Jeg hadde glemt hvordan det føles

Det er lenge siden jeg har følt på depresjon sånn ordentlig. Jeg har vært lei og fed up av livet, men jeg har ikke vært deprimert. Derfor har jeg helt glemt hvordan det føles. Jeg har glemt hvilke varselstegn jeg skal se etter så derfor kom dette jeg tror er en depresjon ganske brått på og jeg tenkte at det kunne være noe helt annet. Kanskje det bare er latskap som gjør at jeg ikke orker noe. Men så kom angsten og manglen på søvn og selvsagt selvskadingstrangen.

Hodet mitt er ikke på plass. Er det rart jeg ikke sover når hodet sier at jeg må skade meg for å fortjene og sove.  Og nei, det er ikke stemmer, det er mitt eget hode. Jeg blir svimmel av å ligge i senga. Angsten stiger. Jeg har heldigvis klart å holde meg unna selvskading og det har jeg tenkt å fortsette med og.

Det er slitsom å ha det slik her. Det suger rett og slett og det er lov og si selv om det kunne vært mye verre. Det er lov og si selv om andre har det mye verre og. Det faktisk lov og syns litt synd på seg selv bare ikke selvmedlidelsen ikke tar helt over. Jeg tar små øyeblikk der jeg syns synd på meg selv. Jeg gjør det ikke i timesvis, men et øyeblikk av og til.

 

Når følelsene blir sterkere enn fornuften

Klokka er bare 23:21 nå når jeg begynner å skrive dette. Men det er sannsynligvis begynnelsen på en lang natt. Forrige natt var og en lang natt, nesten helt uten søvn. Jeg vet jeg burde ha sovet, spesielt siden jeg nesten ikke sov forrige natt, men siden jeg har en så sterk trang til å skade meg og ikke har noe å skade meg med så skader jeg meg heller med å ikke sove. Jeg vet det absolutt ikke er lurt, men av og til blir følelsene sterkere enn fornuften.

Jeg har vært innlagt siden torsdag og skal hjem i morgen. Det har vært dager herjet med selvmordstanker og selvskadingstrang. I dag derimot har vært en god dag. Jeg har aktivisert meg mye. Nesten litt for mye. Nå er jeg både sliten og oppspilt på en gang. Selv om det har vært en god dag, straffer eller skader jeg meg likevel med å ikke sove. Følelsene mine er virkelig ikke til å bli kloke på.

Jeg har det jo egentlig ganske bra, men …

Jeg har det jo egentlig ganske bra, sånn når jeg aktiviserer meg mer enn jeg burde. Men med en gang jeg setter meg ned, puster, tar en kvil eller tenker så kommer alt ståkende på igjen. Tankene, s-tankene som jeg pleier kalle dem. Jeg leser og tenker utrolig mye om selvmord og selvskading for tida. Drømmer og fantaserer om det. Jeg er vel egentlig ganske sliten. Ganske lei. Ganske tom for håp. Men jeg har det jo egentlig ganske bra. Det er det som er så veldig synd på en måte og veldig bra på en annen måte.

Skulle bare ønske at hvis kanskje om maybe at ting kunne endre seg, enten på den ene eller den andre måten.

De siste dagene.

Jeg har nødt å skrive. Kjenner jeg er så full. Kjenner en smerte som går ned gjennom brystet mitt som et lyn. Må skrive ned noe, få det ut, bli kvitt det. Kanskje det blir bedre da. På mandag var jeg hos kontakten min i kommunen og fortalte hva som har skjedd den siste tiden. At jeg har sittet med piller i håndet, gått ut for å drikke og skade meg. Hun ble jo selvsagt bekymra, og tenkte at hun måtte ta kontakt med behandleren min på DPS. Og det gjorde hun og. Så jeg fikk en time hos behandleren min dagen etterpå i stedenfor bare en telefonsamtale som var planlagt. Vi snakka som vi vanligvis gjør, og før jeg skulle gå så ville hun avtale en ny time, men det ville ikke jeg. Så ikke noe vits, jeg ville jo bare dø uansett. Hva var da vitsen med å sette opp en ny time? Hun ble bekymra av at jeg ikke ville sette opp en ny time, og syns det var best at jeg ble lagt inn på akuttpsykiatrisk enhet ved sykehuset. Så da reiste meg og mamma inn da. Og jeg kom på plass. Fyren som tok i mot meg virka egentlig ganske sleip, men var grei nok å snakke med mens han ransakte tingene mine. Han fant visst mye medisiner, ledninger og skadelig ting som han tok med seg. En hel pose. Første dagen gikk greit nok fra starten. Hadde ofte tilsyn, noe jeg syns er greit egentlig. Fikk en grei primærkontakt og på ettermiddagen fikk jeg snakke med legen og ha innkomstsamtale.

