Det siste bilde

jojo

Dette er et av de vakreste bildene som noen gang er tatt av meg. Jeg er sammen med mine to beste venner på den tiden. Jeg er virkelig lykkelig på det bildet. Jeg er glad og fri. Det er også et av de siste bildene av meg pleier jeg av og til å si. For det var også den kvelden de kom og tok meg. Overrumplet meg uten forvarsel. Plutselig, uten at jeg noen gang kunne ane at noe slikt gikk an. Jeg forstod det ikke da, ja jeg forstod det ikke før mange år etter. Men dette var den første gangen jeg ble tatt fra verden og inn til dem. Det var starten på hva psykiatrien så fint kalte dissosasjon, og som jeg nå kaller stemmehelvetet. Det var der det hele begynte. Vi lekte blitz-leken og jeg fikk et bein kraftig i hodet. De lurte på om jeg hadde fått hjernerystelse, men siden jeg ikke kasta opp så tenkte de at det gikk bra. Det var noe bare de tenkte. For jeg hadde det helt for jævlig om jeg kan bruke slike ord der jeg satt, litt fjern fra de andre og hadde det skikkelig vondt.

Jeg kan ikke beskrive hva som hendte den dagen, men jeg kan beskrive hva det utviklet seg til. Jeg kom lengre og lengre og oftere og oftere inn i et rom. Et lukket rom uten dører. Et ovalt rom, som innsiden av et egg. Og jeg bare sklei og sklei nedover mot midten på det glatte gulvet. På midten stod et bord med fire stoler rundt, og under det bordet gjemte jeg meg. Jeg var livredd. Livredd for det som kom og skulle ta meg. Det var en ekte frykt, noe ligende angst. Og ofte når jeg fikk angst, og ikke klarte å være i denne verden med alt det vonde inni meg fløt jeg sakte inn i dette rommet. Et rom der angsten hadde en grunn og ikke bare var angst. En angst der jeg i alle fall hadde noe å være redd. Dem. De som både hadde vist seg for meg for mange år siden i form av skygger, og som ikke ville vise seg ordentlig for meg før mange år i form av stemmer og skikkelser.

I mange år fløt jeg fram og tilbake fra virkeligheten og rommet, helt til rommet ble virkelig, og virkeligheten ble rommet. I noen perioder søkte jeg rommet flere ganger daglig, det ble et så stort problem at jeg ble utvist fra skolen på grunn av dette. De kunne ikke ha meg der når jeg lå skjelvende på gulvet og var et helt annet sted fra tid til annen. Det fikk meg til å skjerpe meg. Bruke hele kroppen for å holde meg borte, ikke falle inn i rommet mens jeg var på skolen. Ikke la det skje. Skolen var for viktig. Og jeg klarte det, men det tok hele kreftene mine og. Jeg var mye borte fra skolen etter det. Jeg orket ikke å gå på skolen. Det tok så mye energi. Det tok for mye energi.

Jeg falt mye ut utenfor skolen. Jeg husker det godt, samtidig som jeg ikke husker det. Jeg husker glimt fra smertene jeg hadde inni rommet. Jeg husker glimt fra virkeligheten når folk prøvd å ta kontakt med meg. Jeg husker det gjorde vondt. Jeg husker bekymringene og smertene det påførte dem rundt meg. De sa jo selvsagt ikke dette. De sa det gikk bra og at jeg var den viktigeste. Men jeg klarer ikke helt å tro dem. Det var uskyldige mennesker som plutselig ble kastet ut i noe de egentlig ikke burde vært med på. Noe som egentlig bare meg og mitt.

Jeg husker de skulle ta meg. Jeg husker de spiste meg innen fra og ut med skje. Jeg husker jeg var livredd. Jeg husker smerten. Jeg har blitt fortalt at pupillene mine var like store som det blå rundt. Jeg har blitt fortalt at jeg stammet. Jeg har blitt fortalt at jeg hadde rykninger i kroppen. Jeg har blitt fortalt at jeg likevel skulle ut å røyke, det dog når jeg hadde kommet mer til meg selv. Jeg har blitt fortalt mye om det. Og jeg husker litt av det. Jeg vet sånn cirka hvordan det gikk for seg. Men det jeg husker mest av alt. Det var at det gjorde vondt. Og at jeg var redd.

