Du maler det rosenrødt

Du maler det rosenrødt, men det var ikke slik det var. Du maler han rosenrød, men det var ikke slik han var. Og jeg blir sint. Både fordi du maler det rosenrødt og fordi det ikke var slik. Men mest sint er jeg vel fordi jeg ser så veldig mye av han i meg. Jeg vil ikke være som han var. Jeg vil ikke være den han var. Jeg vil ikke at noen skal være redd meg. Jeg vil ikke skape dårlig miljø. Jeg vil ikke være en tyrann.

De sier eple faller ikke langt fra stammen og det er jeg vel redd for at jeg kan bekrefte. Han var en sint mann. Jeg er en sint kvinne. Jeg mener ikke være sint, jeg bare er det. Han mente det sikkert ikke han heller, men han var det.

Jeg er redd. Redd meg selv. Redd for hvem jeg er. Redd for hvem jeg vil bli. Redd for at andre skal være redde.

Jeg hater meg selv mer for hvem jeg er enn jeg hater han for den han var og jeg håper og tror at jeg ikke er like ille som han (enda). Selvsagt, jeg var og er veldig glad i han, bare ikke hvordan han var.

Reklamer

Hjemme igjen!

Og da var jeg endelig hjemme igjen. Eller endelig og endelig, var jo bare borte åtte dager, men er lenge nok det syns jeg. Deilig å komme hjem til en seng som ikke knirker sånn og en mann på sida av meg når jeg sover.

Det har vært en utfordrende innleggelse på det punktet at stemmene kom og angrep meg en gang. Jeg var i deres varetekt lenge og jeg var redd. Heldigvis var jeg omslutta av en fantastisk psykolog og noen gode pleiere. Jeg var virkelig redd og det gjorde virkelig vondt.

Stemmene er der enda, men de er ikke så altoppslukende. Da jeg var på DPS turde jeg ikke sove med lyset av blant annet. Det gjør jeg heldigvis her hjemme, ellers hadde jeg nok hatt en litt irritert mann. Men det at han ligger ved siden av meg i senga hjelper på tryggheten rundt det å sove. For søvn, det er livsviktig.

Jeg merker og at når jeg er på DPS sover jeg mye mindre, og det er egentlig litt deilig. Selv om det er plagsomt å våkne i seks-tida på morgenen så er det bedre enn å sove/halvsove til klokka blir ett.

Noe som har skuffet meg, men ikke overraska meg er at jeg ikke er så mye bedre enn da jeg ble lagt inn. Det er ganske skuffende egentlig. Jeg har fått beskjed om å kjenne på det vonde, trosse stemmene og å aktivisere meg. De to førstnevnte er skumle saker å gjøre helt alene syns jeg. Iallefall i begynelsen. Den siste visste jeg jo fra før av at var viktig. Men ikke alltid like lett å få til. Når stemmene er for store og kraftige er det ikke lett å «bare» aktivisere seg. Da er det lettere å gjøre som stemmene sier, selv om jeg egentlig vet at det er en dårlig måte å takle det på. Men de blir jo mer stille når jeg gjør som de sier, så jeg skjønner godt at jeg gjør det, samtidig som jeg vet at de blir mektigere da.

Men nå sitter jeg her like klok og stemmefull som for en halvanne uke siden, eneste forskjellen er at jeg er sint. Sint fordi det ikke hjelper meg noe å være innlagt på DPS. Sint fordi jeg føler at jeg bare er på oppbevaring. Selvsagt er jeg takknemlig for at jeg hadde noen rundt meg som kunne være der når stemmene angrep. Men jeg skulle ønske jeg kunne fått litt hjelp slik jeg takle ting som det hjemme heller enn å bli innlagt. Derfor har meg og min mor bestemt oss for å begynne å kjempe for at jeg skal få noe hjelp som funker. Hvordan vi skal gjøre det vet vi ikke helt enda. Men vi skal nok få det til. Så hvis noen har noen tips til behandlingssteder eller former eller hvordan man går fram, så sier vi tusen takk!

Lysere framtidsutsikter?

Jeg snakka med legen min på DPS i går, han sa jeg skulle begynne på efexor igjen, jeg har egentlig trodd at denne ikke har virket noe særlig, men da jeg sluttet på den begynte jeg å vingle noe grusomt i humøret. Skulle ingenting til for å gjøre meg trist eller sint, men heller ikke glad. Dette kompanserte jeg på med en uke på DPS, noe som egentlig ikke hjalp så veldig, men det som hjalp var da jeg kom hjem og begynte å drikke. Det var som om verden ble mye enklere å ha med å gjøre da jeg hadde noe innabords. Jeg vet at det er en SKIKKELIG dårlig mestringsstrategi, men det funka, og desperat som jeg var så drakk jeg uansett hva jeg skulle, bortsett fra da jeg skulle på jobb da. Det hadde virkelig ikke passer seg, og dessuten så har jeg det som oftes bra når jeg er på jobb uansett da.

Men i dag begynte jeg på efexor igjen, og jeg tror egentlig ikke den funker så fort, men til nå har jeg følt meg mye bedre. Kanskje litt placebo-effekt, men så lenge det funker så er det greit for meg! Så nå sitter jeg bare å nyter at jeg ikke har vondt og venter på min nye telefon som jeg tror kommer i posten i dag, ellers så er det en annen pakke som kommer. Vet ikke hva annet det skulle være, men jeg har jo bursdag om et par dager så man vet jo aldri. Godt har jeg det hvertfall.