Jeg er sjalu på deg

Ja, jeg vet vel egentlig ikke hvem du er. Du er vel egentlig ingen, men jeg innbiller meg at du finnes. Du som får god hjelp. Du som har et støtteapperat rundt deg som fungerer. Du som har et nettverk rundt deg som vet hva de skal gjøre. Du som blir tatt på alvor. Jeg føler det er så mye som mangler i livet mitt. Eller, jeg har det allermeste egentlig, en flott ektemann, en fin mor, en bra menighet, fin jobb, mange venner, noe nære, andre fjerne, men mange nok av begge delene. Ja, flotte, gode dyr har jeg og. Men jeg har vondt og jeg føler ikke at jeg blir tatt på alvor fordi alle disse tingene er på plass liksom. Av og til skulle jeg ønske jeg ikke fungerte så godt som jeg gjør rett og slett fordi jeg tror det hadde vært lettere å få hjelp om jeg ikke gjorde det. Som jeg tidligere har sagt så har jeg det tøft fordi jeg er tøff og jeg lider meg gjennom det fordi det er det jeg er god på. Så ja, jeg sier det rett ut, jeg er sjalu på deg! Du som får hjelp, du som får det du trenger, du som ikke må kjempe for alt, selv om du sikkert og har kjempet og det sikkert bare er meg som ikke klarer å ta meg sammen nok eller noe slikt. Kanskje jeg ikke fortjener hjelp …

Det er en dag for alt

Folk kommer og går
Som en evig karusell
Vennskap stiftes
Vennskap brytes
Alt er på begrenset tid
Alt er på de andres premisser
Folk kommer og går
Og jeg vet
At jeg og kom en dag
Og at jeg en gang må gå

Det er en dag for alt, også en dag for å avslutte noe, begynne på ett nytt kapittel, klare seg selv mer alene.  Men skremmende det er det. Og kanskje litt vondt og. Egentlig ganske vondt syns jeg. Det å skulle avslutte noe, som har betydd noe i lang tid. Som til tider har vært mitt eneste liv.

Ja, jeg skal avslutte noe, jeg skal avslutte noe som har vært viktig for meg. Jeg skal ha min siste dag på dagavdeling hvor jeg har gått i over et år nå. Det blir spesielt, å si farvell til både de ansatte og pasientene. Jeg fikk en prøvesmak på det på onsdag. Det var spesielt, men jeg tror det blir verre i dag. Å si farvell til kontakten min. Å si farvell til alle røykepartnere mine. Å si farvell til alle aktivitetene og selve stedet.

Likevel er det jeg gruer meg mest til er likevel ikke å ta farvell, men å være alene. Mutters alene. Uten noe form for ordentlig støtteapperat. Det skremmer meg. Det er skummelt! Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Selvsagt er det noe på gang. Det er selvsagt søkt inn til poliklinisk behandling, men hva om jeg ikke får det? Hva om jeg blir stående alene ute i regnet? Ja, hva gjør jeg da?

Jeg trenger hjelp!

Jeg trenger hjelp til å forstå hvordan jeg skal klare å leve i denne verdenen. Jeg har tidligere gitt uttrykk for at jeg syns denne verdenen er skummel og at jeg savner stemmene, og det stemmer. Jeg syns verden er skremmende, derfor savner jeg stemmene. De er kjente. Det er vel egentlig ikke fordi jeg har det så mye bedre med stemmene for det har jeg ikke. Jeg har det bedre nå. Det er bare så skremmende å tenke på alle krav og alt kav. Da er det lettere å ligge i ei seng og høre på stemmer. Men jeg må bli vandt med dette. Jeg må bli vandt med å leve livet, og det trenger jeg hjelp til. Jeg har prøvd nå i ca et år å leve mer eller mindre symptomfri med noen få unntak, og jeg blir ikke vandt med det. Jeg klarer det bare ikke. Derfor trenger jeg hjelp, og den hjelpen syns jeg jeg burde fått for lenge siden. Men man må virkelig være frisk for å være syk, for å rope høyt det har jeg ikke orket. Men nå har heldigvis teamet jeg har rundt meg snudd og funnet ut at også jeg trenger litt mer hjelp enn det de kan gi meg. Bare så synd at det tok så veldig lang tid …