Jeg savner deg allerede

Jeg savner deg allerede og jeg vet ikke en gang om det er et faktum. Jeg savner deg virkelig. Jeg har gjort det helt siden du sa at det var en mulighet for det. Nå tror jeg muligheten har blitt et faktum. Jeg vet ikke om det har det, men jeg er så veldig, veldig redd for det. Jeg gruer meg til å få vite om det er sant. Jeg gruer meg til den dagen kommer. Jeg blir uvel når jeg tenker på det. Jeg vet jeg er en krisetenker. Jeg vet jeg alltid forventer det verste. Jeg vet og at det kan forandre så mye, at det vil forandre så mye.

Jeg mister deg
mer og mer
for hver dag som går
Vi forsvinner fra hverandre
Det gjør vondt
Jeg er jo så glad i deg
Men likevel
vi forsvinner
mer og mer fra hverandre
for hver dag som går
Du har ditt liv
Jeg har mitt
og de passer ikke sammen
Jeg savner deg

Jeg kan ikke si

Jeg kan ikke si at jeg elsket deg. For jeg vet ikke om det er sant. Kanskje jeg elsket den rollen du hadde. Kanskje jeg elsket deg. Jeg kan ikke si hva som var var. Var det deg eller papparollen jeg elsket?

Jeg kan ikke si om du var en snill pappa eller en slem pappa. Jeg husker ikke. Det er stygt å lyve, så jeg sier ingenting.

Jeg kan ikke si så mye om deg. Jeg kan si du var min pappa, men om du var pappa med stor eller liten p, det kan jeg ikke si. Jeg husker ikke om du fortjener den store p’en.

Jeg kan ikke si om jeg elsket deg, eller elsker deg. Det eneste jeg vet og kan si er at jeg savner deg, hva enn du var. Og det kan jeg si uten å lyve.

#storyofmylife

a1rt-1699977

Av og til så føler jeg at disse linjene fra sangen Safe av Britt Nicole er ganske passende for hvordan livet har vært og er.

For du har prøvd å komme inn i hodet mitt og jeg har bare prøvd å kvitte meg med ordene du har sagt, men jeg vil du skal se at jeg bare henger i fast i en tynn tråd til livet mitt og at jeg mister kontroll og murene mine holder på å revne. Men egentlig er jeg jo så lei av å snu og løpe bort fra alt.

#storyofmylife

Jeg savner deg og hater deg samtidig! Du prøvde å komme inn i hodet mitt, men det gikk ikke. Du kom heller inn i hjertet mitt og gravde et stort hull der. Du prøvde å rive ned murene for at jeg skulle bli mer fri, men du slapp heller inn monstrene gjennom revnene. Du prøvde å lære meg å kontrollere følelsene, men de tok overhånd og ble herre over meg. Du gav meg opp når jeg trengte det mest, du lot meg bli sittende alene med alt du hadde prøvd å fikse, men som du hadde ødelagt mer enn du hadde fiksa det. Og ja, kanskje hadde det blitt fiksa om du ikke gav meg opp, men du gav meg opp. Og det syns jeg var skikkelig feigt av deg. Og jeg hater meg selv for å savne deg og jeg hater meg selv for å hate deg.

535547_10150848830686271_2136461145_n

Sår i hjertet

Jeg hørte dem si navnet ditt. At det var på ditt kontor vi skulle være. Jeg kjente hvordan det knyttet seg i magen. Hvor vondt det gjorde bare å høre navnet ditt. Hvor vondt det ville bli å gå inn på det som en gang var ditt kontor. Og vondt gjorde det. Det var vondt å se et annet navn på døra. Vondt å sette meg i stolen der jeg vanligvis satt og prata med deg. Men denne gangen var det ikke deg jeg skulle snakke med. Du er nemlig ute av livet mitt. Borte, vekke, ikke tilstede. Og jeg visste ikke at det skulle gjøre så vondt å høre navnet ditt. Det hadde jeg aldri trodd. Men jeg så på deg som en siste redning. Som et håp. Et fyrlys som viste veien. Men slik gikk det ikke. Og jeg føler meg sveket. Jeg syns du avslutta på en uprofesjonell måte. Og selv om alt egentlig er din feil, så er det jeg som sitter igjen med et sår i hjertet. Og helt ærlig, jeg savner deg.

Jeg savner deg!

Det føles så rart. Jeg er vant med å bli kjent med mennesker, for så å «miste» dem når enten min eller deres utskrivelsesdato kommer. Men dette er ikke en utskrivelse, eller kanskje er det nesten det. Du har iallefall flyttet og det føles så tomt ut uten deg her i byen. Jeg vil nesten gråte, nesten. Jeg savner deg veldig. Det kjennes til tider ut som hjertet mitt har fått gnagsår. Heldigvis gjør det jo ikke det hele tiden, men av og til, sånn som nå. Jeg vet at det ikke er krise når noen man er glad i flytter, men livet mitt føles så tomt. En del av meg har ikke lyst til å få noen nye venner, i frykt for å miste dem. Og selvsagt har jeg flere venner, og jeg burde ikke klage, men det gjør så vondt å tenke på at jeg ikke kan være med deg når jeg vil. Det slo meg en tanke at jeg nesten angra på at vi ble så gode venner som vi ble, men det er jo selvsagt ikke sant. Jeg setter virkelig pris på de årene vi var gode venner. Og nå høres det nesten som om du er død, og du er jo ikke det. Du har bare flytta og jeg burde jo være vant med at folk flytter fra meg.

