Når man både elsker og hater

Jeg vet ikke om jeg skal elske eller hate så jeg gjøre vel begge delene. Både hater og elsker livet. Sommeren er alltid en god tid for meg. Jeg elsker livet. Alt er fint og flott. Ikke forhøyet stemningsleie, men normalt godt stemningsleie. Jeg bare nyter livet, ingenting sykt med det. Det er godt rett og slett.

Men likevel er det noe som er galt, jeg hører, tror og tenker ting som ingen andre. Apekatter på taket. Griser rundt forbi. Geværskudd, eller var det håndgranater? Jeg har ikke så peiling på våpen, jeg vet bare at det var skremmende og skummelt. Jeg lå helt stille i senga og håpte at terroristene ikke skulle finne meg.

Er jeg gal? Holder jeg på å bli psykotisk? Hva er galt med meg? Er jeg bare veldig, veldig sliten eller? Jeg vet ikke hva det er, men jeg vet det skremmer meg.

Advertisements

Jeg må ha hatt det fryktelig

Jeg har bledd gjennom gamle papirer fra type ungdomsskolen+ og det er mye fælt der altså. Veldig mye ensomhet, veldig mye mobbing. Iallefall var disse to tingene en stor del av meg på ungdomsskolen. Jeg har side opp og side ned med grusomme dikt og fortellinger fra ungdomsskolen. Jeg hadde det rett og slett ikke greit der. Jeg hørte ikke til, passa ikke inn. Men jeg finner og noen papirer som jeg virkelig håper er litt eldre. Det er mest tegninger. Eller kanskje ikke mest, men en god del tegninger og. Jeg kjenner hvordan det gufser i meg da jeg ser noen av tegningene. Det ene får jeg skikkelig vondt inni meg av å se på fordi jeg vet at da jeg tegna den hadde jeg vondt. Skikkelig vondt og var virkelig redd. Husker ikke når det var. Husker lite fra fortida mi, og det er det kanskje en grunn til og. Jeg er nesten litt glad at jeg ikke husker på til daglig hvor vondt jeg hadde det. Hadde jeg gjort det tror jeg jeg hadde blitt bitter. For jeg vil ikke si at jeg er bitter for det som har skjedd nå. Jeg har fortrengt det, på både godt og vondt.

På ungdomsskolen hadde jeg det fælt fordi omstendighetene rundt meg var fæle, på videregående hadde jeg det fælt fordi hjernen min var så ødelagt om jeg kan si det at det var mye mer mellom himmel og jord for meg enn for kanskje mange andre. Om hjernen min var så ødelagt fordi jeg hadde det så fælt på ungdomsskolen eller om det hadde hendt likevel. Det vet jeg ikke. Men det jeg vet, det er at jeg aldri vil tilbake til slik jeg hadde det på ungdomsskolen, videregående eller tida da jeg var fulltidsstudent på hybel. Ikke at jeg vil ha det slik jeg har det nå heller, men, jeg vil iallefall ikke tilbake.

2015-10-05 21.06.17

Jeg husker ikke at jeg skrev dette, men jeg husker følelsen, følelsen av å ikke orke, følelsen av støyet i ørene, som jeg forsåvidt har enda. Følelsen av at null kontroll. Heldgvis har jeg gjennvunnet kontrollen. Heldigvis så har ting utvikla seg litt, i noe jeg tror er rett retning.

2015-10-05 21.06.32

Dette husker jeg heller ikke når jeg skrev. Jeg håper det er på videregående+ for jeg vil ikke at jeg skal ha opplevd dette mens jeg bare gikk på ungdomsskolen, og jeg tror nok heller ikke det er fra ungdomsskolen på grunn av skrifta. Men det sier så veldig, veldig tydelig hva stemmene, og jeg, sier når de er som verst. Jeg velger å tro at dette kanskje er i perioden hvor jeg studerte borte og var helt alene med stemmene mesteparten av tiden. Uansett, det gjør vondt å lese, det vekker opp vonde følelser og minner. Jeg savner det ikke.

2015-10-05 21.06.57

Dette lurer jeg på om er fra ungdomsskolen kanskje, muligens videregående. Det er rett og slett hvordan jeg følte (føler) at jeg blir ønsket velkommen av en ny dag. Jeg har flere ganger tegnet monstre, men dette er rett og slett et av de frykteligste jeg har sett jeg selv har tegnet. Det ser kanskje ikke så ille ut, men jeg husker følelsen bak, og jeg kjenner fortsatt ofte på den følelsen.

2015-10-05 21.06.39

Når jeg ser dette bildet og ser at det er tegnet på samme ark som forgje så tror jeg nesten helt sikkert at det er fra videregående. Rett og slett fordi jeg husker dette som mitt første forsøk på å tegne stemmene og hvordan de fungerte. De var liksom så skremmende, og i «ekko» altså det var ekko på den ene stemmen som gjorde at det hørtes ut som mange. Og ikke la deg lure av smilet til han til venstre, ser du ikke at han har sylskarpe tenner?

