Animasjon av stemmene

Jeg sa jo at jeg ble litt inspirert av animasjonene på Stemmene i hodet. Jeg er ikke like flink som de proffe folkene som har laget det TV-programmet, men litt kan jeg nå. Så lagde to korte snutter. Den ene er hvordan det føles når jeg blir fanga med stemmene, og den andre er for å vise at de kan være hvor som helst, også i skogen. Kvaliteten falt veldig da jeg lasta de opp på youtube da, men dere overlever nok og skjønner pointet.

 

Stemmer eller støy?

Er det stemmer eller støy? Er det mine tanker eller stemmer jeg hører? Er alt bare innbildning? Jeg er rett og slett ikke sikker.

Det hele begynte med støy. Kloring i ørene. Øresus. Jeg ble redd. Første kvelden fornekta jeg det. Ville bare ha mye kos fra mannen. Trodde litt kjæling kunne fikse det. Dagen etterpå var det der igjen. Jeg visste at jeg måtte si det til noen så jeg sa det til mannen min på kvelden og dagen etterpå ringte jeg DPS. JEg visste jo at behandleren min ikke var der og det er hun som styrer medisinene mine. Fikk snakka med og forklart for henne i resepsjonen og hun bad meg ringe legekontoret mitt. Der visste jeg jo at fastlegen min ikke var, men jeg fikk snakke med annen lege som måtte snakke med en kollega av seg for han kjente meg jo ikke. De ble enige om å koble inn AAT. Jeg ville jo egentlig ikke det. Jeg ville bare høre at jeg fikk lov å øke medisinene mine, men siden de ikke kjente meg kunne de ikke si at jeg kunne det. Så da AAT endelig ringte meg hadde de snakka med overlegen på døgnavdelinga på DPS og hun hadde sagt at jeg kunne øke Abilifyen selv om de egentlig ikke ville blande seg inn i medisinene mine. Jeg sa at jeg ville øke og vi ble enige om at AAT skulle ringe meg dagen etterpå. Siden jeg ikke fikk økt før dagen etterpå så hadde Abilifyen enda ikke begynt å virke. Hun leste i kriseplanen min der det står at jeg skal ha en lengre innleggelse hvis jeg får psykosesymptomer, men det ville jeg ikke siden jeg skulle feire nyttårsaften med bestevenninnen min og typen hennes. Vi ble enige om at hun skulle ringe meg igjen på mandag og at jeg skulle ta kontakt med legevakta hvis det ble for ille. Det skal ikke skje! Orker ikke en tur til på psykiatrisk for å si det slikt siden DPS  her ikke har innleggelser i helgene.

Nå sitter jeg her og er usikker på om alt bare er innbildning. Jeg skulle nesten håpe det, men jeg tror det egentlig ikke. I gårkveld (Det er ofte verst på kveldene) var jeg usikker på om det var støy eller stemmer jeg hørte. Jeg følte iallfall at jeg ikke fortjente mat og burde skade meg. Jeg vet ikke om det er følelser eller mine tanker fordi ejg er vant med å høre at jeg fortjener å skade meg og å ikke spise og sove når jeg hører stemmer eller om det faktisk var stemmene som sa det. Det høres og føleles egentlig ut som om noen hvisker meg i øret, men det er bare støy. Jeg klarer ikke høre helt hva som blir sagt.

Som jeg skrev i forrige innlegg er jeg veldig lei meg for at dette har hendt. Jeg skulle jo være frisk fra dette. Det skulle ikke komme igjen. Jeg ville jo trappe ned enda mer på Abilify. Nå kjenner jeg på en så stor sorg at jeg nesten ikke klarer å glede meg til nyttårsfeiringa som jeg har sett fram til så lenge. Jeg er skikkelig lei meg rett og slett.

