Å åpne armene og hjertet

Jeg fikk en koselig tekstmelding av en god venninne i dag. Håper du syns det er greit jeg siterer deg i dette blogginnlegget. Hun skrev: Husk å åpne armene og hjertet helt opp og ta imot all varmen og det lyset osm «faller» på deg fra både Gud og mennesker. Jeg syns dette var en viktig og god påminnelse å få.

Men nå, litt senere i kveld har jeg begynt å tenke. Tenke på hvor lett det er å ta imot alt det mørke. Hvor lett det får fotfeste og hvor lett det er å grunne på det vonde. Jeg tror jeg er verdensmester i akkurat det der. Jeg fyller meg med grums og grøss, koser med det, spiser det, drikker det. Jeg bader i det.

Ja, jeg syns jeg er god på å holde på de gode tingene. Klapper meg selv på skuldra, takker for gode ord og blir oppriktig glad for gode ting. Men likevel er det så mye, mye lettere å holde på det vonde enn det gode.

Jeg vil jo egentlig ha det bra, tror jeg. Det er jo egentlig det jeg kjemper for, men likevel koser jeg med alt det vonde. Kanskje fordi det er trygt … Kanskje fordi det er det jeg vet hvordan jeg skal takle … Kanskje … Kanskje …

Jeg føler jeg misbruker livet mitt når jeg ikke tar like godt vare på det gode som det vonde.

Livet er så merkelig nå …