Jeg hadde glemt hvordan det føles

Det er lenge siden jeg har følt på depresjon sånn ordentlig. Jeg har vært lei og fed up av livet, men jeg har ikke vært deprimert. Derfor har jeg helt glemt hvordan det føles. Jeg har glemt hvilke varselstegn jeg skal se etter så derfor kom dette jeg tror er en depresjon ganske brått på og jeg tenkte at det kunne være noe helt annet. Kanskje det bare er latskap som gjør at jeg ikke orker noe. Men så kom angsten og manglen på søvn og selvsagt selvskadingstrangen.

Hodet mitt er ikke på plass. Er det rart jeg ikke sover når hodet sier at jeg må skade meg for å fortjene og sove.  Og nei, det er ikke stemmer, det er mitt eget hode. Jeg blir svimmel av å ligge i senga. Angsten stiger. Jeg har heldigvis klart å holde meg unna selvskading og det har jeg tenkt å fortsette med og.

Det er slitsom å ha det slik her. Det suger rett og slett og det er lov og si selv om det kunne vært mye verre. Det er lov og si selv om andre har det mye verre og. Det faktisk lov og syns litt synd på seg selv bare ikke selvmedlidelsen ikke tar helt over. Jeg tar små øyeblikk der jeg syns synd på meg selv. Jeg gjør det ikke i timesvis, men et øyeblikk av og til.

 

Reklamer

Ingen superhelt

Jeg er ingen superhelt. Tro det eller ei. Jeg trenger også hvile. Balansen mellom aktivitet og hvile er viktig. Trekke meg tilbake å bare være meg. Ikke være oversosial. Jeg er ingen superhelt. Heller intet supermenneske. Og, tro det eller ei, jeg trenger også søvn. Kanskje litt ironisk at jeg sitter nå og skriver dette, nå som klokka er nesten halv fire. Men som dere kanskje skjønner skriver jeg dette til meg selv. Ikke for å kunne se tilbake senere eller spare på tankene mine og følelsene mine, men for å gi meg selv streng beskjed om hvordan jeg fungerer her og nå. Det gjelder ikke bare i framtiden, det gjelder også her og nå. Selv om jeg av og til føler meg som et supermenneske, spesielt nå som jeg går inn i min tredje natt uten søvn på fire netter. Det er alt for lite. Jeg vet jo egentlig det. Fornuften min vet det iallfall.

Problemet er bare at jeg ikke alltid hører like mye på fornuften som på følelsene. Følelsene mine vil jeg skal bli enda dårligere enn det jeg er innad. Supermenneske er bare kroppen og det ytre. Inni meg lider jeg. Inni meg har jeg mørke og skumle tanker. Og det er derfor følelsene mine vil skakkjøre meg, for at jeg skal bli ustabil og impulsiv. Så ustabil og impulsiv at fornuften ikke lengre har kontroll. At den bare blir en liten hvisking man ikke kan høre med mindre man lytter veldig, veldig godt etter og når jeg er så dårlig som følelsene mine vil jeg skal bli så hører jeg ikke etter.

Jeg har en avtale med psykologen min er på DPSen jeg er innlagt på at hvis jeg ikke sover på to døgn må jeg ta sovemedisiner for å sove den tredje natta. Dette er jo selvsagt for at jeg ikke skal bli helt ødelagt og skjør. For at jeg ikke skal bli ustabil og impulsiv til jeg skal etter planen skrives ut på mandag.

Jeg vet det er lurt å sove, selvsagt gjør jeg det. Men likevel … Kanskje jeg klarer å holde meg våken på tross av sovemedisinene. Jeg håper og ønsker det. Jeg er destruktiv, ja jeg vet det. Men jeg er så inderlig lei av å ha det vondt. Men, don’t worry, jeg klarer ikke lyve til en sjel. Jeg kommer til å være helt åpen om hva jeg gjør og hvordan jeg har det til folka her på DPS og føler jeg meg ikke klar til å utskrives på mandag så sier jeg det og forhåpentligvis så hører de på meg.

 

Bivirkninger

14702388_1751701638491946_1672282633520025663_n14717207_1892467614321572_1733245042153518778_n

Sånn her har mine tre siste uker vært etter jeg begynte på en ny antidepressiva. Heldigvis har det gått over nå. Men å ikke sove og å ville spise hele tiden så trodde jeg jeg måtte slutte på de nye og. Men nå ser det ut som det har gitt seg litt. Sover iallfall og er ikke så sulten og har lyst på noe godt hele tiden lengre heldigvis!

Selvdestruktiv

Det er det jeg er. Ikke med at jeg egentlig fysisk skader meg, men jeg sover ikke, iallfall drøyer jeg det så lenge at jeg ikke tørr det. Jeg er redd. Redd for å lukke øynene. Redd for å ha øynene åpne. Redd for det meste egentlig. Nå sitter jeg i første etasje med alt lys på og venter på morgenen. Håper jeg sovner på sofaen eller noe slikt til slutt. Det er slitsomt å ikke sove. Det er slitsomt å være redd. Livet er generelt sett slitsomt.

Hypoman

Hypoman. Det var det hun sa i innleggelsesamtalen. H.Y.P.O.M.A.N. Jeg vil ikke at det skal være en del av livet mitt. Jeg vil at man skal kalle det at jeg er lykkelig, gira, hyper, overtrett. Ikke hypomanisk. Men kanskje er det er bare benektelse. Kanskje er det bare det at jeg ikke vil innse det. Kanskje er jeg bare teit og dum som ikke vil at noen skal si at gleden min er syk.

Ja, jeg vet at det kommer negative ting med det og. Søvnløse netter, ukontrolerbar shopping, trang til å klippe av meg håret. Men det er også fine ting med det. Lattermild, smiler, energi. Ja. Jeg vet ikke hva jeg skal tenke. Jeg vet bare ikke at noen skal si at gleden min er syk, selvom den kanskje er det.

Søvn, søvn, hvor er du?

Søvn, søvn, hvor er du? Jeg har lyst å rope det ut. Dette er jo bare min første våkennatt, så egentlig burde jeg ikke klage enda. Men jeg vil så gjerne sove. Skal på jobb om bare to timer. Skal holde ut, være levende i mange timer. Jeg trenger egentlig søvn. Men siden det bare er en time til jeg må stå opp, så ser jeg veldig lite vits i å prøve å sove mer. Godt det er helg i morgen!

Ellers vil jeg bare si at jeg er inne i et skrivemodus, og det er egentlig veldig deilig, så nå har det kommet veldig mye nytt på Jenta og monstrene. Så det er bare å gå inn og lese om dere vil 🙂