Å bomme på målet.

Jeg hadde liksom nesten et nyttårsforsett, nesten. Jeg vil ikke kalle det et nyttårsforsett egentlig, for jeg bestemte meg for det før jul, og nyttårsforsett brytes så lett og dette skulle ikke brytes. Det skulle stå evig fast, det skulle vare for evig. Men det gjorde det ikke, jeg bomma på målet, feila, gjorde det jeg ikke skulle gjøre igjen.

Jeg hadde vært hos psykologen og hadde et stort behov for å sove, måtte rett og slett sove. Slippe unna. Slippe å være meg. Og selv om jeg egentlig hadde bestemt meg for å aldri mer tulle med medisinene så gjorde jeg det likevel. Tok litt mer enn det jeg skulle og litt sånt. Men, jeg klarte å la alkoholen ligge heldigvis.

IMG_1730

Nå tror du kanskje at jeg har rota det skikkelig til, men det har jeg egentlig ikke. Jeg har bare bomma på målet, og selv om jeg bommer en gang, trenger jeg egentlig ikke bomme flere ganger. Og jeg har aldri hatt et alvorlig pillemisbrukproblem. Jeg bare har likt å sove. Jeg har bare brukt litt mer enn det jeg har fått forskrevet og av og til blanda diverse ting med alkohol. Jeg har ikke handla på gata eller tatt noe som aldri har blitt forskrevet til meg.

Jeg er litt skuffa  over meg selv, og egentlig litt redd for at det skal bli en vane igjen. Jeg har drevet på med det lenge, men det har aldri vært en vane. Det har vært untaket, i krisetilfeller. Så ble jeg skrevet ut fra DPS en stund før jul og livet gjorde så vondt, men jeg hadde ikke guts til å ta livet av meg, så jeg sløvet meg heller ned på diverse medisiner. Det ble nesten en vane å gjøre det. Og en kveld før jul innså jeg at det hadde gått litt for langt uten å si så mye om det. Men jeg fant iallefall ut at jeg skulle slutte med det, og det trodde jeg jeg hadde gjort og, i to måneder til i dag. Men, jeg får vel bare håpe at det holder litt lengre denne gangen.

Det psykosenære som de sier

94981baecb9d889594af2425e024bedd

Jeg er redd det meste, redd for å lukke øynene, redd for å være alene, redd for vann, redd for å kjøre buss, ja og mer til, egentlig det meste. Og er jeg ikke redd så gjør det vondt. Vondt i ørene. Det suser så mye i dem. Kjennes ut som om de skal sprenge. Vil holde meg for ørene slik at det skal bli stillere, men det bråker like mye uansett. Det kommer utenfra inni ørene mine. Som om sitter en mann med en megafon med klang på der inne. Føles ut som om jeg må kaste opp. Jeg trodde alt skulle bli bedre da jeg hadde fått levere oppgaven jeg har holdt på med den siste tiden, men det gjorde det ikke. Heller tvert imot. Vet ikke hva jeg skal gjøre. Skriver og skriver for å holde fokuset i denne verden. Vil egentlig bort, vil reise fra alt det vonde, gi meg over. La de spise meg, bruke meg, kaste meg. Jeg orker ikke leve, jeg er for opptatt med å overleve som bildet over sier.

Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal takle alt dette. I går da jeg var hos behandleren min og psykologen så ville de først ha meg innlagt, så ville de vente og se hvordan det gikk til i morgen, altså i dag, og i dag så var det «vi sees om en måned, ring hvis det er noe». Selvsagt er det noe. Jeg er jo helt full av noe. De tar jo hele meg! Dreper meg sakte men sikkert på en eller annen måte. Men tør jeg ta kontakt? Jeg håper det. Ting går nemlig ikke så veldig bra. Og jeg er redd.

38485d5d4acc554f5d52003ff98624a5Jeg vil egentlig bare legge meg til å sove, ikke våkne før alt er over, og det vet jeg ikke når er. Kanskje våkne av og til for å kjenne om ting har blitt bedre, og hvis ikke, legge meg til å sove igjen. Få en pause, litt hvile, noe annet enn alt det vonde. Vær så snill, la meg drikke, selvmedisinere og skade til jeg ikke er mer, til jeg sover like lenge som Tornerose, for livet mitt er ikke et vakkert eventyr nettopp nå.

