Ordene

Det har gått lang ting. Flere måneder. Jeg har ikke skrevet et ord her på bloggen. Jeg har ikke skrevet så mye i det hele tatt. Alt har vært et ork. Å chatte på facebook som jeg kunne gjøre i timevis før i tiden har blitt en mare. Som en pinlig, treg samtale jeg helst vil komme meg ut av. Å trykke liker og tagge venner i dumme bilder på facebook har vært min form for kommunikasjon i hverdagen. Å møte folk. Snakke i telefonen. Ja, egentlig har all form for kommunikasjon har vært et stress. Alt som har med ord å gjøre er vanskelig. Jeg har skrevet det absolutte minstekravet på de siste oppgavene mine på studiet. Eksamensoppgaven leverte jeg aldri inn. Jeg skrev fem setninger, eller var det egentlig bare tre? Enda et halvår bortkasta. Eller, det har absolutt ikke vært et bortkasta halvår. Det har skjedd mye! Både på godt og vondt. Men det skal jeg ikke skrive om nå. Det får bli et eget innlegg dedikert til det. Dette innlegget skal bare handle om ordene. De forbaska ordene. De umulige ordene. De lydløse ordene. De usynlige. De ikke-eksisterende.

Jeg har tidligere skrevet om hvor redd jeg har vært for å miste ordene mine. Den gang var det ikke som nå. Da var ordene der. De kom bare ikke ut. Jeg sliter fortsatt med å finne de rette ordene og å skrive dem rett. Heldigvis ikke i like stor grad nå som da. Det stopper opp av og til når jeg skal skrive ord. Hvordan staver man egentlig absolutt? Jo, jeg vet det begynner med en a, men hva så? Fingrene vil trykke på alle tastene samtidig. Hvilken kommer først? Og er det noen d’er eller n’er i det? Jeg vet ikke. Husker ikke. Tar en liten pause. Setter fingrene mine på pause. Tenker litt. Nullstiller hjernen også går fingrene på nytt. De klarer det igjen. De skriver resten av ordet. b s o l u t t. Jeg kan det jo egentlig. Jeg vet det jo egentlig. Det går bare i stå.

Men nei, det er ikke slik nå. Eller jo, det er jo det, men det er ikke det som er problemet. Det er det at det er ikke kontakt mellom fingrene og hodet. Ikke hjertet og hodet heller. Ingenting er i kontakt med hodet. Det stopper opp. Jeg vet ikke hva jeg skal skrive. Jeg tror jeg har mye på hjertet og i hodet. Jeg får bare ikke tak det. Men nå, nå skriver jeg.  Av hjertens lyst. Eller av noe annet. Jeg vet ikke. Det viktigste er vel at jeg skriver? Det er så mye jeg har hatt lyst til å skrive om, men jeg har ikke hatt ord. Jeg har ikke visst hva jeg skal skrive eller hvordan jeg skal skrive det. Men, jeg lever på tross av ordene.

Ordløs

Jeg har ingen ord
Intet å si
Intet å forklare
Derfor skriver jeg
Skriver av meg all blod og svette
Skriver meg tom
for jeg har ingen ord

Et økt behov

Når jeg har det dårlig får jeg et økt behov for å skrive, lire av meg vondheten, få litt fri, la alt det vonde slippe taket en liten stund. Men selv om jeg som oftes får et økt behov for å skrive, betyr ikke det at jeg vet hva jeg skal skrive egentlig.

Av og til lurer jeg på om jeg blogger bare for oppmerksomheten og trøsten si skyld.

I morgen er det tirsdag … Åh, Gud som jeg lengter.
Min facebookstatus nå for tiden. Jeg lengter etter noe bedre, noe som jeg kanskje kan kalle godt, iallefall litt bedre enn slik det er nå. Og i morgen er det tirsdag, jeg håper den dagen blir bedre enn denne.

Så gjør dere ingen bekymringer for morgendagen; morgendagen skal bekymre seg for seg selv. Hver dag har nok med sin egen plage. Matt 6, 34

Jeg bekymrer meg ikke for morgendagen, jeg bare håper den ikke kommer …

Jeg vil så gjerne danse!

