Jeg vet ikke …

Jeg vet ikke hvem jeg er. Hva jeg er. Hvorfor jeg er. Og ikke minst, hvordan jeg skal reagere. Jeg skjønner ingenting. Ingenting av hva som skjer. Hvorfor det skjer. Hvem jeg er. Hvorfor jeg er. Jeg skjønner ingenting.

Jeg vet ikke om jeg er oppe eller nede. Jeg vet bare at jeg ikke er normal og i såfall hvis dette er normalt vil jeg ikke ha det slikt. Jeg håper og tror at dette ikke er nomalt.

Jeg er oppe. Fri som fuglen på himmelen. Mange planer. Store planer. Glad. Masse energi.

Jeg er nede. Fanget som fuglen i buret. Tiltaksløs. Lei. Suicidal. Deprimert. Ingen energi.

Jeg vet ikke hvor jeg er. Jeg vet ikke hvem er. Jeg vet ikke hvorfor jeg er. Hva er jeg? Hvor er identiteten min? Er jeg oppe? Er jeg nede?

Jeg er forvirra. Lei. Trist. Hyper. Verdensmester. Håpløs. Energisk. Lat.

Hvem er jeg? Hva er jeg?

Jeg skjønner ikke dette.

Vær så snill. Hjelp meg!

Reklamer

Hva skjer egentlig?

Det skjer så mye i livet mitt på sykdomsfronten at jeg ikke klarer å følge med. Psykolog, gruppeterapi, nye medisiner, annen diagnose, psykiatritjenesten, praksis … Hva blir noe av og hva er bare tomme ord? Jeg er ikke flink til å spørre om slikt, om hva som blir noe av og hva som bare er tomme ord. Er redd for å mase … Jeg blir forvirret og begynner å gruble når folk bare kaster baller opp i lufta og ikke sier hvem som skal ta imot den, og jeg er redd for å ta ifra ballen fra noen så jeg bare står der som et spørsmåltegn og venter på at noe skal skje. Å stå som et spørsmåltegn er egentlig veldig dumt i psykiatrien. Veldig ofte må man heller være litt mer utropstegn for at noe skal skje, men jeg har aldri vært en utropstegn-type av meg. Så derfor vandrer jeg rundt som tre punkum og et spørsmålstegn her i verden og lurer på hva som skjer med meg …?