Behandlerbytte: Åneivelda!

Nå ligger jeg på soverommet og skulle ønske jeg drev med videoblogging. Det er nemlig så himla sterkt lys på macen, og på lampa i taket som jeg angrer bittert på at jeg slo på, men ikke orker å reise meg for å skru av. Soverommet er det kjøligste rommet i huset, det er derfor jeg ligger her. Hadde aldri trodd jeg skulle klage på varmen i oktober, men det er ganske så varmt overalt ellers. Men nå har jeg i alle fall klart å komme meg opp på rommet der prøver å ligge å slappe av. Men så har jeg liksom en trang til å skrive noe da. Og det er derfor jeg egentlig skulle ønske at jeg videoblogga for det gjør så vondt i øynene å ha dem åpne. Men, videoblogging er egentlig ikke noe for meg. Jeg prøvde å være med på dette #utenfilter-opplegget, men det funka dårlig. Min plass er bak tastaturet, ikke foran kameraet. Men det var egentlig ganske godt å få bekrefta det og da. Ble bare skikkelig kleint da jeg satt meg foran kameraet egentlig.

Jeg har egentig ganske mye jeg vil si, men jeg vet ikke helt hvordan jeg skal få sagt det. Jeg vil egentlig også bruke stygge ord, styggere enn jeg burde, derfor lar jeg heller være med de stygge ordene tror jeg. Og nå kom jeg på at jeg kunne zoome inn på arket jeg skriver på slik at jeg klarer å lese hva jeg har skrevet uten briller så da er det mindre kjangs for skrivfeil. En pluss både for meg og deg.

Jeg har hatt en veldig vond opplevelse den siste uken. Ikke noe alvorlig eller noe slikt. Bare vond. Og kanskje jeg bare skal si det rett ut? Det er nemlig at jeg ikke får bytte behandler på DPS. Og jeg burde jo selvsagt være glad for at jeg har en behandler og alt det, men det er jeg egentlig ikke. Og jeg skal ikke si noe mer om henne enn at jeg ønsker å bytte av den grunnen at jeg føler jeg stanger hodet i veggen hver gang jeg er der og føler meg skikkelig piss etterpå. Men det får jeg altså ikke lov til. Jeg blir heller oppfordra til å slutte i behandlinga. Og selv om det virker veldig skremmende, så vil jeg heller det enn å fortsette hos min nåværende behandler, selv om de rundt meg i hverdagen sier at jeg ikke bør det, så vet jeg ikke hva annet jeg skal gjøre. Og det er flere sider i dette enn hva jeg forteller her på bloggen, men jeg orker rett og slett ikke utbrodere alt. Det er egentlig litt for stort og for mektig for meg. Det føles nesten ut som om jeg har spist et litt for stort og for søtt kakestykke.

Det er en dag for alt

Folk kommer og går
Som en evig karusell
Vennskap stiftes
Vennskap brytes
Alt er på begrenset tid
Alt er på de andres premisser
Folk kommer og går
Og jeg vet
At jeg og kom en dag
Og at jeg en gang må gå

Det er en dag for alt, også en dag for å avslutte noe, begynne på ett nytt kapittel, klare seg selv mer alene.  Men skremmende det er det. Og kanskje litt vondt og. Egentlig ganske vondt syns jeg. Det å skulle avslutte noe, som har betydd noe i lang tid. Som til tider har vært mitt eneste liv.

Ja, jeg skal avslutte noe, jeg skal avslutte noe som har vært viktig for meg. Jeg skal ha min siste dag på dagavdeling hvor jeg har gått i over et år nå. Det blir spesielt, å si farvell til både de ansatte og pasientene. Jeg fikk en prøvesmak på det på onsdag. Det var spesielt, men jeg tror det blir verre i dag. Å si farvell til kontakten min. Å si farvell til alle røykepartnere mine. Å si farvell til alle aktivitetene og selve stedet.

Likevel er det jeg gruer meg mest til er likevel ikke å ta farvell, men å være alene. Mutters alene. Uten noe form for ordentlig støtteapperat. Det skremmer meg. Det er skummelt! Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Selvsagt er det noe på gang. Det er selvsagt søkt inn til poliklinisk behandling, men hva om jeg ikke får det? Hva om jeg blir stående alene ute i regnet? Ja, hva gjør jeg da?

Jeg trenger hjelp!

Jeg trenger hjelp til å forstå hvordan jeg skal klare å leve i denne verdenen. Jeg har tidligere gitt uttrykk for at jeg syns denne verdenen er skummel og at jeg savner stemmene, og det stemmer. Jeg syns verden er skremmende, derfor savner jeg stemmene. De er kjente. Det er vel egentlig ikke fordi jeg har det så mye bedre med stemmene for det har jeg ikke. Jeg har det bedre nå. Det er bare så skremmende å tenke på alle krav og alt kav. Da er det lettere å ligge i ei seng og høre på stemmer. Men jeg må bli vandt med dette. Jeg må bli vandt med å leve livet, og det trenger jeg hjelp til. Jeg har prøvd nå i ca et år å leve mer eller mindre symptomfri med noen få unntak, og jeg blir ikke vandt med det. Jeg klarer det bare ikke. Derfor trenger jeg hjelp, og den hjelpen syns jeg jeg burde fått for lenge siden. Men man må virkelig være frisk for å være syk, for å rope høyt det har jeg ikke orket. Men nå har heldigvis teamet jeg har rundt meg snudd og funnet ut at også jeg trenger litt mer hjelp enn det de kan gi meg. Bare så synd at det tok så veldig lang tid …