Jeg må ha hatt det fryktelig

Jeg har bledd gjennom gamle papirer fra type ungdomsskolen+ og det er mye fælt der altså. Veldig mye ensomhet, veldig mye mobbing. Iallefall var disse to tingene en stor del av meg på ungdomsskolen. Jeg har side opp og side ned med grusomme dikt og fortellinger fra ungdomsskolen. Jeg hadde det rett og slett ikke greit der. Jeg hørte ikke til, passa ikke inn. Men jeg finner og noen papirer som jeg virkelig håper er litt eldre. Det er mest tegninger. Eller kanskje ikke mest, men en god del tegninger og. Jeg kjenner hvordan det gufser i meg da jeg ser noen av tegningene. Det ene får jeg skikkelig vondt inni meg av å se på fordi jeg vet at da jeg tegna den hadde jeg vondt. Skikkelig vondt og var virkelig redd. Husker ikke når det var. Husker lite fra fortida mi, og det er det kanskje en grunn til og. Jeg er nesten litt glad at jeg ikke husker på til daglig hvor vondt jeg hadde det. Hadde jeg gjort det tror jeg jeg hadde blitt bitter. For jeg vil ikke si at jeg er bitter for det som har skjedd nå. Jeg har fortrengt det, på både godt og vondt.

På ungdomsskolen hadde jeg det fælt fordi omstendighetene rundt meg var fæle, på videregående hadde jeg det fælt fordi hjernen min var så ødelagt om jeg kan si det at det var mye mer mellom himmel og jord for meg enn for kanskje mange andre. Om hjernen min var så ødelagt fordi jeg hadde det så fælt på ungdomsskolen eller om det hadde hendt likevel. Det vet jeg ikke. Men det jeg vet, det er at jeg aldri vil tilbake til slik jeg hadde det på ungdomsskolen, videregående eller tida da jeg var fulltidsstudent på hybel. Ikke at jeg vil ha det slik jeg har det nå heller, men, jeg vil iallefall ikke tilbake.

2015-10-05 21.06.17

Jeg husker ikke at jeg skrev dette, men jeg husker følelsen, følelsen av å ikke orke, følelsen av støyet i ørene, som jeg forsåvidt har enda. Følelsen av at null kontroll. Heldgvis har jeg gjennvunnet kontrollen. Heldigvis så har ting utvikla seg litt, i noe jeg tror er rett retning.

2015-10-05 21.06.32

Dette husker jeg heller ikke når jeg skrev. Jeg håper det er på videregående+ for jeg vil ikke at jeg skal ha opplevd dette mens jeg bare gikk på ungdomsskolen, og jeg tror nok heller ikke det er fra ungdomsskolen på grunn av skrifta. Men det sier så veldig, veldig tydelig hva stemmene, og jeg, sier når de er som verst. Jeg velger å tro at dette kanskje er i perioden hvor jeg studerte borte og var helt alene med stemmene mesteparten av tiden. Uansett, det gjør vondt å lese, det vekker opp vonde følelser og minner. Jeg savner det ikke.

2015-10-05 21.06.57

Dette lurer jeg på om er fra ungdomsskolen kanskje, muligens videregående. Det er rett og slett hvordan jeg følte (føler) at jeg blir ønsket velkommen av en ny dag. Jeg har flere ganger tegnet monstre, men dette er rett og slett et av de frykteligste jeg har sett jeg selv har tegnet. Det ser kanskje ikke så ille ut, men jeg husker følelsen bak, og jeg kjenner fortsatt ofte på den følelsen.

2015-10-05 21.06.39

Når jeg ser dette bildet og ser at det er tegnet på samme ark som forgje så tror jeg nesten helt sikkert at det er fra videregående. Rett og slett fordi jeg husker dette som mitt første forsøk på å tegne stemmene og hvordan de fungerte. De var liksom så skremmende, og i «ekko» altså det var ekko på den ene stemmen som gjorde at det hørtes ut som mange. Og ikke la deg lure av smilet til han til venstre, ser du ikke at han har sylskarpe tenner?

2015-10-05 21.05.27

Dette er nok fra 10. klasse+, rett og slett fordi det er på nynorsk. Og jeg tror det er lagd før første gangen jeg innrømte at jeg hadde angst som var i russetida på videregående. Det er nemlig en mann de ikke visste om da, og jeg kalte han Angst, for det var det han var. Angst er borte nå, han har drukna. Ikke det at jeg ikke har angst lengre, men nå vet jeg det er angst, jeg trenger ikke en figur eller skikkelse for det. Nå er angst angst og ikke noe mer. Selv om det fortsatt er smertefullt og skremmende så vet jeg hva det er og jeg gjør det ikke mer skummelt og skremmende enn det det egentlig er. Jeg prøver iallefall å ikke gjøre det mer skremmende og skummelt, for jeg syns det allerede er ganske så skummelt og skremmende.