Godt/vondt

Den siste tida har jeg hatt det veldig bra. Ikke sånn overnaturlig, syklig bra, men godt bra, normalt bra, som et helt vanlig menneske-bra, hvis du skjønner hva jeg mener. Det har vært godt, jeg har nyt det, nyt å bare være meg og å ha det bra. Men så kommer det vonde, som en sky foran sola. Som noe som kveler gleden innen fra og ut. Det gjør vondt. Jeg blir litt trist, litt urolig. Kjenner på angsten. Vil helst ikke være alene. Vil helst bare ligge i armkroken til mannen min og føle meg litt trygg. For det er der jeg føler meg mest trygg, i armkroken til mannen min.

Det største nedlaget med å plutselig få det vondt, må være at jeg har skrytt villt og hemningsløst av at jeg har det bra. Skjønner egentlig ikke hvorfor jeg gjør det, for det blir jo bare dårlig igjen uansett. Jeg hadde jo gledet meg til timen hos behandleren min i morgen, gledet meg til å si at det fortsatt går bra. Men det virker det som jeg bare drite i nå.

Å gå fra å glede seg til livet og se fram til en ny dag har jeg gått til å heller ikke ville stå opp, grue meg til å være alene, ville selvskade og sove. Men, siden det alltid blir dårlig igjen når jeg har det bra, betyr ikke det at det alltid vil bli bra igjen når jeg har det dårlig, eller? Jeg håper det.

Ingen Tornerose

Jeg kan si det gang på gang. «Jeg har det vondt.» Men det blir ikke bedre av den grunn. Jeg prøver å tenke positivt, men jeg syns det er så vanskelig å tro på mine egne ord. Andre sine og forsåvidt. Alt jeg ønsker er å slippe å være i live når livet gjør så vondt som det gjør. Men jeg er ingen Tornerose så jeg klarer ikke å sove i hundre år uansett hvor mye jeg tukler med både medisiner og alkohol. Jeg vet det er urovekkende, men alt jeg vil er jo å slippe å ha det så vondt.

Er det vel verdt det?

Jeg har så lyst å skrive noe, neste hva som helst, bare noe. Noe som kan si litt om hvordan jeg har det. Litt om hva jeg ønsker og ikke ønsker for mitt liv. Ja, selvsagt ønsker jeg jo å bli frisk, alle ønsker jo det. Men orker jeg å gå den veien det tar å gå for å bli det? Har jeg viljestyrke nok? Jeg føler ikke det. Jeg føler alt jeg vil gjøre er å sove, og hvem blir vel frisk av det? Sove, sove, sove. Ja det er herlig, og jeg føler meg fri. Jeg ser ikke vitsen med å være våken egentlig. Når livet gjør så vondt og søvnen er så god, selvsagt velger jeg søvnen da.

Men hvilket liv er det vel å sove bort hele dagene, være våken av og til for å spise, og så sovne igjen? Jeg er nesten som en koalabjørn, eller dovendyr, eller hvilket dyr det nå er som gjør slik … Men da igjen, hvilket liv er det å være våken med smerter, er det ikke da nesten bedre å sove bort livet, enn å ha så grusomt vondt?

Ta seg sammen, er det så lett?

Jeg føler egentlig jeg klager, symter og er selvmedliden akkurat nå, men det er SÅ tungt å være så sliten at det gjør vondt, at jeg føler jeg bare  klage litt, selvom det vel er rikelig feil. Jeg burde så meget, men orker så lite, men det er vel bare min feil, og jeg burde bare ta meg sammen. Men er det egentlig så lett?

Jeg får dårlig skyldfølelse for alt som burde vært gjort, men som jeg rett og slett ikke orker å gjøre. Jeg føler jeg kaster bort livet mitt på å sove, slappe av og å ha vondt. Jeg er DRITT LEI! Skikkelig dritt lei for å være ærlig, jeg vil så gjerne, men hverken tida eller kreftene strekker til, og når de endelig gjør det, så vil jeg jo helst bruke energien på noe gøy og spennende.

Blir mest soving på Bibelen

Jeg er sliten, så uhorvelig sliten. Det verker i fingrene mens jeg skriver denne posten. Jeg orker egentlig ingenting annet enn å sove og slappe av, og til og med det er slitsomt. I alle fall å slappe av. Sove er deilig, for da er jeg ikke. Men jeg er like sliten etter jeg har sovet som før jeg sov. Jeg er rett og slett dritt lei av å være så sliten, og det symter jeg over nå!