Det var først da jeg skulle finne noe i toalettveska det begynte å bli problemer. Den sleipe fyren hadde ikke fått med seg alt skadelig, og jeg fant et barberblad liggende midt i øyesynet mitt i toalettveska, og jeg visste hva jeg måtte gjøre, og det var ikke å skade meg, men å si i fra. Og etter en luftetur ute med primæren min fikk jeg henne med inn på rommet slik jeg kunne fortelle henne det. Da begynte trøbbelet. Jeg fikk et slags «anfall» som jeg av og til får. Jeg blir fjern, klarer ikke å kommunisere, blir redd og får ufrivillige bevegelser i beina og den ene armen for det meste. Primæren min takla dette flott, og jeg klarte å kommunisere med henne skriftlig etterhvert og når det endelig hadde roa seg, så gikk vi ut i stua og jeg klarte å fungere normalt og hun fikk det jeg hadde å skade meg på.

Neste dag var lang! Jeg snakka med legene som tilhørte posten, hele tre stykker. En psykiater og to LIS-leger. Det var anstrengende. Og lite matnyttig, men jeg fikk dem til å skrive legeerklæring på fravær på en eksamen jeg hadde den uka og fikk ei sykemelding, så noe godt kom det iallfall ut av det. Denne dagen var bare lang og kjedelig, og veldig, veldig ensom.

Tredje dagen var verre. Dagen gikk fint. Jeg fant en medpasient jeg kunne snakke litt fornuftig med, litt lengre, interessante samtaler enn med de fleste på andre pasientene på avdelinga. Men på kvelden fant jeg ut at det begynte å bli nok å være meg. Og pliktoppfyllende som jeg er så sa jeg i fra til personalet at nå hadde jeg skikkelig vondt og skadetrang. Jeg vurderte å klemme fingrene i døra eller noe slikt, for jeg hadde jo ingenting å skade meg med og dette sa jeg og til han sleipe som var min kontakt den kvelden. Og da, da fikk jeg fotfølge. Eller hale som jeg kaller det. Og det, det er noe av det verste jeg har opplevd. At folk skal være med meg hele tiden. At de reiser seg om jeg reiser meg for å kaste noe i søpla. Å bli fulgt overalt. Følte meg rett og slett som en unge eller kriminell eller noe. Og jeg vet jo at det var for mitt beste, men det var fryktelig likevel. Til slutt var jeg lei av at sleipingen satt i stua og så på meg, så jeg gikk ut for å røyke på verandaen med han i hælene før jeg sa jeg ville legge meg. Og da sa han at de måtte være med meg da og, og det visste jeg jo, men jeg ville fortsatt legge meg. Så kom tiden jeg skulle legge meg, og siden han skulle stå og se på meg hele tiden droppa jeg tissinga, men pussa bare tennene. Og siden han absolutt måtte se på meg det ene sekundet jeg stod i BH mens jeg skifta t-skjorte, så fikk han inn en kvinnelig pleier som heller skulle være halen min, og godt var det. For, dette var den samme dama som var kontakten min første gangen. Og da jeg hadde lagt meg så fikk jeg et nytt anfall. Bare dette fikk jeg i senga så jeg kasta meg rundt og herja noe veldig. Klarte å slå hånda i senga to ganger hardt og, så jeg har et forslått håndledd og. Til slutt gikk det over og kveldsvakta var og over litt etter det. Da kom en mann inn til meg som skulle være min nye hale. Han var veldig hyggelig og lukta mann. Vi fikk prata en del om domino, fallskjermhopping og litt av hvert før den andre nattevakten kom ut og tilbydde meg noe å sove på. Følte litt at de trodde medisiner kan fikse at, spesielt når sleiping sa «Du må ha medisin, det blir bedre da» Han kunne dessverre ikke tilby meg noe som funka så jeg fikk en dose truxal som ikke var nærme den dosen jeg tar til vanlig, sammen med alkohol for å få effekt. Men han ville verken gi meg så høy dose eller alkohol. Men jeg svelgte den lille pillen hans likevel. Men, da jeg fikk imovane slo det meg ut ganske fort og jeg fikk sove. Heldigvis!

