Det rette valget?

Jeg har slitt skikkelig med å holde meg i live de siste dagene/ukene. Men jeg har klart det! Alle (fastlegen, AAT og kontakten min i kommunen) har bedt meg nærmest på deres kne om at jeg skal levere fra meg alle medisinene jeg har for å kunne avslutte livet. Men jeg har ikke villet, ikke før i dag. I dag var jeg hos fastlegen og sa at jeg ville gi fra meg dem. Så planen er å levere dem på onsdag før jeg skal inn på DPS. Håper jeg klarer å gjøre det uten å finne på noe dumt. Jeg tror jeg har tatt det rette valget.

Men neida!

Å utfordre angsten. Det var det han sa. Ta tak i de urasjonelle tankene og bruke fornuften.  Men neida. Rømme fra situasjonen, det er meg. Bli sur og lei meg. Gå for meg selv. Takk Gud for selvkontroll sier jeg bare. Hadde jeg ikke eid det vet ikke hva jeg hadde vært nå. Irriterende i ettertid, men i situasjonen visste jeg ikke annen utvei enn å rømme. Et nederlag, ja, men neste gang, neste gang skal jeg klare det. Jeg skal stå på å kjempe!

Jeg tror jeg hører stemmer

Jeg tror jeg hører stemmer. Stemmen mi skjelver når jeg sier det. Jeg er redd. Ikke for stemmene, men for enda en utsettelse for å få lappen. Jeg bor øde, ja jeg har valgt det selv, men jeg trenger lappen. Jeg har begynt med arbeidstrening, jeg trenger lappen for å komme meg dit. Min elskede mann kan ikke kjøre meg dit i all evighet. Snart begynner han i jobb igjen forhåpentligvis. Jeg trenger lappen når jeg skal ut i en ordentlig jobb. Jeg trenger lappen når jeg skal møte venner, til legen, eller bare vil ut å farte. Jeg trenger lappen for å være friere. Jeg vet at å ha lappen ikke er en menneskerett, og at trafikksikkerhet er veldig viktig. Men litt selvkontroll har jeg da. Jeg har kjørt skuter i mange år. Jeg vet når jeg skal kjøre og ikke. Jeg har sagt før at jeg trenger å bli henta fordi jeg ikke er i form til å kjøre. Jeg kan si det igjen. Jeg er ikke redd for det. Det jeg er redd for er å ikke få lappen noen gang. Jeg er redd for å begynne å høre stemmer igjen. Jeg er redd for å si det til noen. Redd for konsekvensene. Redd for at jeg skal være så redd for det at jeg ikke skal tørre å be om hjelp, i frykt for å ikke få lappen. Redd for at det skal bli for ille. Redd for en ny innleggelse. Redd for selvskading. Redd for så meget.

Jeg tror jeg hører stemmer. Stemmen min skjelver når jeg sier det.  Hun tar på meg. får meg tilbake til virkeligheten. Snakker til meg. Sier at jeg en gang savnet stemmene. Nå vet jeg at det gjør jeg ikke. Nå vet jeg at jeg hater stemmene! Nå vet jeg at jeg ikke vil ha dem tilbake, uansett hvor mye lettere noen ting var med dem. Nå vet jeg at det gjør vondt.

Kjære stemmer, ikke kom tilbake …