Og slik er det nå

Jeg har liksom lyst å si noe om hvor vondt jeg har og hvor redd jeg er og hvor dårlig det går. Men, jeg vet ikke hva jeg skal si. Livet går liksom ikke helt min vei. Jeg har enda ikke fått begynt ordnetlig på studiene, derimot har jeg fått lest litt på bilteorien, og det er jo positivt. Ikke at det er så mye som synker inn, men litt er det nå forhåpentligvis. Ligger på en 11 feil cirka på teoritentamen.no. Og det kunne jo vært betraktelig mye verre. Og det var vel det positive i livet mitt. 11 feil på teoritentamen liksom. Så mye har jeg å glede meg over. Nei, nå syns jeg jeg kanskje ble litt for negativ. Men jeg føler det er mye negativt i livet mitt nettopp nå. Hodet er helt blåst. Er ikke noe vits å bry seg om det. Jeg er livredd og får vondt av mange lyder som de fleste ikke tenker over. For eksempel blinklyset på bilen, men også tastelydene på tastaturet på macen min gjør og vondt, og selvfølgelig alle skjærende høye lyder og sånt. Men vanligvis pleier jeg ikke reagere på tastaturet, og det er litt smertefullt å innrømme, men her jeg sitter og skriver kjenner jeg bare hvordan det nærmest eksploderer i ørene mine for hvert tastetrykk. Du tenker kanskje hvorfor jeg gidder å skrive da? Jeg trenger det, jeg må få ut noe før hele meg eksploderer eller noe …

Det hjelper ikke så veldig at det begynner å bli høst heller, tidligere mørke hjelper nemlig ikke når man er redd. Jeg tørr nemlig så vidt se ut vinduene når det er lyst, og da er det jo enda verre når det er mørkt. Det er også skremmende å se langt fram. Okei, jeg vet, det høres rart ut, men når jeg ser rett framover ser jeg Dem. Jeg skjønner ikke hvorfor, men De blir så tydlige da, ja, De, skyggene, stemmene, kall dem hva du vil. Jeg kjenner de ser på meg, kjenner de er nære. Jeg vet ikke om jeg tror på at man kan ense ting som egentlig ikke er der og slikt, liksom spøkelser eller slike ting, men jeg enser Dem. Ser De ikke hele tiden, men kjenner at De er der. Og ja, det er skremmende!

Som du kanskje skjønner er det ikke lett å ha det slik som det er nå. Håper iallefall du skjønner det. Jeg er redd, lei og deprimert, og av og til forbanna! Det at jeg er forbanna er vel egentlig en god ting, de tre andre er ikke. Det hjelper nemlig ikke på humøret og framtidshåpet og ha det slik her. Det er så hemmende. Spesielt det å være så var for lyder. Orker ikke å være så sosial da, hvis flere snakker samtidig er det umulig å holde fokus. Hvis det er høy musikk setter jeg ørepropper i og håper på det beste, men det gjør vondt likevel.

Å ta beslutninger er heller ikke lett. Jeg blir nesten som et lite hjelpeløst barn. Jeg vet ikke hvordan jeg skal gjøre noe, jeg er redd for å gjøre feil og klarer ikke å bestemme meg for hva jeg skal gjøre. Heldigvis fungerer impulsiteten min, så får jeg en impulsiv tanke så tar jeg vare på deg og prøver å ikke tenke for mye på den. Slik som på mandag da ville jeg ha pizza, så vi handla inn til pizza. Derfor ble det pizza i dag fordi jeg impulsivt hadde lyst på det for to dager siden.

Så det var litt hvordan det går nå. I morgen skal vi ha ansvarsgruppemøte, og det blir nok interessant. Jeg vet ikke helt hva som skal taes opp, men det blir nok veien videre og status nå. Håper bare at jeg ikke føler meg overkjørt og trampa på etter møtet i morgen, for det vet jeg rett og slett ikke hvordan jeg skal takle.

