Hvor jeg er, og hvor jeg var og til deg som studerer

 

20. august 2011 skrev jeg dette:

For et år siden delte jeg noe med en venninne jeg var sikker på skulle gå i boks. Jeg sa: Om tre år, når jeg er ferdig utdanna skal jeg være frisk. Nå har det gått et år, og jeg har bare to år igjen. Jeg begynner å merke at jeg får dårlig tid. Jeg føler meg ikke det spor friskere i dag som den dagen jeg snakket med venninnen min. Kanskje bare mer syk. Jeg har gjennomgått mange ting jeg aldri hadde trodd jeg skulle gjennom gå og jeg har vært sykere enn jeg noen gang hadde håpet at jeg skulle bli. Jeg har rett og slett ikke tro på at jeg skal klare det. Jeg har alltid vært positiv og sikker, men nå vet jeg ikke hva jeg skal tro lengre. Vil jeg noen gang bli frisk ?

Det er over to år siden, men jeg har kommet langt, lengre enn jeg trodde den gang. Greit nok jeg har sluttet å studere, men jeg har også flytta sammen med verdens beste mann, jeg har gifta meg, og begynt i jobbpraksis. Jeg er kanskje ikke der jeg da håpet at jeg skulle være. Jeg er kanskje ikke ferdigutdanna sykepleier, men jeg føler jeg har mye mer i livet mitt nå enn da. Og viktigest av alt, jeg har stabilitet og jeg har ikke stemmer. Jeg er velsigna!

Jeg husker en gang jeg måtte legge meg ned da jeg hadde gått opp trappa av utmattelse, jeg husker jeg lå på gulvet på rommet mitt og vred meg i smerter på grunn av stemme. Jeg husker så meget fra den tida, og hadde det fortsatt slik, hadde det aldri vært verdt det å bli ferdig utdanna. Kommer det til å bli slik igjen vet jeg hva jeg skal gjøre. Jeg skal be om hjelp og ta det roligere. Helsa er viktigest. Ingen jobb eller utdanning er viktigere enn helsa.

Så til alle dere studenter som sliter helsa av dere, ikke dere som bare sliter ræva av dere, men dere som kjenner at det går så ut over helsa at dere blir fysisk eller psykisk syke. Ta det litt med ro. Tenk over situasjonen deres. Snakk med noen, snakk med meg. Er det verdt det? Kanskje er det det, men for meg var det ikke det.

Første skoledag

Jeg må jo si noe om første skoledag. Det var PAIN! Jeg hatet det. Det gav meg flashbacks om tida i Stavanger. Alle de vonde dagene der. Bråket i audiotoriumet minnet meg om stemmekaos og jeg var nesten nådd maks slitsomhetsgrensa før jeg gikk inn i det. Jeg var så sliten av å grue meg. Og jeg hadde god grunn til å grue meg. Det gikk verre enn jeg hadde forventet! Jeg kjente ingen, og ble heller ikke kjent med noen. Småpratet litt med noen, men følte meg ikke helt hjemme. Og jeg gruer meg sånn til i morgen. Vil dette noen gang blir bedre? Hele dagen i dag har jeg ligget å ville slutte på skolen. Skjønner ikke hvordan jeg skal takle det. Det er så mye lesing, og så mye å sette seg inn i, så mye nytt. Gud hjelpe meg!

Hvem skal jeg være?

Student. En identitet. Ikke en helt ny identitet for meg. Har jo vært det før. Men da var jeg en mislykket student. Nå vil jeg være en vellykket student. Og selv om det ikke er en helt ny identitet så gruer jeg meg. Student. Ikke kjærest, pasient, datter, venn, men student. Noe skremmende. Noe jeg ikke er erfaren i. Hvordan skal jeg være? Hvordan skal jeg te meg? Hvordan klær skal jeg gå med? Hva skal jeg si? Jeg gruer meg så. Vil de andre like meg? Vil jeg skille meg ut? Vil jeg klare å «smalltalke»? Vil jeg klare å være frisk?