Jeg vil så gjerne danse, jeg vil så gjerne skrive, jeg vil så gjerne leve, men jeg er så fordømra sliten. Og det er så slitsomt!

Å leve med depresjonen

Jeg vet det finnes tusen slike innlegg som dette ute på den vide weben, men her kommer et fra meg og.

Jeg blir spist opp innefra. All livslyst forsvinner. Det skal så mye mer til enn vanlig før noe bli gøy, morsom, godt eller verdt å gjøre. Heldigvis for meg, så kan jeg fortsatt oppleve glede, det skal bare så mye mer til enn vanlig som sagt. Det er faktisk irriterende. Det er selvsagt trist, vondt og alt det der og, men allermest er det irriterende, for jeg vet at de tingene jeg egentlig gjør. De er gode, de ville egentlig gjort meg lykkelig. Men jeg er bare lei. Jeg vil ikke. Jeg vil allerhelst bare ligge i senga mi å sove. Jeg blir nesten forbanna når jeg tenker på det så irriterende er det. Hvem eller hva, har rett til å ta bort min livslyst, men glede, min urge til å leve, oppleve, elske og å bare være til? Ingen! Men likevel gjør den det. Denne depresjonen. Den forbannede depresjonen.
Alt blir slitsomt, jeg kan innrømme at det fint kan gå en uke mellom hver gang jeg pusser tennene. Det kan gå mange dager uten at jeg dusjer, selvom jeg er fysisk aktiv. Jeg kan gå i samme klær i flere uker hvis jeg ikke skal ut av huset. Ja, det er ekle fakta, men det er sant. For alle disse hverdagslige tingene som egentlig er så veldig enkelt for alle andre, blir så veldig vanskelig når en har nok med å overleve. Å lage mat, børste håret, ta oppvasken, det blir så forbaska vanskelig. Så slitsomt, så lite motiverende. Hva er vel egentlig vitsen? Alt jeg ønsker er jo å forsvinne uansett.
Ja, det er det som er det verste med hele depresjonen. Ønske om å forsvinne. Ønske om å dø. Bli borte. Slippe å leve. Slippe unna depresjonen. Det vonde. Det ulevelige. Hva om en gang jeg bare ikke orker mer. Hva om en dag fornuften ikke er der og redder meg. Jeg har vært på nære nippen. Hatt alt planlagt. Tid, sted, metode. Men heldigvis har jeg fornuften som sier at jeg ikke kan, ikke får lov, ikke bør før jeg har snakket med noen om det. At jeg må diskutere det med noen først, den har reddet lviet mitt den fornuften kan jeg si.
Men hvordan overlever jeg det da? Jeg sover, jeg skriver, jeg spiller. De tre s’ene. Jeg sover så lenge jeg kan om morgenen for å slippe å leve, jeg legger meg så tidlig som det er akseptabelt når man har en mann i huset for å slippe å leve mest mulig. Jeg skriver, skriver alt mulig. Alt jeg vil ha ut, alt jeg trenger å få ut, og enda litt mer. Jeg spiller, forsvinner inn i spilleverdenen. Der alt bare dreier seg om å klare neste oppdrag, komme litt videre, få litt mer exp. Jeg gjør det for å glemme. Noen drikker, jeg spiller. Kommer meg vekk fra virkeligheten. Det er kanskje ikke sunt, men det er en overlevelsesstrategi som fungerer. Kanskje er det andre ting jeg heller burde gjøre, noe konstruktivt, men av og til er hjernen bare for syk til å gjøre konstruktive ting. Av og til trenger hjernen å koble ut litt. Og det gjør jeg med å spille.

Drømmer

Noen ganger drømmer jeg om å skrive helbredende ord. Ord til trøst og ord til hjelp. Jeg ønsker at jeg skriver skal bety noe for deg. At ordene mine skal ha mening. At ordene mine skal komme fra Gud, og nettopp til deg. Jeg ønsker at min skriverglede skal komme til gode. At jeg skal bety noe for dem i samme situasjon for meg, og at noen skal møte Gud gjennom meg.