Reklamer

Det siste bilde

jojo

Dette er et av de vakreste bildene som noen gang er tatt av meg. Jeg er sammen med mine to beste venner på den tiden. Jeg er virkelig lykkelig på det bildet. Jeg er glad og fri. Det er også et av de siste bildene av meg pleier jeg av og til å si. For det var også den kvelden de kom og tok meg. Overrumplet meg uten forvarsel. Plutselig, uten at jeg noen gang kunne ane at noe slikt gikk an. Jeg forstod det ikke da, ja jeg forstod det ikke før mange år etter. Men dette var den første gangen jeg ble tatt fra verden og inn til dem. Det var starten på hva psykiatrien så fint kalte dissosasjon, og som jeg nå kaller stemmehelvetet. Det var der det hele begynte. Vi lekte blitz-leken og jeg fikk et bein kraftig i hodet. De lurte på om jeg hadde fått hjernerystelse, men siden jeg ikke kasta opp så tenkte de at det gikk bra. Det var noe bare de tenkte. For jeg hadde det helt for jævlig om jeg kan bruke slike ord der jeg satt, litt fjern fra de andre og hadde det skikkelig vondt.

Jeg kan ikke beskrive hva som hendte den dagen, men jeg kan beskrive hva det utviklet seg til. Jeg kom lengre og lengre og oftere og oftere inn i et rom. Et lukket rom uten dører. Et ovalt rom, som innsiden av et egg. Og jeg bare sklei og sklei nedover mot midten på det glatte gulvet. På midten stod et bord med fire stoler rundt, og under det bordet gjemte jeg meg. Jeg var livredd. Livredd for det som kom og skulle ta meg. Det var en ekte frykt, noe ligende angst. Og ofte når jeg fikk angst, og ikke klarte å være i denne verden med alt det vonde inni meg fløt jeg sakte inn i dette rommet. Et rom der angsten hadde en grunn og ikke bare var angst. En angst der jeg i alle fall hadde noe å være redd. Dem. De som både hadde vist seg for meg for mange år siden i form av skygger, og som ikke ville vise seg ordentlig for meg før mange år i form av stemmer og skikkelser.

I mange år fløt jeg fram og tilbake fra virkeligheten og rommet, helt til rommet ble virkelig, og virkeligheten ble rommet. I noen perioder søkte jeg rommet flere ganger daglig, det ble et så stort problem at jeg ble utvist fra skolen på grunn av dette. De kunne ikke ha meg der når jeg lå skjelvende på gulvet og var et helt annet sted fra tid til annen. Det fikk meg til å skjerpe meg. Bruke hele kroppen for å holde meg borte, ikke falle inn i rommet mens jeg var på skolen. Ikke la det skje. Skolen var for viktig. Og jeg klarte det, men det tok hele kreftene mine og. Jeg var mye borte fra skolen etter det. Jeg orket ikke å gå på skolen. Det tok så mye energi. Det tok for mye energi.

Jeg falt mye ut utenfor skolen. Jeg husker det godt, samtidig som jeg ikke husker det. Jeg husker glimt fra smertene jeg hadde inni rommet. Jeg husker glimt fra virkeligheten når folk prøvd å ta kontakt med meg. Jeg husker det gjorde vondt. Jeg husker bekymringene og smertene det påførte dem rundt meg. De sa jo selvsagt ikke dette. De sa det gikk bra og at jeg var den viktigeste. Men jeg klarer ikke helt å tro dem. Det var uskyldige mennesker som plutselig ble kastet ut i noe de egentlig ikke burde vært med på. Noe som egentlig bare meg og mitt.

Jeg husker de skulle ta meg. Jeg husker de spiste meg innen fra og ut med skje. Jeg husker jeg var livredd. Jeg husker smerten. Jeg har blitt fortalt at pupillene mine var like store som det blå rundt. Jeg har blitt fortalt at jeg stammet. Jeg har blitt fortalt at jeg hadde rykninger i kroppen. Jeg har blitt fortalt at jeg likevel skulle ut å røyke, det dog når jeg hadde kommet mer til meg selv. Jeg har blitt fortalt mye om det. Og jeg husker litt av det. Jeg vet sånn cirka hvordan det gikk for seg. Men det jeg husker mest av alt. Det var at det gjorde vondt. Og at jeg var redd.

Men rommet ble virkelighet og virkeligheten ble rommet. Jeg sluttet å falle ut, og stemme introduserte seg så pent for meg. Monstrene også. Og skikkelsene. Ja, egentlig alt. Men det er egentlig også en helt annen historie, men alt begynte den kvelden. En av de beste kveldene i mitt liv. Med pepperkakehusbaking, beste venner og et flott solid ungdomsmiljø på ungdomsklubben. Ja, det var egentlig der alt begynte. Og jeg savner det egentlig, ja både livet før, men og livet med rommet. Den trygge plassen som var så utrygg, men likevel, der hadde alt sine logiske grunner. Sånn utenom at det var alt i mitt hode og ingen andre kunne forstå det.