Jeg har det jo egentlig ganske bra, men …

Jeg har det jo egentlig ganske bra, sånn når jeg aktiviserer meg mer enn jeg burde. Men med en gang jeg setter meg ned, puster, tar en kvil eller tenker så kommer alt ståkende på igjen. Tankene, s-tankene som jeg pleier kalle dem. Jeg leser og tenker utrolig mye om selvmord og selvskading for tida. Drømmer og fantaserer om det. Jeg er vel egentlig ganske sliten. Ganske lei. Ganske tom for håp. Men jeg har det jo egentlig ganske bra. Det er det som er så veldig synd på en måte og veldig bra på en annen måte.

Skulle bare ønske at hvis kanskje om maybe at ting kunne endre seg, enten på den ene eller den andre måten.

Eg ser deg.

Det kunne gått så galt, men det gjorde det ikke. I går hadde jeg tenk å ta en liten overdose, kanskje ikke nok til at jeg hadde dødd, men jeg hadde fått en pause. Jeg prøvde å snakke med personalet, men det funka liksom ikke. Jeg begynte å miste meg selv da vi avslutta den hyggelig praten vår. Jeg orka rett og slett ikke være meg lengre. Jeg gikk i dusjen og da jeg kom ut av dusjen leste jeg to meldinger jeg hadde fått. To gode, oppmuntrende, fine meldinger fra to personer jeg ikke har snakka med på en stund og der og da kjente jeg bare Gud si til meg: Eg ser deg. Eg er der. Eg holde deg med mi fasta, trygge hånd. Jeg tok ikke alle tablettene da. Jeg tok bare en. Det var så godt.

Dagen derpå …

Eller, det har jo bare gått noen timer, så burde vel heller si timene derpå. Timene etter man har levert fra seg stæsjet, fluktmuligheten, redningsveien, den lette veien til døden. Om det finnes noe lett vei til døden i det hele tatt da. Jeg har iallfall levert fra meg stæsjet mitt jeg hadde for å ta livet av meg på den mest ønskelige måten. Men hvis jeg vil, så gjør jeg det jo bare på en annen måte da. Men jeg vil ikke, samtidig som jeg så virkelig vil. Jeg er så ambivalent, men som en brevvenn av meg sa, selvmord bør ikke gjøres i affekt. Men jeg er bare meg nå, ikke veldig lei meg, ikke veldig glad, ikke noe spesiell lav eller høy, bare veldig, veldig lei. Og kanskje litt sånn på tuppa etter hva jeg har gjort. Så kanskje jeg bør la det gå en stund før jeg bestemmer meg for noe. Kan jo alltid utsette alt noen dager. Skal jo snakke med behandleren min om to dager. Kan jo vente til etter da og se. Se hvordan det går da. Kanskje det kan hjelpe litt. Kanskje blir ting bedre da. Jeg venter, puster, holder ut, tar minutt for minutt, prøver å la være å tenke, la være å føle, la være å være, bare eksistere. Det går nok over denne gangen og skal du se …

Det rette valget?

Jeg har slitt skikkelig med å holde meg i live de siste dagene/ukene. Men jeg har klart det! Alle (fastlegen, AAT og kontakten min i kommunen) har bedt meg nærmest på deres kne om at jeg skal levere fra meg alle medisinene jeg har for å kunne avslutte livet. Men jeg har ikke villet, ikke før i dag. I dag var jeg hos fastlegen og sa at jeg ville gi fra meg dem. Så planen er å levere dem på onsdag før jeg skal inn på DPS. Håper jeg klarer å gjøre det uten å finne på noe dumt. Jeg tror jeg har tatt det rette valget.

Et drømmested

Jeg skrev et langt brev her om dagen, her kommer utdrag fra det:

Jeg føler at jeg ikke orker mer, jeg vet jo selvsagt at jeg orker mer, men jeg føler det ikke slik, uansett så er jeg alt for pinglete til å gjøre noe alvorlig med livet mitt, dessverre, eller heldigvis, det spørs hvordan man ser på det. Det er svært sjeldent jeg er glad for å ikke ha tatt livet av meg, men det er svært ofte jeg er lei meg for at jeg ikke har gjort det. Det er bare to problem, det ene er at jeg er redd for å mislykkes, det andre er at jeg er redd for å havne i helvete. Jeg vet ikke hvilken av dem som skremmer meg mest.

Så kommer en del der jeg diskuterer hvordan jeg skal ta livet av meg som jeg ikke syns er nødvendig å publisere, etter det kommer slutten, og den er litt mer interessant. 

Av og til så tenker jeg på meg selv som verdens mest oppmerksomhetssyke dritt! For hvis jeg hadde villet noe med disse planene hadde jeg vel bare gjort det og ikke sutra så mye om det. Men tingen er vel kanskje det at jeg vil og ikke vil på samme tidspunkt, og kanskje mest det at jeg vil men at jeg er så redd, så veldig, veldig redd for konsekvensene. Og du har ingen anelse på hvor mye jeg hater meg selv for å tenke disse selvmordstankene, men det er vel bare en flukt, nesten som et drømmested en kan flykte til under vonde ting så er selvmordstankene mine en flukt. Og så lenge det bare er en flukt, så gjør det jo bare veldig vondt og er ganske så ubehagelige. Problemet kommer vel ikke før det blir mer enn tanker og planer, men da er forhåpentligvis ikke problemet mitt lengre.