Men rommet ble virkelighet og virkeligheten ble rommet. Jeg sluttet å falle ut, og stemme introduserte seg så pent for meg. Monstrene også. Og skikkelsene. Ja, egentlig alt. Men det er egentlig også en helt annen historie, men alt begynte den kvelden. En av de beste kveldene i mitt liv. Med pepperkakehusbaking, beste venner og et flott solid ungdomsmiljø på ungdomsklubben. Ja, det var egentlig der alt begynte. Og jeg savner det egentlig, ja både livet før, men og livet med rommet. Den trygge plassen som var så utrygg, men likevel, der hadde alt sine logiske grunner. Sånn utenom at det var alt i mitt hode og ingen andre kunne forstå det.

Men ingen kom …

Jeg leste på vg.no i dag om to gutter som skulle feire åtte års dagen sin, men ingen kom. Det får meg til å begynne å tenke på den gangen på ungdomskolen da jeg inviterte inn til fest og ingen kom. Jeg inviterte alle jentene i klassen, men den ene hadde den ene bedre unnskyldningen enn den andre, og til slutt var det bare meg og ei anna igjen. Og hun sa det rett ut, hvis ikke noen andre kommer vil ikke jeg heller, men du kan komme bort på den festen jeg skal på i steden for. Jeg valgte å takke nei da. Jeg burde kanskje ha takket ja, men knust som jeg var takket jeg heller nei. Det gjorde vondt det husker jeg, og det var nok siste gangen jeg inviterte alle jentene i klassen.

Da jeg fylte atten år, så måtte jo dette feires. Jeg hadde begynt i ny klasse og kjente ikke alle så godt. Jeg valgte å ikke invitere noen i klassen. Jeg var for redd for at de ikke ville komme. Jeg valgte heller å invitere folk i fra kirka, og jeg inviterte MANGE for å være sikker på at noen i alle fall kom. Og heldigvis kom noen og. Jeg inviterte og ei venninne fra langvekkistan som kom og var hos meg den helga, bare i tilfelle ingen andre kom så kom hvertfall hun. Bare for sikkerhetsskyld.

Jeg kjenner enda når vi skal intivetere til fest samme hva som er årsaken at jeg er redd for at ingen skal komme. Heldigvis har jeg fått gode venner som stiller opp og kommer så langt de kan og som sier i fra hvis de ikke kommer som oftes. Men hver gang, er jeg fortsatt redd.

Så slikt setter spor. Kjære foreldre, ikke la barna deres være som mine «venner» var da jeg gikk på ungdomsskolen. Kjære du som tenker på å få barn, hvis du får barn samtidig som meg. Ikke la ditt barn svikte mitt barn når det kommer til en bursdag. Det setter spor, det skaper sår i sjela. Vær så snill. Ikke la barnet mitt, eller noe annet barn for den saks skyld bli sviktet i en bursdag. Bursdager skal jo være noe av det beste som finnes.

Hvorfor jeg var redd deg.

Du sa det så ut som jeg hadde vondt. Du sa det så ut som jeg var redd. Og det stemmer. I timene dine hadde jeg skikkelig angst. Jeg var livredd deg etter den gangen du sa jeg var dum. Du kalte meg dum foran hele klassen. Jeg prøvde å holde maska, men det gikk ikke. Jeg vet du fikk dårlig samvittighet etter på, og jeg vet du ofte snakker før du får tenkt deg om. Men jeg vet og at jeg ble kjempe lei meg. Jeg vet jeg hadde en ufattelig dårlig dag fra før av, og at det som hendte bare var dråpen som fikk det til å renne over. Men likevel ble jeg redd, redd for deg. Redd for hva du kunne komme til å si. Jeg hadde virkelig angst i timene dine. Det gjorde fysisk vondt. Jeg skar grimaser og så ut som jeg ble pint. Jeg sa alltid det gikk okei. Men det gjorde ikke det. Jeg hadde rett og slett alltid vondt når du var der.

I dag, når jeg nå møter deg på jobb tenker jeg ikke over det. Jeg var ikke sint på deg etter det egentlig, så det er ikke det at jeg har tilgitt deg som har gjort det bra, for det trengte jeg egentlig aldri, det gikk av seg selv. Men smertene og frykten for å bli kalt dum igjen er vekke, rett og slett fordi vi er i den posisjonen nå at det ikke er logisk at du kaller meg noe slikt.

