Ingen superhelt

Jeg er ingen superhelt. Tro det eller ei. Jeg trenger også hvile. Balansen mellom aktivitet og hvile er viktig. Trekke meg tilbake å bare være meg. Ikke være oversosial. Jeg er ingen superhelt. Heller intet supermenneske. Og, tro det eller ei, jeg trenger også søvn. Kanskje litt ironisk at jeg sitter nå og skriver dette, nå som klokka er nesten halv fire. Men som dere kanskje skjønner skriver jeg dette til meg selv. Ikke for å kunne se tilbake senere eller spare på tankene mine og følelsene mine, men for å gi meg selv streng beskjed om hvordan jeg fungerer her og nå. Det gjelder ikke bare i framtiden, det gjelder også her og nå. Selv om jeg av og til føler meg som et supermenneske, spesielt nå som jeg går inn i min tredje natt uten søvn på fire netter. Det er alt for lite. Jeg vet jo egentlig det. Fornuften min vet det iallfall.

Problemet er bare at jeg ikke alltid hører like mye på fornuften som på følelsene. Følelsene mine vil jeg skal bli enda dårligere enn det jeg er innad. Supermenneske er bare kroppen og det ytre. Inni meg lider jeg. Inni meg har jeg mørke og skumle tanker. Og det er derfor følelsene mine vil skakkjøre meg, for at jeg skal bli ustabil og impulsiv. Så ustabil og impulsiv at fornuften ikke lengre har kontroll. At den bare blir en liten hvisking man ikke kan høre med mindre man lytter veldig, veldig godt etter og når jeg er så dårlig som følelsene mine vil jeg skal bli så hører jeg ikke etter.

Jeg har en avtale med psykologen min er på DPSen jeg er innlagt på at hvis jeg ikke sover på to døgn må jeg ta sovemedisiner for å sove den tredje natta. Dette er jo selvsagt for at jeg ikke skal bli helt ødelagt og skjør. For at jeg ikke skal bli ustabil og impulsiv til jeg skal etter planen skrives ut på mandag.

Jeg vet det er lurt å sove, selvsagt gjør jeg det. Men likevel … Kanskje jeg klarer å holde meg våken på tross av sovemedisinene. Jeg håper og ønsker det. Jeg er destruktiv, ja jeg vet det. Men jeg er så inderlig lei av å ha det vondt. Men, don’t worry, jeg klarer ikke lyve til en sjel. Jeg kommer til å være helt åpen om hva jeg gjør og hvordan jeg har det til folka her på DPS og føler jeg meg ikke klar til å utskrives på mandag så sier jeg det og forhåpentligvis så hører de på meg.

 

Det er faktisk fryktelig vondt å slite med angst

Jeg trodde aldri jeg skulle bli en av de, de som vegret seg for å gå ut, de som unngikk andre, de som var «partykillere», ja en av de med så sterk angst at det går ut over livskvaliteten og det sosiale livet. Men her er jeg visst. Ironisk nok sitter jeg på kafé når jeg skriver dette da, men å gå på kafé alene er langt så skremmende som å gå sammen med to-tre gode venner. Sosiale sammenhenger, ja det er det som dreper meg innvendig, det er det som får meg vil å ville synke ned i jorda, det er det som er fryktelig. Ja, det er det som gir meg angst! Selv om det er gode venner og folk jeg kjenner godt kjenner jeg hvordan angsten kryper seg opp i kroppen min, hvordan armene verker, brystet strammer seg og magen velter seg. Det er faktisk fryktelig vondt å slite med angst. Og lenge før angsten kom krypende så meldte jeg meg på som frivillig under årets beste sommerleir for barn og ungdom, og nå gruer jeg meg noe helt vilt! Vet rett og slett ikke hvordan jeg skal klare å overleve. Jeg vet at angst ikke er dødelig, men det kan godt føles slik ut fordi om. Det hjelper lite at de tre-fire årene jeg har vært med som frivillig har jeg såvidt sovet noe som helst om nettene, og den lille søvnen jeg har fått har jeg fått om dagene da jeg egentlig burde gjøre andre ting. Nei, jeg vet rett og slett ikke hvordan dette skal gå til, men det gjør det vel på en eller annen måte. Det må vel det?