Svart på hvitt, og nå litt grått

På Facebook har jeg noe som heter «On this day» og det gjør at jeg kan gå tilbake og se hva jeg har gjort på facebook denne datoen her de årene jeg har vært på facebook. Og i dag som de fleste andre dager så gjorde jeg dette, men i dag fant jeg noe som var litt annerledes enn det det pleier å være. Jeg fant en status for fem år siden der det bare stod «Svart på hvitt» og jeg visste med en gang hva det betydde og bladde tilbake i bloggen min til jeg kom til dette blogginnlegget her: Svart på hvitt: psykose. Det handler kort fortalt om hvordan jeg reagerte da jeg fikk høre at jeg sleit med psykoser. Hvordan jeg ikke ville at det skulle være en del av meg, hvordan jeg ikke ville ta hensyn. Nå, fem år senere har jeg valgt å kalle dette innlegget her «Svart på hvitt, og nå litt grått» rett og slett fordi verden ikke er svart på hvit selv om jeg har fått en psykose-diagnose. Selv om jeg visste at det kom den dagen for fem år siden, så var det et sjokk, det var det. Men, nå, fem år senere så er det ikke så ille. Jeg lever et liv jeg er ganske fornøyd med mesteparten av tiden. Ja, jeg har slutte på sykepleiestudiene, to ganger, men vet dere hva? Det er jeg glad for. Jeg har funnet noe mye mer interessant, noe jeg trives med, noe uten like mye press og strev. Ja, kanskje klarer jeg ikke studere på fulltid, for det går sånn akkurat nå på deltid, men jeg jobber og går i behandling og. Pluss at jeg har et rikt sosialt liv. Å få det psykosestemplet var kanskje der og da noe av det verste som har hendt meg, men nå, nå er det ikke så ille. Selvsagt ville jeg vært foruten, selvsagt vil jeg være frisk. Men livet er ikke en dans på blomstrede enger under blå himmel uten en slik diagnose eller stempel heller. Så, dette er faktisk et innlegg som jeg ikke bare skriver for min egen del, men og for andre. Hvis noen der ute skulle få et stempel, eller en diagnose eller noe, og det føles som om verden er over, at det ikke er noe vits å fortsette lengre, at dette er slutten. DET ER IKKE DET! Se, jeg lever enda, fem år senere, og jeg lever et enda bedre og rikere liv enn jeg gjorde da. Du trenger ikke være redd. Og dette gjør jeg iallefall ikke til vanlig, men hvis dette innlegget traff meg, og du føler for det; send meg en mail på eneogalene@gmail.com da.

Av og til må man gjøre skumle ting og

Her om dagen kom semesterplanen for neste semester ut, jeg så den i dag. Det var egentlig ikke noe urovekkende med den. Det var en helt normal plan, men likevel, den satt i gang noe i meg jeg ikke liker, en følelse av angst og av å ikke ha kontroll. Og jeg syns det var ufattelig tidlig å begynne å grue seg til eksamen, tre måneder før liksom.

Jeg føler meg iallefall ikke bra. Og jeg vet egentlig ikke helt hva jeg skal gjøre. Livet virker så vanskelig av og til, men heldigvis, er det bedre enn hva det har vært den siste tida. Men bedre betyr ikke alltid bra, og det gjør det ikke i denne situasjonen her.

Men, tilbake til overskriften, jeg vet jo at det var denne semesterplanen som gjorde alt så vanskelig, men ikke om jeg har tenkt til å slutte på studiene av den grunn nei. Jeg skal fortsette med det, mestre det, og en eller annen gang i fremtiden bli ferdig utdanna, og det, det ser jeg ganske så fram til for av og til må man gjøre skumle ting og!

Når jeg ikke helt vet hva som skjer

Når jeg ikke helt vet hva som skjer selv, annet enn at jeg fryser og at det gikk tom for varmt vann i dusjen, annet enn at dyna er varm og at armen blir full av sår. Når alt kommer skyllende over meg, og trykket blir for høyt til at jeg klarer å holde meg stående. Det er da jeg velger å skrive dette innlegget. I håp om at alt skal bli litt lettere og litt mindre skremmende, for for å være helt ærlig vet jeg ikke helt hva som skjer. Jeg er litt redd, men om jeg kan si det selv, så er jeg også ganske modig, som likevel står opp, selv om det kanskje jeg drøyer et par timer ekstra i senga, så står jeg opp, facer dagen og alt som kommer med den. Kanskje jeg burde studert litt mer, skrevet litt mer på denne prosjektoppgaven min. Kanskje jeg burde ha rydda litt mer, eller gjort noe litt mer fornuftig. Jeg vet ikke. Jeg vet ikke hva som skjer, jeg vet bare at jeg er i live og at det gjør vondt. Så, beklager til alle jeg sa det gikk bra til, jeg tror kanskje jeg løy, for jeg tror ikke det går så bra nå lengre, men jeg er ikke helt sikker for jeg vet ikke helt hva som skjer.

De kaller meg menneske,
men er det det jeg er?

Si meg
Si meg

Er det det jeg er?
Et menneske?

Et liv?

Dine ord gjør så vondt. Jeg har hørt dem før, av en annen. Jeg vet ikke hva jeg skal tenke. Jeg trenger jo hjelp, men jeg trenger også noe som kan holde meg i live. Og hvis studiene holder meg i live, kan de og da gjøre det motsatte, nærmest drepe meg. Jeg husker ordene han sa da han syns jeg burde slutte på studiene. At de ordene skulle komme igjen, fra deg, nå, gjør vondt. Jeg vet ikke hva jeg skal tenke. Jeg vet ikke hva jeg skal si. Vil jeg ha noe å leve videre for uten studiene? Jeg klarer ikke forestille meg det. Gir jeg opp nå kan jeg bare gi opp hele livet. Da kommer det aldri til å bli noe av meg, da kan jeg like godt gi opp alt. Men vil jeg overleve eksamenstida slik det er nå? Og vil det være verdt det, alt bare for å en eksamen, en utdanning, et liv? Ja, det vil jeg tro. Men hvordan jeg skal overleve, det vet jeg ikke enda.

I dag er ingen god dag!

2015-02-10 13.25.31

I dag er ingen god dag. Jeg har vondt. Lyst å gi opp. Lyst å grine. Lyst å legge meg ned og grine mens jeg gir opp. Det svinger litt, men jeg er mest oppe. Og når jeg er nede har det vært gode grunner til å være nede. Nå er det bare nede uten grunn. Det gjør vondt og er frustrerende, jeg burde lese til eksamen, men klarer ikke åpne permen. Må vel bare ta meg selv i nakkeskinnet og gjøre det med en gang. Jo, det gjør jeg, og vi snakkes!