Jeg vil være fri

Skjermbilde 2013-12-20 kl. 04.50.06

 

Jeg kjente dem igjen. De kom sånn plutselig, langt ut av det blå. Uten forvarsel. Plutselig var de der. Jeg vil ikke ha dem igjen. Jeg vil ikke gjennom det igjen. Jeg vil feire jul. Jeg vil være fri. Jeg vil være glad. Jeg vil ikke stenges inne av dem. Jeg vil være fri.

Alvorlig sinnslidelse

Alvorlig sinnslidelse, bla bla bla bla, alvorlig sinnslidelse, bla bla bla bla, kan du ikke være så snill å holde kjeft? Jeg vil ikke høre på deg at du sier det. Det høres skremmende ut. Jeg blir lei meg, redd og fortvilet. Jeg vil ikke høre på deg mer! Kan du ikke bruke andre ord?

Å ikke være alene

Det er så godt å vite at man ikke er alene, at jeg ikke er det eneste med mine problemer. Det er godt å vite at det er flere. Her kommer et dikt som står i den ene psykiatriboken min:

En dag kan godt tenkes å komme
hvor du ser i ditt eget speil.
Og innen dagen er omme
har du sett at noe er feil.
Så ser du på dine mennesker.
Marionetter, tenker du skremt.
Du løper tilbake til speilet,
men bildet av deg, det er glemt

(Jaer 1995)

Jeg vil ikke leve med de stemmene i hodet lengre

Jeg ser ofte over hva folk søker på for å komme inn på bloggen min, en av tingene det har blitt søkt på er «jeg vil ikke leve med de stemmene i hodet lengre» og det er en følelse jeg kjenner igjen så alt for godt.

Jeg vil egentlig ikke det jeg heller. Selv om det har blitt en vane å leve med dem til en viss grad. Jeg er veldig heldig og har god effekt av medisinene mine. Etter jeg begynte på dem så har hele livet mitt forandret seg. Jeg har gått fra å ikke klare å gjennomføre livet mitt. Jeg har gått fra å ikke orke livet mitt, til å begynne å fungere. Jeg spiser hver dag omtrent. Jeg har en nokså normal døgnrytme. Jeg bryr meg om min personlige hygiene. Jeg gjør ting normale mennesker tar som en selvfølge, med kanskje litt mer strev enn andre, men jeg gjør det. Jeg er som sagt skikkelig heldig som har god effekt av medisinene mine.

Selv om stemmene fortsatt er der, er de mye svakere. Selvsagt har jeg dager hvor jeg fortsatt blir styrt av stemmene, så skjer det ikke hele tiden. Og selv om jeg ønsker å klare meg uten medisiner så vet jeg at jeg ikke klarer det enda. Jeg har underveis måttet trappe opp på medisinene mine, jeg har sett det har vært nødvendig underveis og jeg har klart å se det før jeg har blitt skikkelig dårlig de fleste gangene bortsett fra sist gang. Det var en nederlag, ikke det å måtte starte på enda en type medisin for å holde dem i sjakk, men å ikke se det selv før det var forsent. Men slik skjer. Neste gang, hvis det blir noe neste gang vil jeg kanskje merke det selv. Uhell skjer, jeg ser på det som et uhell, selv om jeg i ettertid tok det ganske tungt.

Å måtte bli fortalt av andre at jeg er dårlig, ikke helt innse at jeg trenger hjelp, å sitte stemmepåvirket som det så fint kalles og bli fortalt at jeg trenger mer hjelp gjorde vondt. Heldigvis har jeg en behandler som tar meg på alvor. Heldigvis så har jeg et nettverk rundt meg som er trygt og godt.

Så kjære deg, du som ikke vil leve med de stemmene i hodet lengre, hvis du kommer inn på bloggen min igjen, det vil ikke jeg heller, men det finnes håp. Det går an å leve med stemmene i hodet uten at de styrer hele livet. Det går an å bli bedre, det går an å bli frisk. Kjære deg, og alle andre. Ta en titt på disse to neste bildene.

og husk, at det alltid finnes håp, du trenger ikke å bli styrt i hodet ditt, du kan bli frisk, bare aldri gi opp håpet!

Schizofren, jeg?

Normalt sett ville jeg ha sittet og googlet schizofreni nå, men jeg orker ikke.  Jeg skulle slukt inn alt jeg kunne finne om det og bare lest og lest og lest, men jeg orker ikke. Jeg er utslått, sliten, kvalm, irritert, forbannet, ja egentlig så er bare hele meg et følelsesmessig kaos. Et kaos, det er alt jeg føler jeg er nå.

«Verden blir kaotisk og uforutsigbar, og umulig å forholde seg til.» Sitat fra psykologiboka mi om schizofreni, veldig passende.