Jeg håper virkelig at ingen andre elever for oppleve det jeg gikk oppleve. For det gjorde skikkelig vondt. En autoritetsperson som med et uhell misbruker den makten han eller henne er tildelt. Det er uheldig, så til alle lærere der ute, og som tenker på å bli lærere eller er på vei til å bli lærere. Tenk dere om før dere snakker. Ord skader mer enn en tror.

Min mobbehistorie – både som mobbeoffer og mobber

Jeg vet ikke hva hvordan et klassisk mobbeoffer ser ut, men dette er et bilde av meg fra første klasse [bilde], og dette er bilde av meg fra syvende klasse[bilde]. Dette er bilde fra meg i tiende klasse[bilde]. Egentlig syns jeg ikke jeg ser ut som et klassisk mobbeoffer. Men kanskje var jeg mer klassisk enn det man tenker er et klassisk mobbeoffer. For jeg ble ikke slått, jeg ble svært sjeldent kalt stygge ting. Men ingen ville leke med meg. Ingen ville sitte på siden av meg. Ingen ville være min venn. Det at folk av og til kalte meg stygge ting. Det kunne jeg leve med. Det var jo bare ord, men det at de viste med hele seg at de ikke likte meg. Ikke ville være med meg. Ikke ville komme i selskapene mine. Det gjorde vondt. Når folk nekter å sitte på siden av en i klassen. Det gjør vondt. Når de foran hele klassen lager en scene fordi de blir plassert ved siden av meg. Det gjør vondt. Og det skapte mye trøbbel for meg i mitt følelsesliv. Jeg begynte med selvskading, jeg ble avhengig av å skade meg selv, avhengig av å kjenne en fysisk smerte for å slippe de vonde følelsene mine. Jeg ble suicidal, og jeg forsøkte på ungdomsskolen å ta livet av meg. Heldigvis hadde jeg ikke peiling på hva jeg drev med og sov bare litt ekstra godt den natten.

Dette er et bilde av meg i første videregående [bilde]. Jeg hadde flytta og begynt på ny skole. Dette er ikke lengre et bilde av et mobbeoffer. Dette er et bilde av en mobber. En baksnakker. En dårlig venn. Vi var en liten skole, med rundt 40-50 elever og halvparten av disse gikk på trinnet mitt. Vi var en sammensveisa gjeng, men unntak av disse to-tre mobbeofrene vi hadde. Og et av de plukka jeg ut. Vi hadde noe på gang. Men det ble aldri noe av. Så jeg var utrygg på han. Så jeg valgte å mobbe han. Jeg husker ikke i dag hva jeg kalte han, men jeg var ufattelig stygg med han. Det gikk på personlige ting. Og jeg la ingen skjul på at jeg ikke likte ham. Jeg hadde ingenting i mot å offentlig ydmyke han foran resten av klassen eller gjengen. Han forsøkte å ta livet av seg. Heldigvis klarte han det ikke. Men jeg ødelagte mye for han. Han ble lagt inn på psykriatisk og var vekke fra skolen lenge. Det var kanskje ikke bare min skyld, men jeg hadde nok del i det jeg og.

Dette er to historier om samme person. En person som først var et mobbeoffer, så en mobber. Det var så lett å mobbe, å endelig være på toppen. Å slippe å bli tråkka på, føle seg alene, være ensom blant alle andre. Jeg angrer på det jeg gjorde, det gjør jeg. Men skal jeg være helt ærlig, så var det letteste å være en mobber. Jeg skjønner godt at folk mobber. Det gir et lite kick, man er på topp. Man slipper å være nedenunder. Man slipper å ha det vondt selv.

Men begge disse historiene kunne og endt veldig, veldig galt. Jeg er evig takknemlig for at det gikk som det gikk. Men vær så snill, tenk deg litt om før du slenger en kommentar. Tenk deg litt om før du velger bort noen fra vennegjengen din. Tenk deg om litt før du baksnakker. Du vet aldri hva resultatet blir. Det kan gå veldig, veldig galt.

Friminutt

På barneskolen husker jeg jeg hatet friminuttene, det betydde bare for meg å stå alene og være ensom. Jeg likte mye bedre å lære, men da jeg kom på videregående var det motsatt. Både fordi jeg hadde fått venner å være med i friminuttene, og fordi sykdommen hadde gjort ny læring vanskelig.