Men …

Jeg leste nettopp ei bok, Repitisjonsøvelse het den, skrevet av Runar Mykletun eller noe slikt. Den handler kort fortalt om en familie ti år etter den ene sønnen i familien har tatt livet av seg. Da jeg leste den bok bestemte jeg meg for at jeg skulle aldri ta livet av meg, ikke tenke på det engang, men, ja, selvsagt er det er men, så kom livet å beit meg i ræva, slo meg i magen og kakka meg i hue, og nå, når jeg sitter i all jævelskapen klarer jeg ikke å si at jeg aldri vil det mer. Det er det eneste jeg ønsker, eller det er det eneste jeg tror jeg ønsker, hadde det det vært det eneste så hadde jeg vel bare gjort det? Noe holder meg igjen, og det er selvsagt min kjære mann. Jeg vil jo selvsagt ikke han så vondt. Men livet mitt gjør og veldig vondt. Jeg skjønner ikke helt hvordan jeg skal overleve dette. Men jeg har jo overlevd hver gang til nå, så ingen trenger vel å bekymre seg, jeg er bare så forbarska lei og ikke minst, det gjør så forbarska vondt! Jeg har bare lyst å rope og gape, men det hjelper ikke det heller, jeg har prøvd. Ingenting hjelper egentlig. Og jeg er så veldig, veldig lei. Men jeg elsker han så høyt.

Min mobbehistorie – både som mobbeoffer og mobber

Jeg vet ikke hva hvordan et klassisk mobbeoffer ser ut, men dette er et bilde av meg fra første klasse [bilde], og dette er bilde av meg fra syvende klasse[bilde]. Dette er bilde fra meg i tiende klasse[bilde]. Egentlig syns jeg ikke jeg ser ut som et klassisk mobbeoffer. Men kanskje var jeg mer klassisk enn det man tenker er et klassisk mobbeoffer. For jeg ble ikke slått, jeg ble svært sjeldent kalt stygge ting. Men ingen ville leke med meg. Ingen ville sitte på siden av meg. Ingen ville være min venn. Det at folk av og til kalte meg stygge ting. Det kunne jeg leve med. Det var jo bare ord, men det at de viste med hele seg at de ikke likte meg. Ikke ville være med meg. Ikke ville komme i selskapene mine. Det gjorde vondt. Når folk nekter å sitte på siden av en i klassen. Det gjør vondt. Når de foran hele klassen lager en scene fordi de blir plassert ved siden av meg. Det gjør vondt. Og det skapte mye trøbbel for meg i mitt følelsesliv. Jeg begynte med selvskading, jeg ble avhengig av å skade meg selv, avhengig av å kjenne en fysisk smerte for å slippe de vonde følelsene mine. Jeg ble suicidal, og jeg forsøkte på ungdomsskolen å ta livet av meg. Heldigvis hadde jeg ikke peiling på hva jeg drev med og sov bare litt ekstra godt den natten.

Dette er et bilde av meg i første videregående [bilde]. Jeg hadde flytta og begynt på ny skole. Dette er ikke lengre et bilde av et mobbeoffer. Dette er et bilde av en mobber. En baksnakker. En dårlig venn. Vi var en liten skole, med rundt 40-50 elever og halvparten av disse gikk på trinnet mitt. Vi var en sammensveisa gjeng, men unntak av disse to-tre mobbeofrene vi hadde. Og et av de plukka jeg ut. Vi hadde noe på gang. Men det ble aldri noe av. Så jeg var utrygg på han. Så jeg valgte å mobbe han. Jeg husker ikke i dag hva jeg kalte han, men jeg var ufattelig stygg med han. Det gikk på personlige ting. Og jeg la ingen skjul på at jeg ikke likte ham. Jeg hadde ingenting i mot å offentlig ydmyke han foran resten av klassen eller gjengen. Han forsøkte å ta livet av seg. Heldigvis klarte han det ikke. Men jeg ødelagte mye for han. Han ble lagt inn på psykriatisk og var vekke fra skolen lenge. Det var kanskje ikke bare min skyld, men jeg hadde nok del i det jeg og.

Dette er to historier om samme person. En person som først var et mobbeoffer, så en mobber. Det var så lett å mobbe, å endelig være på toppen. Å slippe å bli tråkka på, føle seg alene, være ensom blant alle andre. Jeg angrer på det jeg gjorde, det gjør jeg. Men skal jeg være helt ærlig, så var det letteste å være en mobber. Jeg skjønner godt at folk mobber. Det gir et lite kick, man er på topp. Man slipper å være nedenunder. Man slipper å ha det vondt selv.

Men begge disse historiene kunne og endt veldig, veldig galt. Jeg er evig takknemlig for at det gikk som det gikk. Men vær så snill, tenk deg litt om før du slenger en kommentar. Tenk deg litt om før du velger bort noen fra vennegjengen din. Tenk deg om litt før du baksnakker. Du vet aldri hva resultatet blir. Det kan gå veldig, veldig galt.