Jeg burde være takknemlig

Jeg burde være takknemlig. Takknemlig for at jeg er inni systemet. Takknemlig for at jeg får behandling. Takknemlig for at at jeg får tid til å bli bedre i dette himla trange systemet kalt psykiatrien som har så veldig, veldig dårlig tid og lite plass. Likevel klager jeg. Det gikk nettopp opp for meg at jeg er en bortskjemt liten drittunge som aldri blir fornøyd. Eller, jeg har vært fornøyd. Det har jeg. Og det er kanskje derfor det er så vanskelig å si seg fornøyd med noe som er mindre bra.

Selvsagt, jeg er ikke misfornøyd med alt og alle i behandlingsapperatet mitt. Det er jeg ikke. Men jeg er en person som sliter med å føle meg trygg på folk. Det tar lang tid før det skjer, og det er ikke noe som blir bedre og bedre eller som bygger seg opp. Det skjer bare plutselig. Det er derfor det virker så veldig bortkasta og meningsløst å gå til en behandler jeg ikke er trygg på. For det blir jo ikke bedre og bedre og jeg glemmer at kjemien som trengs bare plutselig kommer.

Selv om jeg ikke er trygge på personer før jeg plustelig er det så har jeg lært meg at folk kanskje ikke er helt bortkasta, spaca eller totalt inkompetente. Og det var med åpent sinn jeg gikk inn i et samarbeid med min nåværende behandler. Jeg tenkte faktisk at hun her, hun kan hjelpe meg. Ting kan bli bedre. Jeg kan bli frisk(ere). Det er bare litt vanskelig for meg å klare å holde denne innstillinga her når jeg ikke er trygg og kjemien ikke er på plass.

Behandleren min skal snart slutte i sin jobb. Det er mindre enn et år til, en god del mindre. Planen er at jeg skal få en ny behandler da siden jeg sannsynligvis ikke er frisk nok til å avslutte. I det siste har jeg tenkt på hva som er vitsen med å fortsette hos en behandler jeg sliter med å stole på, ikke er trygg på, ikke føler forstår meg og ikke har kjemi med når hun skal slutte snart likevel. Kanskje rekker jeg å bli trygg på henne, kanskje ikke. Men hva er vitsen med å fortsette hvis jeg ikke blir trygg nok på henne til at jeg får noe ut av behandlingen? Og hva om jeg blir trygg på henne to måneder før hun slutter, eller kanskje ikke før uka før. Er det ikke da bare dumt å bli trygg på henne da? Er det ikke bare å skape en relasjon som skal brytes igjen? Ja, for det gjør faktisk vondt å bryte en relasjon selv om det «bare» er en pasient-behandler-relasjon. Det gjør vondt selv om hun får betalt for å høre på meg snakke, gi råd, hjelpe og behandle.

Så jeg vet ikke om jeg ser vitsen med å fortsette hos henne. Jeg vet at hun er dyktig på sitt felt. Jeg vet jeg er heldig som har fått nettopp henne. Jeg vet jeg er heldig som får behandling i det hele tatt. Jeg har sittet og lest litt på nettet om folk som kjemper år etter år for å få riktig behandling eller behandling i det hele tatt. Jeg blir flau av mine egne tanker. Jeg burde vært takknemlig. Sjeleglad. Tilfreds. Fornøyd. Men det er jeg ikke. Jeg vet ikke hva som er galt med meg egnetlig. Kanskje jeg bare er en bortskjemt liten druttunge.

Gresset er ikke grønnere på den andre siden. Gresset er grønnere på den siden som får rett mengde sol, vann og gjødsel. 

Reklamer

Jeg mangler ord

Jeg har lyst å formulere noen ord om hvordan jeg har det, men jeg har liksom ikke orda til det. Jeg har deaktivert meg fra facebook. Vet ikke hvor lenge det varer da, men jeg tror det var en symbolsk handling for hva jeg har lyst til å gjøre med livet. Jeg vet ikke hva som er så forbarska galt egentlig, det bare er sånn. Alt er så vondt, og jeg er så onde mot alle som liksom skal være glad i meg. Skulle egentlig ønske ingen var glad i meg.Da kunne jeg gjort som jeg ville. Skulle ønske jeg bare kunne ligge i en seng og sove helt til jeg forduftet. Jeg mangler ord.

Skjermbilde 2016-02-27 17.00.36

Pain is temporary because quitting last forever

Gud, Gud, hvor er jeg?

Jeg var i kirka i dag, som jeg pleier på fredager. Vi lovsang, som vi pleier i kirka. Jeg begynte nesten å gråte, som jeg pleier å gjøre når vi lovsynger. Sangen var This is Living av Hillsong Young and Free. 