Nei, i dag er jeg litt trist.

Wake me up when September ends

«Wake me up when September ends» er det en sang av Green Day som heter. Den syns jeg passer veldig godt på hvordan jeg føler det nå. Jeg har kanskje «sovet» de to siste månedene og nå er på tide og våkne, men det hjelper ikke å sove, ting blir ikke bedre når en våkner. Husker da pappa døde (for ja, dette er enda et innlegg om den etterlengta pappaen min) da skulle jeg ønske mamma aldri hadde vekka meg, at jeg bare kunne sovet for alltid.

Så nå, da august kom lata jeg som ingenting da pappa hadde hatt bursdag, fikk til og med telefon av tante angående det, men jeg lata som ingenting. Orka ikke å forholde meg til det. Og så kom september og det ble 16 år siden pappa døde og jeg lata fortsatt som om ingenting hadde skjedd. Men nå klarer jeg ikke å late som ingenting mer. Jeg har sprukket. Alt gjør for vondt, jeg savner pappaen min! Jeg savner følelsen av å ha en pappa bare, en som lever liksom. En som kan hjelpe med ting, en som en kan prate til. Bare en pappa.

Pappa, du døde så alt for tidlig, ikke bare var du ung, men du døde for tidlig i mitt liv og. Jeg syntes det var urettferdig, og det syns jeg ennå! Jeg vil bare at du skal være her, her i livet mitt. Jeg husker da jeg var liten så drømte jeg om at du ble levende igjen. Det skjedde jo med Lasarus i Bibelen. Og selvom jeg vet at det har gått lang tid, og at alle er på et annet sted i livet så drømmer jeg fortsatt av og til om at du skal bli levende igjen. Jeg savner deg nemlig sånn og det gjør så vondt. Jeg vet ikke om livet hadde vært så mye bedre om du hadde levd, kanskje, kanskje ikke, men jeg hadde iallefall hatt deg.

Til pappa

Pappa. Jeg tror jeg savner deg. Men jeg vet ikke helt sikkert. Du kunne være et rævhol å leve med. Jeg var ofte redd deg. Jeg husker du skrek og brølte. Men jeg husker også du var god og snill. Da du døde var jeg glad for det. Jeg tenkte at når du er død så slipper du og mamma å skille dere. For jeg var redd for at dere skulle det, og da tenkte jeg at det var bedre at du døde. Nå føler jeg det er slemt å tenke slikt, men jeg var jo bare et barn. Barn tenker enkelt. Og det var det enkleste. Og når jeg tenker tilbake på barndommen og ungdommen min så tenker jeg også at det kanskje var lettest at du døde. Det er slemt, jeg vet det. Men jeg vet ikke hvordan jeg skulle orket å leve med all bråkinga hjemme. Jeg var livredd. Jeg husker spesielt den ene sene kvelden da mamma ville dra på grunn av dere kranglet. Jeg husker ikke om hva, men heldigvis var jeg syk så vi kunne ikke dra likevel. Tenk om jeg ikke hadde vært syk den dagen. Hva hadde skjedd da? Hadde du dødd likevel. Hadde du kanskje ligget død alene i ditt eget hus i flere dager før noen hadde funnet deg. Nei, jeg er glad vi ikke dro den dagen. Jeg er glad du døde gift med mamma. Jeg er glad du døde hjemme, med familien din.

Jeg husker jeg ikke ville våkne den dagen da mamma vekka meg og sa du var død. Jeg skulle ønske jeg kunne sovet for alltid. Men jeg er våken. Jeg lurer ofte på hvordan livet hadde vært hvis du ikke hadde dødd. Jeg vet ikke om livet hadde vært noe bedre da. Kanskje hadde jeg blitt syk uansett. Kanskje ikke. Hvordan hadde du takla det om du hadde levd og jeg var syk. Jeg forestiller meg at du hadde blitt sint over det. Jeg håper det ikke er sannheten, men det er slik jeg husker deg. Jeg har blitt fortalt at du var en god mann. Du passa på farmor helt til hun døde. Men du var og feig. Du sendte ofte bort broren min for å se til henne hvis hun var dårlig. Du var redd for å finne henne død. Hadde det vært bedre om min bror hadde funnet henne? Hadde det vært bedre om en liten gutt hadde funnet henne? Nei, det hadde ikke det, derfor kaller jeg deg feig. Men også god. Jeg tror du døde av hjertesorg. Du døde rett etter farmor døde. Hjertet ditt klarte ikke mer. Jeg tror det var på grunn av farmor du døde. Du døde før begravelsen hennes. Jeg tror ikke du hadde klart begravelsen hennes, at det var derfor du døde. Derfor sier jeg at du var god. God fordi du elsket noen så høyt at du ikke kunne leve uten.

Jeg gråter nå når jeg skriver dette. Jeg har sagt noen stygge ting om deg i denne teksten, og det jeg skriver står jeg inne for. For ingen mennesker er bare gode. Kanskje skal man ikke snakke stygt om de døde. Men jeg må være ærlig. Man kan ikke leve på en løgn, selv om det kanskje hadde vært lettere.

Så pappa. Jeg tror jeg savner deg. Jeg savner ikke kranglinga og bråkinga. Men jeg savner en far. Jeg skulle ønske du var her i dag. Du har gått glipp av så mye. Og det har jeg og.

 

Gratulerer med farsdagen!