2015-10-05 21.05.27

Dette er nok fra 10. klasse+, rett og slett fordi det er på nynorsk. Og jeg tror det er lagd før første gangen jeg innrømte at jeg hadde angst som var i russetida på videregående. Det er nemlig en mann de ikke visste om da, og jeg kalte han Angst, for det var det han var. Angst er borte nå, han har drukna. Ikke det at jeg ikke har angst lengre, men nå vet jeg det er angst, jeg trenger ikke en figur eller skikkelse for det. Nå er angst angst og ikke noe mer. Selv om det fortsatt er smertefullt og skremmende så vet jeg hva det er og jeg gjør det ikke mer skummelt og skremmende enn det det egentlig er. Jeg prøver iallefall å ikke gjøre det mer skremmende og skummelt, for jeg syns det allerede er ganske så skummelt og skremmende.

2015-10-05 21.06.48

Dette er det verste bildet. Jeg har spart dette til slutt. Det er av en dame tror jeg, og jeg har scrollet ned slik jeg slipper å se hvor ansiktet egentlig skal være. For jeg husker denne skikkelsen. Den pleide å følge etter meg da jeg gikk på internatskolen jeg gikk på et år på videregående. I virkeligheten var hun og hennes medsammensvorne hvite, men jeg kunne jo ikke fargelegge hvit på  hvit, derfor ble hun svart. Jeg husker frykten når jeg måtte gå ute alene. Jeg husker hvordan jeg ringte mamma eller løp bare jeg skulle gå over skolegården etter mørkets frembrudd. Jeg husker hvordan disse damene følgte etter meg da jeg sprang over skolegården. Jeg husker likene i trappegangen. Jeg husker de døde utenfor døra til rommet mitt. Jeg husker de døde under senga. Jeg var rett og slett livredd det året. Jeg blir nesten svimmel av å tenke på det, og det jeg blir enda svimlere av er at ingen egentlig tok meg på alvor.

Er det vel verdt det?

Jeg har så lyst å skrive noe, neste hva som helst, bare noe. Noe som kan si litt om hvordan jeg har det. Litt om hva jeg ønsker og ikke ønsker for mitt liv. Ja, selvsagt ønsker jeg jo å bli frisk, alle ønsker jo det. Men orker jeg å gå den veien det tar å gå for å bli det? Har jeg viljestyrke nok? Jeg føler ikke det. Jeg føler alt jeg vil gjøre er å sove, og hvem blir vel frisk av det? Sove, sove, sove. Ja det er herlig, og jeg føler meg fri. Jeg ser ikke vitsen med å være våken egentlig. Når livet gjør så vondt og søvnen er så god, selvsagt velger jeg søvnen da.

Men hvilket liv er det vel å sove bort hele dagene, være våken av og til for å spise, og så sovne igjen? Jeg er nesten som en koalabjørn, eller dovendyr, eller hvilket dyr det nå er som gjør slik … Men da igjen, hvilket liv er det å være våken med smerter, er det ikke da nesten bedre å sove bort livet, enn å ha så grusomt vondt?

Ta seg sammen, er det så lett?

Jeg føler egentlig jeg klager, symter og er selvmedliden akkurat nå, men det er SÅ tungt å være så sliten at det gjør vondt, at jeg føler jeg bare  klage litt, selvom det vel er rikelig feil. Jeg burde så meget, men orker så lite, men det er vel bare min feil, og jeg burde bare ta meg sammen. Men er det egentlig så lett?

Jeg får dårlig skyldfølelse for alt som burde vært gjort, men som jeg rett og slett ikke orker å gjøre. Jeg føler jeg kaster bort livet mitt på å sove, slappe av og å ha vondt. Jeg er DRITT LEI! Skikkelig dritt lei for å være ærlig, jeg vil så gjerne, men hverken tida eller kreftene strekker til, og når de endelig gjør det, så vil jeg jo helst bruke energien på noe gøy og spennende.

Blir mest soving på Bibelen

Jeg er sliten, så uhorvelig sliten. Det verker i fingrene mens jeg skriver denne posten. Jeg orker egentlig ingenting annet enn å sove og slappe av, og til og med det er slitsomt. I alle fall å slappe av. Sove er deilig, for da er jeg ikke. Men jeg er like sliten etter jeg har sovet som før jeg sov. Jeg er rett og slett dritt lei av å være så sliten, og det symter jeg over nå!

Sliten!

Det er helt OK å være sliten. Man kan bli litt gretten da, det er og OK, bare man husker å beklage for dem det går utover. I dag møtte jeg opp en time for tidlig på jobb og møtte ei låst dør. Mannen hadde nemlig begynt tidlig på fredag og glemt å stille klokka, så dagen har vært en time lengre enn det den hadde trengt og jeg har vært hos behandleren min. Så ja, jeg har god grunn til å være sliten. Det er nemlig OK å være sliten, man trenger ikke å se på det som et sykdomstegn.