2015-10-02 20.03.19

Svart og hvitt blir til farger, Sola bryter seg gjennom skyene. Ja, dette er å leve nå. Åh, som jeg lengter. Jeg skrev en mail til ei god venninne tidligere i uka en dag om at Gud var så vanskelig å tro på. Jeg får slike troskriser av og til, spesielt når livet er vanskelig. Før var troen min sterkest når jeg hadde det vanskelig. Jeg klamret meg til troen som om det var min siste redning. Nå klarer jeg ikke vite om jeg tror eller ei. Åh, guri som jeg savner den tida. Livet var liksom så lett, selvom det var vanskelig. Har jeg det mye verre nå eller bare tar jeg det mye dårligere nå? Jeg vet ikke. Rett og slett. Kanskje jeg var mer hengiven før. Kanskje det er meg det er noe galt med, for det er iallefall ikke Gud for Gud har ikke forandra seg eller noe. (4. Mos 23:19)

Jeg vet ikke hva det er, men jeg savner det meg og Gud hadde! Det er nesten som om jeg har mista en bestevenn. Jeg skulle ønske at jeg kunne vite med visshet at det kommer bedre dager, kunne vite med visshet at Gud bærer meg gjennom alt vondt som er og kommer i livet. Men jeg klarer ikke å vite det lengre. Det er liksom ikke håp eller noe. Og selvom jeg sier og mener at håp er et legemiddel som ikke helbreder, men som tillater oss å lide litt lengre så er håp livsviktig. Og selvsagt er jeg ikke helt uten håp, men jeg ser det ikke helt selv.

10885392_10152533166440950_6492072481098088291_n

Jeg savner Gud, savner å kunne chille på Hans fang. Savner å vite, ikke bare tro. Savner å kunne finne trøst i Hans ord og i kristne sanger. De siste dagene har jeg hørt på ukristen musikk på Spotify, ikke satanistisk eller noe slikt, bare verdslig musikk. Og det har vært godt. Jeg har fått en pause, og jeg tror ikke jeg anbefaler noen å ta en pause fra Gud egentlig, men det har vært deilig. Jeg har kjent på en massiv angst og nesten hatt oppkastet opp i halsen bare jeg har hørt på kristen musikk. Men nå er det heldigvis litt bedre og kirka var en god opplevelse tross tårene som pressa på.

Så jeg sier ikke «Eloï, Eloï, lemá sabaktáni» (Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg) som Jesus sa, jeg sier heller ikke Gud, hvor er du? Jeg sier Gud, Gud, hvor er jeg? For det er meg som har mista taket på Gud, ikke Gud som har mista taket på meg, for Gud mister aldri taket. Det finnes ikke et sted Gud armer ikke når, og ikke en ting Guds nåde ikke overgår.

Hvor lenge?

Det er ikke lett å si nøyaktig hvor lenge jeg var syk, for det tok flere år å gli inn i sykdommen, og det tok flere år og kave seg ut av den igjen

-Arnhild Lauveng

Jeg ble i forgje uke tror jeg det var spurt hvor lenge det hadde vært slik. Husker ikke lengre hva slik var. Men noe var det iallefall jeg skulle svare på. Jeg liker egnetlig ikke når folk spør Hvor lenge? for jeg vet rett og slett ikke hvor lenge. Jeg husker ikke. Jeg kan huske noen spesielle hendelser og feste ting opp til dette, men ellers husker jeg svært lite når ting begynte. Det er derfor jeg liker det sitat av Arnhild Lauveng. For jeg vet ikke nøyaktig når ting begynte, for det kom ikke med et BANG liksom, det kom flytende, sakte men sikkert inn i livet mitt. Så nei, jeg husker ikke når, jeg vet ikke hvor lenge. Det bare kom, ble, og vil ikke ut igjen.

Ja, då svarer eg: JA!

2015-01-08 10.33.15

Ja, for det er både vondt og godt å leve. Slik er livet, alle sine liv er slik. Livet er ikke bare godt, men det er heller ikke bare vondt! Det varierer. Noen ganger føles livet helt totalt skit! Og andre ganger føles livet helt herlig! Det varierer som sagt. Jeg har kanskje hatt en periode der livet generelt sett har vært ganske skit, men jeg velger å tro at det er på vei og snu. Jeg velger å tro at livet skal begynne å smile litt mer til meg. Jeg er, forhåpentligvis, ferdig med innleggelser for en stund. Sist innleggelse varte i bare tre dager. Da fikk jeg minska zyprexa-dosen og skrevet en ny kriseplan som er på mine premisser, som jeg kan kjenne meg igjen i, og ikke bare en kriseplan behandleren min sier at jeg skal ha som jeg ikke selv vet hvordan og når jeg skal bruke.

Jeg ble møtt av fantastiske mennesker, som respekterte meg, og som ville mitt beste og som virkelig så meg som menneske! Jeg er virkelig takknemlig for det, men og litt trist fordi at jeg vet at om jeg skal inn igjen, vil ikke den fantastisk legen være der for hun skal snart videre i livet sitt. Men forhåpentligvis vil nok noen av de andre gode folkene være der.

Ellers har jeg en ting til å fortelle, men det er så kult og bra og fett at det bare må ha et eget innlegg!