Nå, nå har jeg ingen skole og få friminutt fra, men jeg har likevel friminutt. Friminutt fra sykdommen, friminutt fra angsten, depresjonen og alt det vonde, og det kalles jobb. Det er jo ingen ordentlig jobb og jeg får jo ikke betalt, men det er likevel for meg en jobb. Og et friminutt. Det er herlig. I dag hadde vi møte, eller møte og møte, vi samlets, meg, sjefen min og kontakten min i AmB. Og jeg fikk sagt hvordan jeg følte det, og det gledet de andre. Og det gledet meg. Jeg stråler når jeg er på jobb. Selvsagt er ikke alt like moro, men jeg liker det. Jeg får fri! jeg får et friminutt fra alt det dumme.

Dem uten venner, de må man leke med

Det måtte vel være i andre eller tredje klasse, den dagen på SFO jeg nå skal fortelle om. Da jeg gikk på skolen var jeg en looner. Jeg hadde få venner og lite brydde jeg meg om å få venner. I alle fall virket det kanskje som det, eller jeg latet som det, men innerst inne var en venn det jeg virkelig ønsket. Og en dag skulle jeg få to venner, i alle fall for en dag. Disse to jentene, jeg tror hun ene het Marie. Læreren deres hadde fortalt dem at de uten venner, de må man leke med. Derfor, hadde jeg denne ene dagen to venner, hun ene het nok Marie. Vi lekte sammen hele dagen på SFO, det var godt. Men likevel visste jeg, at dette var bare for å være snill. Dette var bare for å være snill. Jeg hadde ingen virkelige venner.

Am I a quitter?

Ja, er jeg en slutter, eller er jeg bare for syk? Angsten spiste meg opp. Gjorde alt vondt, umulig å konsentere seg, umulig å følge med. Alt handlet bare om hvordan jeg kunne dø. Hvordan jeg kunne ta livet av meg her og nå. Alt var bare svart og vondt. Jeg kom ingen vei med noe. Jeg lærte ingenting, jeg strøyk på alle eksamner. Ja, jeg har slutta på skolen, IGJEN! Jeg tror jeg vet det var rett valg. Selvom jeg fortsatt angrer på at jeg sluttet første gangen. Jeg føler jeg ble presset til å slutte. Jeg blir så lei meg når jeg tenker på at folk ikke tror jeg kunne gjort en bra jobb. Spesielt når dette er folk jeg stoler på og virkelig setter min lit til. Det gjør faktisk vondt i hjertet mitt. Denne gangen var det og en person jeg stoler veldig på og ser opp til som sa at jeg burde gjøre noe annet. Jeg hadde mest lyst å slå han. Jeg har fortsatt lyst å slå han. Jeg er forbannet, rett og slett lei meg. Kan ikke folk støtte meg i steden for å trykke meg ned? Greit nok at jeg ikke klarte utdanninga, men jeg tror jeg kunne gjort en godt jobb!

No happy day

Its no happy day today
Still i sing oh happy day
Trying to change my faith
Knowing God saved the day

No happy day
Still i sing
Cause he saved the day

Crying tears
Hurting inside
Fear eating me up inside
But theres no need to worry
Inside i know
He saved the day

No happy day
Still i sing
Cause he saved the day

Eating
Sleeping
Going to school
Missing happiness in my life

No happy day
Still i sing
Cause he saved the day

Praying
Singing
Searching the lord
Still my lifes a nigthmare
But theres no worry cause i know
one day ill die
Coming home to him

No happy day
Still i sing
Cause he saved the day

Rollebytte

Jeg står helt stille og ser på hendene mine. De er røde og hovne. De vokser og vokser og vokser. Noe piper. Jeg ser opp. Det er alarmtavla som lyser rødt. 121. Jeg er på et sykehjem. Jeg ser ned på hendene mine igjen. De er normale. Alt var bare et synsbedrag. En hallusinasjon. Det skjedde der. På sykehjemmet. Der jeg skal være pleieren. Der jeg skal være den som passer på andre. Der jeg skal være en trygghet. En hjelp for andre. Jeg er ikke pasienten, jeg er pleieren. Det er rart. Det er skremmende og veldig veldig merkelig. Jeg vet ikke om jeg er klar for det. Jeg vet ikke om jeg noen gang vil være klar for det. Jeg gjør det likevel, men vil jeg virkelig gjøre det hver dag resten av livet? Vil jeg klare å bli vandt til rollebytte, og vil jeg klare å skille psykdom og jobb?