Søvn, søvn, hvor er du?

Søvn, søvn, hvor er du? Jeg har lyst å rope det ut. Dette er jo bare min første våkennatt, så egentlig burde jeg ikke klage enda. Men jeg vil så gjerne sove. Skal på jobb om bare to timer. Skal holde ut, være levende i mange timer. Jeg trenger egentlig søvn. Men siden det bare er en time til jeg må stå opp, så ser jeg veldig lite vits i å prøve å sove mer. Godt det er helg i morgen!

Ellers vil jeg bare si at jeg er inne i et skrivemodus, og det er egentlig veldig deilig, så nå har det kommet veldig mye nytt på Jenta og monstrene. Så det er bare å gå inn og lese om dere vil 🙂

Å leve med depresjonen

Jeg vet det finnes tusen slike innlegg som dette ute på den vide weben, men her kommer et fra meg og.

Jeg blir spist opp innefra. All livslyst forsvinner. Det skal så mye mer til enn vanlig før noe bli gøy, morsom, godt eller verdt å gjøre. Heldigvis for meg, så kan jeg fortsatt oppleve glede, det skal bare så mye mer til enn vanlig som sagt. Det er faktisk irriterende. Det er selvsagt trist, vondt og alt det der og, men allermest er det irriterende, for jeg vet at de tingene jeg egentlig gjør. De er gode, de ville egentlig gjort meg lykkelig. Men jeg er bare lei. Jeg vil ikke. Jeg vil allerhelst bare ligge i senga mi å sove. Jeg blir nesten forbanna når jeg tenker på det så irriterende er det. Hvem eller hva, har rett til å ta bort min livslyst, men glede, min urge til å leve, oppleve, elske og å bare være til? Ingen! Men likevel gjør den det. Denne depresjonen. Den forbannede depresjonen.
Alt blir slitsomt, jeg kan innrømme at det fint kan gå en uke mellom hver gang jeg pusser tennene. Det kan gå mange dager uten at jeg dusjer, selvom jeg er fysisk aktiv. Jeg kan gå i samme klær i flere uker hvis jeg ikke skal ut av huset. Ja, det er ekle fakta, men det er sant. For alle disse hverdagslige tingene som egentlig er så veldig enkelt for alle andre, blir så veldig vanskelig når en har nok med å overleve. Å lage mat, børste håret, ta oppvasken, det blir så forbaska vanskelig. Så slitsomt, så lite motiverende. Hva er vel egentlig vitsen? Alt jeg ønsker er jo å forsvinne uansett.
Ja, det er det som er det verste med hele depresjonen. Ønske om å forsvinne. Ønske om å dø. Bli borte. Slippe å leve. Slippe unna depresjonen. Det vonde. Det ulevelige. Hva om en gang jeg bare ikke orker mer. Hva om en dag fornuften ikke er der og redder meg. Jeg har vært på nære nippen. Hatt alt planlagt. Tid, sted, metode. Men heldigvis har jeg fornuften som sier at jeg ikke kan, ikke får lov, ikke bør før jeg har snakket med noen om det. At jeg må diskutere det med noen først, den har reddet lviet mitt den fornuften kan jeg si.
Men hvordan overlever jeg det da? Jeg sover, jeg skriver, jeg spiller. De tre s’ene. Jeg sover så lenge jeg kan om morgenen for å slippe å leve, jeg legger meg så tidlig som det er akseptabelt når man har en mann i huset for å slippe å leve mest mulig. Jeg skriver, skriver alt mulig. Alt jeg vil ha ut, alt jeg trenger å få ut, og enda litt mer. Jeg spiller, forsvinner inn i spilleverdenen. Der alt bare dreier seg om å klare neste oppdrag, komme litt videre, få litt mer exp. Jeg gjør det for å glemme. Noen drikker, jeg spiller. Kommer meg vekk fra virkeligheten. Det er kanskje ikke sunt, men det er en overlevelsesstrategi som fungerer. Kanskje er det andre ting jeg heller burde gjøre, noe konstruktivt, men av og til er hjernen bare for syk til å gjøre konstruktive ting. Av og til trenger hjernen å koble ut litt. Og det gjør jeg med å spille.