hun sa det rett ut, hvis ikke noen andre kommer vil ikke jeg heller, men du kan komme bort på den festen jeg skal på i steden for. Jeg valgte å takke nei da. Jeg burde kanskje ha takket ja, men knust som jeg var takket jeg heller nei. Det gjorde vondt det husker jeg, og det var nok siste gangen jeg inviterte alle jentene i klassen.

Da jeg fylte atten år, så måtte jo dette feires. Jeg hadde begynt i ny klasse og kjente ikke alle så godt. Jeg valgte å ikke invitere noen i klassen. Jeg var for redd for at de ikke ville komme. Jeg valgte heller å invitere folk i fra kirka, og jeg inviterte MANGE for å være sikker på at noen i alle fall kom. Og heldigvis kom noen og. Jeg inviterte og ei venninne fra langvekkistan som kom og var hos meg den helga, bare i tilfelle ingen andre kom så kom hvertfall hun. Bare for sikkerhetsskyld.

Jeg kjenner enda når vi skal intivetere til fest samme hva som er årsaken at jeg er redd for at ingen skal komme. Heldigvis har jeg fått gode venner som stiller opp og kommer så langt de kan og som sier i fra hvis de ikke kommer som oftes. Men hver gang, er jeg fortsatt redd.

Så slikt setter spor. Kjære foreldre, ikke la barna deres være som mine «venner» var da jeg gikk på ungdomsskolen. Kjære du som tenker på å få barn, hvis du får barn samtidig som meg. Ikke la ditt barn svikte mitt barn når det kommer til en bursdag. Det setter spor, det skaper sår i sjela. Vær så snill. Ikke la barnet mitt, eller noe annet barn for den saks skyld bli sviktet i en bursdag. Bursdager skal jo være noe av det beste som finnes.