Dette skriver jeg til alle mine tidligere medelever og alle folk som er medelever til noen som ikke alltid er på skolen i dag. Det høres kanskje fristende ut å ikke på skolen de to første timene eller være borte en dag i ny og ne. Og det er det nok og av og til, men til hvilken pris? Når du ikke klarer karre deg opp av senga til første time fordi natta var et helvete å komme gjennom med angst, svette, tårer og blod. Du må bare sove litt til for å klare og stå oppreist. Eller hvis du ikke kommer deg dit i det hele tatt, men ikke har feber, ikke kaster opp eller er forkjøla, skal du da bli stempla som en skulker fordi smerten en kjenner ikke har noe fysisk grunn, men den er likevel altoppspisende og fryktelig smertefull, men legen finner ikke ut hva som feiler deg for det vises ikke på noen blodprøver.
Så kjære medelever, jeg skulka ikke. Jeg var hjemme i senga mi og hadde det forjævlig, flere dager klarte jeg ikke å reise meg fra senga, jeg orka ikke tanken på å møte mennesker, det gjorde så vondt i både kroppen og sjela at livet utenfor soverommet mitt var umulig å møte.
Og det at jeg fant på noe på ettermiddagene selv om jeg ikke var på skolen ser jeg på som bra. Når man ikke klarer å komme seg på skolen for å møte folk der, så er det desto viktigere å møte folk på ettermiddagene. En blir ikke bedre av å være hjemme alene hele dagen, og du tenker kanskje at en burde spare kreftene til dagen etterpå slik en kommer seg på skolen neste dag, men det er ikke slik det funker alltid. Jeg sleit skikkelig med angst da jeg gikk på videregående og hvis jeg var hjemme alene en hel dag så gjorde ikke dette meg bedre, det gjorde meg verre, isolasjon er ikke bra for noen. Iallfall ikke når hodet ditt er din verste fiende.
På internatskolen jeg gikk på var egentlig regelen at var man ikke på skolen så fikk man ikke være ute resten av dagen. Min skole var ikke så streng på det, men jeg vet at mange skoler er veldig strenge på dette. Og ja, jeg skjønner at en med spysyke ikke skal gå blant alle elevene å smitte dem, men vær så snill å se gjennom fingrene av og til. Livet blir ikke bedre av at man sitter stengt inne på et lite rom et helt døgn fordi natta var et helvete og man ikke klarte å komme seg på skolen på grunn av det.
Så til alle dere som vil ha litt fri av og til, misunner dem som ikke går på skole. Misunner dem som klarer å skulke for du har ikke samvittighet til det. Det hadde ikke jeg heller. Jeg fikk sykt skyldfølelse når jeg ikke kom meg på skolen. Det gjorde ikke ting bedre, men jeg klarte likevel ikke komme meg på skolen.
Deres kommentarer om min skulking gjorde det ikke lettere å gå på skolen når jeg faktisk orka det. Visste dere forresten at jeg var innlagt to ganger iløpet av videregående. Jeg vet at mens jeg var borte snakka dere om hvor mye jeg skulka. Jeg burde kanskje vært ærlig med dere om det, men de turde jeg ikke. De dagene jeg hadde permisjon for å gå på skolen ble jeg bombadert med spørsmål fra dere om hvor jeg hadde vært og rett og frem-spørsmål om hva jeg skulka for nå. Og ja, jeg løy, og ja jeg skjønner at dere spurte. Man er jo ofte nysjerrig og som ungdom tenker man ikke alltid at det ikke er alt man har noe med.
Men, konklusjonen min er, det er ikke alltid bedre å være hjemme enn på skolen, og tenk deg om før du stempler en som ikke er på skolen som en skulker. Det ligger ofte noe bak «skulken».
Grønne Drømmer 