Sorgen

Jeg hadde det liksom så bra så lenge, og nå er det ikke slik lengre. Det er en sorg. Men jeg kan se på omstendighetene mine og forstå hvorfor det er slik. Men selv om det er omstendighetene mine som gjør meg trist, så gjør ikke det meg mindre trist. Og når jeg er trist er det som om det lille filteret jeg har forsvinner. Det blir borte og jeg klarer ikke holde unna alle de vonde tankene. Alt jeg har gjort feil, alle jeg ikke burde gjort og burde ha gjort. Alt jeg er og gjør som ikke er rett. Jeg prøver så godt jeg kan å snakke den rette sannheten inn i livet mitt, men det er ikke lett. Jeg vil ikke høre. Jeg sier det til og med ut høyt, men det hjelper ikke.  Det er som jeg er fanga i min lille negative boble, og det er ikke slik jeg vil ha det. Jeg vil være glad for troll! Men jeg klarer det bare ikke.

Skjermbilde 2016-07-28 13.49.22

Og nei, jeg vet jeg ikke trenger å være positiv hele tiden, men jeg skulle ønske jeg kunne være litt mindre nedstemt og lei meg iallfall. Jeg vil jo så gjerne, men klarer ikke snu tankegangen min.

Wake me up when September ends

«Wake me up when September ends» er det en sang av Green Day som heter. Den syns jeg passer veldig godt på hvordan jeg føler det nå. Jeg har kanskje «sovet» de to siste månedene og nå er på tide og våkne, men det hjelper ikke å sove, ting blir ikke bedre når en våkner. Husker da pappa døde (for ja, dette er enda et innlegg om den etterlengta pappaen min) da skulle jeg ønske mamma aldri hadde vekka meg, at jeg bare kunne sovet for alltid.

Så nå, da august kom lata jeg som ingenting da pappa hadde hatt bursdag, fikk til og med telefon av tante angående det, men jeg lata som ingenting. Orka ikke å forholde meg til det. Og så kom september og det ble 16 år siden pappa døde og jeg lata fortsatt som om ingenting hadde skjedd. Men nå klarer jeg ikke å late som ingenting mer. Jeg har sprukket. Alt gjør for vondt, jeg savner pappaen min! Jeg savner følelsen av å ha en pappa bare, en som lever liksom. En som kan hjelpe med ting, en som en kan prate til. Bare en pappa.

Pappa, du døde så alt for tidlig, ikke bare var du ung, men du døde for tidlig i mitt liv og. Jeg syntes det var urettferdig, og det syns jeg ennå! Jeg vil bare at du skal være her, her i livet mitt. Jeg husker da jeg var liten så drømte jeg om at du ble levende igjen. Det skjedde jo med Lasarus i Bibelen. Og selvom jeg vet at det har gått lang tid, og at alle er på et annet sted i livet så drømmer jeg fortsatt av og til om at du skal bli levende igjen. Jeg savner deg nemlig sånn og det gjør så vondt. Jeg vet ikke om livet hadde vært så mye bedre om du hadde levd, kanskje, kanskje ikke, men jeg hadde iallefall hatt deg.

Til pappa

Pappa. Jeg tror jeg savner deg. Men jeg vet ikke helt sikkert. Du kunne være et rævhol å leve med. Jeg var ofte redd deg. Jeg husker du skrek og brølte. Men jeg husker også du var god og snill. Da du døde var jeg glad for det. Jeg tenkte at når du er død så slipper du og mamma å skille dere. For jeg var redd for at dere skulle det, og da tenkte jeg at det var bedre at du døde. Nå føler jeg det er slemt å tenke slikt, men jeg var jo bare et barn. Barn tenker enkelt. Og det var det enkleste. Og når jeg tenker tilbake på barndommen og ungdommen min så tenker jeg også at det kanskje var lettest at du døde. Det er slemt, jeg vet det. Men jeg vet ikke hvordan jeg skulle orket å leve med all bråkinga hjemme. Jeg var livredd. Jeg husker spesielt den ene sene kvelden da mamma ville dra på grunn av dere kranglet. Jeg husker ikke om hva, men heldigvis var jeg syk så vi kunne ikke dra likevel. Tenk om jeg ikke hadde vært syk den dagen. Hva hadde skjedd da? Hadde du dødd likevel. Hadde du kanskje ligget død alene i ditt eget hus i flere dager før noen hadde funnet deg. Nei, jeg er glad vi ikke dro den dagen. Jeg er glad du døde gift med mamma. Jeg er glad du døde hjemme, med familien din.