2015-10-05 21.06.48

Dette er det verste bildet. Jeg har spart dette til slutt. Det er av en dame tror jeg, og jeg har scrollet ned slik jeg slipper å se hvor ansiktet egentlig skal være. For jeg husker denne skikkelsen. Den pleide å følge etter meg da jeg gikk på internatskolen jeg gikk på et år på videregående. I virkeligheten var hun og hennes medsammensvorne hvite, men jeg kunne jo ikke fargelegge hvit på  hvit, derfor ble hun svart. Jeg husker frykten når jeg måtte gå ute alene. Jeg husker hvordan jeg ringte mamma eller løp bare jeg skulle gå over skolegården etter mørkets frembrudd. Jeg husker hvordan disse damene følgte etter meg da jeg sprang over skolegården. Jeg husker likene i trappegangen. Jeg husker de døde utenfor døra til rommet mitt. Jeg husker de døde under senga. Jeg var rett og slett livredd det året. Jeg blir nesten svimmel av å tenke på det, og det jeg blir enda svimlere av er at ingen egentlig tok meg på alvor.

Og slik er det nå

Jeg har liksom lyst å si noe om hvor vondt jeg har og hvor redd jeg er og hvor dårlig det går. Men, jeg vet ikke hva jeg skal si. Livet går liksom ikke helt min vei. Jeg har enda ikke fått begynt ordnetlig på studiene, derimot har jeg fått lest litt på bilteorien, og det er jo positivt. Ikke at det er så mye som synker inn, men litt er det nå forhåpentligvis. Ligger på en 11 feil cirka på teoritentamen.no. Og det kunne jo vært betraktelig mye verre. Og det var vel det positive i livet mitt. 11 feil på teoritentamen liksom. Så mye har jeg å glede meg over. Nei, nå syns jeg jeg kanskje ble litt for negativ. Men jeg føler det er mye negativt i livet mitt nettopp nå. Hodet er helt blåst. Er ikke noe vits å bry seg om det. Jeg er livredd og får vondt av mange lyder som de fleste ikke tenker over. For eksempel blinklyset på bilen, men også tastelydene på tastaturet på macen min gjør og vondt, og selvfølgelig alle skjærende høye lyder og sånt. Men vanligvis pleier jeg ikke reagere på tastaturet, og det er litt smertefullt å innrømme, men her jeg sitter og skriver kjenner jeg bare hvordan det nærmest eksploderer i ørene mine for hvert tastetrykk. Du tenker kanskje hvorfor jeg gidder å skrive da? Jeg trenger det, jeg må få ut noe før hele meg eksploderer eller noe …

Det hjelper ikke så veldig at det begynner å bli høst heller, tidligere mørke hjelper nemlig ikke når man er redd. Jeg tørr nemlig så vidt se ut vinduene når det er lyst, og da er det jo enda verre når det er mørkt. Det er også skremmende å se langt fram. Okei, jeg vet, det høres rart ut, men når jeg ser rett framover ser jeg Dem. Jeg skjønner ikke hvorfor, men De blir så tydlige da, ja, De, skyggene, stemmene, kall dem hva du vil. Jeg kjenner de ser på meg, kjenner de er nære. Jeg vet ikke om jeg tror på at man kan ense ting som egentlig ikke er der og slikt, liksom spøkelser eller slike ting, men jeg enser Dem. Ser De ikke hele tiden, men kjenner at De er der. Og ja, det er skremmende!

Som du kanskje skjønner er det ikke lett å ha det slik som det er nå. Håper iallefall du skjønner det. Jeg er redd, lei og deprimert, og av og til forbanna! Det at jeg er forbanna er vel egentlig en god ting, de tre andre er ikke. Det hjelper nemlig ikke på humøret og framtidshåpet og ha det slik her. Det er så hemmende. Spesielt det å være så var for lyder. Orker ikke å være så sosial da, hvis flere snakker samtidig er det umulig å holde fokus. Hvis det er høy musikk setter jeg ørepropper i og håper på det beste, men det gjør vondt likevel.