Dagen etterpå ble jeg sendt i drosjen til DPS. Det var planen hele tiden, men jeg syns det var litt rart at det var ok å gjøre, når jeg ikke kunne være et sekund alene kvelden før. Jeg hadde like mye selvskadingstrang og var egentlig mer suicidal. Men, ingen spurte meg hva jeg mente om saken, og jeg er ikke den som roper høyest, så slik ble det.

Da jeg kom til DPS syns jeg det var veldig rart med åpne dører og masse selvskadingsutstyr. De på akuttpsyk. hadde jo samla alt i en pose så fint for meg, så det var bare å velge. Nå har jeg vært her på DPS i to dager og jeg har det ikke bra. Jeg gruer meg til dagene som kommer, av grunner jeg velger å ikke dele her og føler meg lite sett og lite forstått. Og uheldigvis for meg så har det vært lite folk jeg føler jeg har kunnet snakke med. Men jeg har klart å komme gjennom tida til nå med minimalt med selvskading og bare et lite minianfall, så jeg kan vel ikke klage.

Så, nå er jeg tom. Nå har jeg skrevet ut hva som har hendt. Nå kan jeg forhåpentligvis legge det fra meg.

Fra hale til hudløs

Tittelen virker kanskje litt rar, men det var slik jeg følte meg da jeg kom til DPS etter en tur på akuttavdelinga der jeg siste kvelden var så heldig å få fotfølge. Fotfølget ble oppheva i ti-elleve-tida på kvelden, og jeg sovna egentlig straks etter at de hadde gått ut av rommet mitt etter å ha blitt sløva på diverse midler. Så, dagen etter, klokka åtte om morgenen skulle jeg ta drosje alene til DPS. Ikke at det var noe problem, problemet var mer å komme til DPS der dørene er opplåste, og alle muligheter for å gjøre hva som helst ligger rett utenfor dørene. Også innenfor dørene, for jeg fikk jo igjen alt de jeg hadde å skade meg med som de tok på akuttenheten. Ingenting endret seg den natta. Jeg er fortsatt like suicidal, har fortsatt like stor skadetrang og nå kan jeg gjøre nettopp hva jeg vil. Så jeg gikk fra å ha en hale bak meg hele tiden, til å bli helt hudløs og å måtte ta ansvar for meg selv. Jeg vet egentlig ikke hva som er verst, å ha hale eller være hudløs, for å ha hale var vondt, ubehagelig, frustrerende, men og veldig trygt. Men å være hudløs er fritt, skummelt og vanskelig. Men jeg må jo klare meg alene, jeg skal jo leve livet ute og ikke inne på en instutisjon. Men likevel, jeg føler meg ikke komfortabel med å være her.

I dag har du bursdag …

Og jeg husker da du fylte tretten, jeg var tretten det året selv. Jeg husker du skulle feire bursdagen din på denne tiden. Jeg vet ikke datoen, så kan ikke si det var akkurat på denne datoen, men noen dager fra eller til hva gjør vel det? Jeg husker iallfall hvordan jeg satt på baderomsgulvet hjemme hos mamma og skulle barbere leggene. Jeg skulle jo i selskap og kunne ikke ha en jungel stikkende ut av strømpebuksa. Jeg husker hvordan barberhøvelen skle skjeivt å lagde et langt risp på leggen. Jeg husker hvor godt det var. Jeg husker jeg gjorde det en gang til. Og jeg husker at fra den dagen ble jeg avhengig av selvskading. Jeg husker at fra den dag har jeg skada alt fra flere ganger daglig, til å holde meg over et halv år. Jeg håper at jeg er ferdig med det nå, men jeg vet og hvor inderlig jeg savner det og kommer til å savne det. Ikke fordi det er en bra ting, men fordi det er den måten jeg er vant med å takle ting på. Jeg anbefaler absolutt ingen å begynne, for det er fryktelig å komme ut av. Og jeg vet at jeg kommer til å ha arrene for alltid, men jeg håper så inderlig at sist gang jeg skada, ja det var den siste.

Selvdestruktiv

Det er det jeg er. Ikke med at jeg egentlig fysisk skader meg, men jeg sover ikke, iallfall drøyer jeg det så lenge at jeg ikke tørr det. Jeg er redd. Redd for å lukke øynene. Redd for å ha øynene åpne. Redd for det meste egentlig. Nå sitter jeg i første etasje med alt lys på og venter på morgenen. Håper jeg sovner på sofaen eller noe slikt til slutt. Det er slitsomt å ikke sove. Det er slitsomt å være redd. Livet er generelt sett slitsomt.