Jeg vet ikke hva hvordan et klassisk mobbeoffer ser ut, men dette er et bilde av meg fra første klasse [bilde], og dette er bilde av meg fra syvende klasse[bilde]. Dette er bilde fra meg i tiende klasse[bilde]. Egentlig syns jeg ikke jeg ser ut som et klassisk mobbeoffer. Men kanskje var jeg mer klassisk enn det man tenker er et klassisk mobbeoffer. For jeg ble ikke slått, jeg ble svært sjeldent kalt stygge ting. Men ingen ville leke med meg. Ingen ville sitte på siden av meg. Ingen ville være min venn. Det at folk av og til kalte meg stygge ting. Det kunne jeg leve med. Det var jo bare ord, men det at de viste med hele seg at de ikke likte meg. Ikke ville være med meg. Ikke ville komme i selskapene mine. Det gjorde vondt. Når folk nekter å sitte på siden av en i klassen. Det gjør vondt. Når de foran hele klassen lager en scene fordi de blir plassert ved siden av meg. Det gjør vondt. Og det skapte mye trøbbel for meg i mitt følelsesliv. Jeg begynte med selvskading, jeg ble avhengig av å skade meg selv, avhengig av å kjenne en fysisk smerte for å slippe de vonde følelsene mine. Jeg ble suicidal, og jeg forsøkte på ungdomsskolen å ta livet av meg. Heldigvis hadde jeg ikke peiling på hva jeg drev med og sov bare litt ekstra godt den natten.
Dette er et bilde av meg i første videregående [bilde]. Jeg hadde flytta og begynt på ny skole. Dette er ikke lengre et bilde av et mobbeoffer. Dette er et bilde av en mobber. En baksnakker. En dårlig venn. Vi var en liten skole, med rundt 40-50 elever og halvparten av disse gikk på trinnet mitt. Vi var en sammensveisa gjeng, men unntak av disse to-tre mobbeofrene vi hadde. Og et av de plukka jeg ut. Vi hadde noe på gang. Men det ble aldri noe av. Så jeg var utrygg på han. Så jeg valgte å mobbe han. Jeg husker ikke i dag hva jeg kalte han, men jeg var ufattelig stygg med han. Det gikk på personlige ting. Og jeg la ingen skjul på at jeg ikke likte ham. Jeg hadde ingenting i mot å offentlig ydmyke han foran resten av klassen eller gjengen. Han forsøkte å ta livet av seg. Heldigvis klarte han det ikke. Men jeg ødelagte mye for han. Han ble lagt inn på psykriatisk og var vekke fra skolen lenge. Det var kanskje ikke bare min skyld, men jeg hadde nok del i det jeg og.
Dette er to historier om samme person. En person som først var et mobbeoffer, så en mobber. Det var så lett å mobbe, å endelig være på toppen. Å slippe å bli tråkka på, føle seg alene, være ensom blant alle andre. Jeg angrer på det jeg gjorde, det gjør jeg. Men skal jeg være helt ærlig, så var det letteste å være en mobber. Jeg skjønner godt at folk mobber. Det gir et lite kick, man er på topp. Man slipper å være nedenunder. Man slipper å ha det vondt selv.
Men begge disse historiene kunne og endt veldig, veldig galt. Jeg er evig takknemlig for at det gikk som det gikk. Men vær så snill, tenk deg litt om før du slenger en kommentar. Tenk deg litt om før du velger bort noen fra vennegjengen din. Tenk deg om litt før du baksnakker. Du vet aldri hva resultatet blir. Det kan gå veldig, veldig galt.
Grønne Drømmer 