Å ta beslutninger er heller ikke lett. Jeg blir nesten som et lite hjelpeløst barn. Jeg vet ikke hvordan jeg skal gjøre noe, jeg er redd for å gjøre feil og klarer ikke å bestemme meg for hva jeg skal gjøre. Heldigvis fungerer impulsiteten min, så får jeg en impulsiv tanke så tar jeg vare på deg og prøver å ikke tenke for mye på den. Slik som på mandag da ville jeg ha pizza, så vi handla inn til pizza. Derfor ble det pizza i dag fordi jeg impulsivt hadde lyst på det for to dager siden.

Så det var litt hvordan det går nå. I morgen skal vi ha ansvarsgruppemøte, og det blir nok interessant. Jeg vet ikke helt hva som skal taes opp, men det blir nok veien videre og status nå. Håper bare at jeg ikke føler meg overkjørt og trampa på etter møtet i morgen, for det vet jeg rett og slett ikke hvordan jeg skal takle.

En liten oppdatering

Det er lenge siden jeg har skrevet noe, men jeg er liksom så tom for ord. Ting har gått veldig bra, veldig lenge, men nå går det ikke så bra lengre. Det er tungt å bære og et surt eple og bite i å innerømme det, men man kan jo ikke leve i fornektelse lengre.

Var hos en lege i dag, for å sjekke ørene mine, det brenner så i dem. Jeg visste egentlig at det ikke var noe galt med dem, men ville sjekke for sikkerhetsskyld. Og selvsagt var det ingenting galt med dem, det er meg det er noe galt i. For smertene kommer når jeg blir stressa, når det er mye som skjer, eller hvis det er kaos i hodet.

I morgen reiser vi på ferie, det skal nok bli godt, håper jeg.

Hjemme igjen!

Og da var jeg endelig hjemme igjen. Eller endelig og endelig, var jo bare borte åtte dager, men er lenge nok det syns jeg. Deilig å komme hjem til en seng som ikke knirker sånn og en mann på sida av meg når jeg sover.

Det har vært en utfordrende innleggelse på det punktet at stemmene kom og angrep meg en gang. Jeg var i deres varetekt lenge og jeg var redd. Heldigvis var jeg omslutta av en fantastisk psykolog og noen gode pleiere. Jeg var virkelig redd og det gjorde virkelig vondt.

Stemmene er der enda, men de er ikke så altoppslukende. Da jeg var på DPS turde jeg ikke sove med lyset av blant annet. Det gjør jeg heldigvis her hjemme, ellers hadde jeg nok hatt en litt irritert mann. Men det at han ligger ved siden av meg i senga hjelper på tryggheten rundt det å sove. For søvn, det er livsviktig.

Jeg merker og at når jeg er på DPS sover jeg mye mindre, og det er egentlig litt deilig. Selv om det er plagsomt å våkne i seks-tida på morgenen så er det bedre enn å sove/halvsove til klokka blir ett.

Noe som har skuffet meg, men ikke overraska meg er at jeg ikke er så mye bedre enn da jeg ble lagt inn. Det er ganske skuffende egentlig. Jeg har fått beskjed om å kjenne på det vonde, trosse stemmene og å aktivisere meg. De to førstnevnte er skumle saker å gjøre helt alene syns jeg. Iallefall i begynelsen. Den siste visste jeg jo fra før av at var viktig. Men ikke alltid like lett å få til. Når stemmene er for store og kraftige er det ikke lett å «bare» aktivisere seg. Da er det lettere å gjøre som stemmene sier, selv om jeg egentlig vet at det er en dårlig måte å takle det på. Men de blir jo mer stille når jeg gjør som de sier, så jeg skjønner godt at jeg gjør det, samtidig som jeg vet at de blir mektigere da.

Men nå sitter jeg her like klok og stemmefull som for en halvanne uke siden, eneste forskjellen er at jeg er sint. Sint fordi det ikke hjelper meg noe å være innlagt på DPS. Sint fordi jeg føler at jeg bare er på oppbevaring. Selvsagt er jeg takknemlig for at jeg hadde noen rundt meg som kunne være der når stemmene angrep. Men jeg skulle ønske jeg kunne fått litt hjelp slik jeg takle ting som det hjemme heller enn å bli innlagt. Derfor har meg og min mor bestemt oss for å begynne å kjempe for at jeg skal få noe hjelp som funker. Hvordan vi skal gjøre det vet vi ikke helt enda. Men vi skal nok få det til. Så hvis noen har noen tips til behandlingssteder eller former eller hvordan man går fram, så sier vi tusen takk!