Jeg husker jeg ikke ville våkne den dagen da mamma vekka meg og sa du var død. Jeg skulle ønske jeg kunne sovet for alltid. Men jeg er våken. Jeg lurer ofte på hvordan livet hadde vært hvis du ikke hadde dødd. Jeg vet ikke om livet hadde vært noe bedre da. Kanskje hadde jeg blitt syk uansett. Kanskje ikke. Hvordan hadde du takla det om du hadde levd og jeg var syk. Jeg forestiller meg at du hadde blitt sint over det. Jeg håper det ikke er sannheten, men det er slik jeg husker deg. Jeg har blitt fortalt at du var en god mann. Du passa på farmor helt til hun døde. Men du var og feig. Du sendte ofte bort broren min for å se til henne hvis hun var dårlig. Du var redd for å finne henne død. Hadde det vært bedre om min bror hadde funnet henne? Hadde det vært bedre om en liten gutt hadde funnet henne? Nei, det hadde ikke det, derfor kaller jeg deg feig. Men også god. Jeg tror du døde av hjertesorg. Du døde rett etter farmor døde. Hjertet ditt klarte ikke mer. Jeg tror det var på grunn av farmor du døde. Du døde før begravelsen hennes. Jeg tror ikke du hadde klart begravelsen hennes, at det var derfor du døde. Derfor sier jeg at du var god. God fordi du elsket noen så høyt at du ikke kunne leve uten.

Jeg gråter nå når jeg skriver dette. Jeg har sagt noen stygge ting om deg i denne teksten, og det jeg skriver står jeg inne for. For ingen mennesker er bare gode. Kanskje skal man ikke snakke stygt om de døde. Men jeg må være ærlig. Man kan ikke leve på en løgn, selv om det kanskje hadde vært lettere.

Så pappa. Jeg tror jeg savner deg. Jeg savner ikke kranglinga og bråkinga. Men jeg savner en far. Jeg skulle ønske du var her i dag. Du har gått glipp av så mye. Og det har jeg og.

 

Gratulerer med farsdagen!

Følelsen av å være avvist

Jeg føler meg avvist rett og slett for å være ærlig. Jeg vet jeg ikke egentlig er det, men det er hvordan jeg føler, og det er det som er reelt for meg. En myk overgang, det er det de sier det skal være. Overgangen fra sekundær helsetjenesten til primær helsetjenesten. Men bare tanken på det får det til å grøsse nedover ryggen til meg. Uttrygghet, nye relasjoner, nye mennesker å forholde seg til. Å skape tillit og trygghet tar tid. Jeg burde kanskje være vandt med det, og det er jeg forsåvidt og. Jeg har i mange år blitt kasta fram og tilbake, jeg er vandt med å møte nye hjelpere, men å skape tillit og trygghet tar likevel tid! Det skal, i alle fall for meg, mye til for at jeg tørr og dele mine innerste hemmeligheter med noen villt fremmede. Man forteller rett og slett ikke hvordan man egentlig har det til folk man ikke kjenner, slik er det bare, og selv om de skal hjelpe deg og være der for deg, så tar det tid, i alle fall gjør det det for meg.
Men, jeg føler meg i alle fall avvist med å måtte «bytte» helsesystem. Det er ikke slik det er ment, men det er heller ikke slik det skal være. Det gjør meg faktisk lei meg. Jeg er redd for å miste de gode kontaktene jeg har og alle mine nye bekjenter. Jeg vet ikke, er det meg som er storkrevd, eller ? Nei, jeg tror faktisk ikke det. Det kan gjøre vondt for alle, å miste noen, det kan nesten bli en sorg det.

Sorg og smerte

Det er så mye som gjør så vondt, spesielt det å ikke ha en far. Det er langt mye verre enn å stryke på eksamen som jeg også nettopp har gjort. Dagen etter bryllupet kom det til meg. Det var pappa som skulle ha følgt meg opp til alteret. Selvsagt er jeg virkelig glad for at min kjære bror ville følge meg opp. Jeg er glad i ham, det er ikke det, men det er jo en fars oppgave. Jeg kjenner jeg har en sorg i hjertet, og tillater jeg meg å kjenne på den så gjør det veldig veldig vondt. Heldigvis klarer jeg å velge å ikke føle på den, da kjenner jeg bare en liten umsk følelse i hjertet, men kjenner jeg på den, da gjør det så vondt at jeg ikke klarer å la være å grine.
Heldigvis er jeg lykkelig på bunnen, jeg er jo nygift! Så sorgen er ikke så vond, jeg står på god grunn. Jeg er heldig, selv uten en far.

Å akseptere at man er psykisk syk

Tenkte jeg skulle blogge om dette, og siden jeg fikk et søk på dette så gjør jeg det like godt, har kanskje gjort det før, men det trengs igjen for jeg sliter med dette. Jeg hater å være syk! Jeg liker det ikke i det hele tatt, jeg vil ikke akseptere det, men som samboeren min sier: Nå er du syk så da må du bare leve med det. Og det er jo helt sant, jeg bare liker det ikke. Tror det skremte meg litt at kontakten min på psykehuset sa at de anbefalte seks måneders hvile etter en psykose, og det er lenge det. Det fikk meg til å innse at jeg kanskje var syk. At jeg trenger hvile, at jeg blir fortere sliten enn andre, rett og slett innse at jeg må ta hensyn for å ikke bli psykotisk igjen, i alle fall ikke så veldig. Men det gjør vondt. Det er en sorg. Og det irriterer meg at ikke alle bare vet at jeg er syk slik de kan forstå hvorfor jeg må ta hensyn.
Jeg er pisslei av å være syk og vil bare være frisk og slippe å ta hensyn. Slippe og bli slite, kunne gjøre ting som normalt. Det er så mye å tenke på, men av og til må man bare akseptere at man er psykisk syk og det har jeg tenkt å klare for å holde meg frisk.