Et drømmested

Jeg skrev et langt brev her om dagen, her kommer utdrag fra det:

Jeg føler at jeg ikke orker mer, jeg vet jo selvsagt at jeg orker mer, men jeg føler det ikke slik, uansett så er jeg alt for pinglete til å gjøre noe alvorlig med livet mitt, dessverre, eller heldigvis, det spørs hvordan man ser på det. Det er svært sjeldent jeg er glad for å ikke ha tatt livet av meg, men det er svært ofte jeg er lei meg for at jeg ikke har gjort det. Det er bare to problem, det ene er at jeg er redd for å mislykkes, det andre er at jeg er redd for å havne i helvete. Jeg vet ikke hvilken av dem som skremmer meg mest.

Så kommer en del der jeg diskuterer hvordan jeg skal ta livet av meg som jeg ikke syns er nødvendig å publisere, etter det kommer slutten, og den er litt mer interessant. 

Av og til så tenker jeg på meg selv som verdens mest oppmerksomhetssyke dritt! For hvis jeg hadde villet noe med disse planene hadde jeg vel bare gjort det og ikke sutra så mye om det. Men tingen er vel kanskje det at jeg vil og ikke vil på samme tidspunkt, og kanskje mest det at jeg vil men at jeg er så redd, så veldig, veldig redd for konsekvensene. Og du har ingen anelse på hvor mye jeg hater meg selv for å tenke disse selvmordstankene, men det er vel bare en flukt, nesten som et drømmested en kan flykte til under vonde ting så er selvmordstankene mine en flukt. Og så lenge det bare er en flukt, så gjør det jo bare veldig vondt og er ganske så ubehagelige. Problemet kommer vel ikke før det blir mer enn tanker og planer, men da er forhåpentligvis ikke problemet mitt lengre.

Å slippe litt

Jeg har hatt tre ganske ok dager på DPS hotellet som jeg kan kalle det. Nei, det var ikke rene hotelloppholdet denne gangen, fikk iallfall samtale, og det er noe nytt! Men det hjalp og. Det var godt å få hjelp til å sette ord på noe. Men lite hyggelig var det da primærkontakten min kom og fortalte om alle problemene mine til meg da jeg faktisk hadde det bra. Utaktisk av henne. Jaja, nå er jeg iallfall ute i det fri igjen med blanda følelser. Sitter og angrer på at jeg er i live, men vet også at jeg nok kommer til å fortsette og være det.

Vær snill kjære deg.

Jeg har lyst å fortelle hvordan jeg har det, men den fortellingen finner jeg ikke ord til. Derfor sier jeg heller at det går bra. Jeg har lyst å si noe om hva som er og hva som ikke er, men ikke her heller har jeg ordene. Jeg har lyst å rope sannheten om meg, men føler ikke jeg har noe stemme. Så jeg føler meg heller tildekket av slør og full av intet. Jeg legger meg stille ned og orker ikke mer. Ikke en gang en skade orker jeg å lage for jeg er så lei, så sliten og så bitter av å være meg. Så kjære deg, vær så snill bare la meg slippe å være meg.

Er det verdt det?

Er det verdt det, jeg tenker å leve videre? Vil jeg noen gang bli et menneske, vil jeg noen gang føle meg ordentlig? Det gjør ganske så vondt å bare være her og ha det vondt. Og nå tenker du kanskje at dette høres ut som syting og alt det der. Og ja, kanskje det er det jeg gjør, syter, men jeg har det vondt og vet ikke hva annet jeg skal gjøre. Har du noen tips til meg så vil jeg gjerne høre … Jeg har så vondt at jeg ikke vet helt hva jeg skal gjøre. Jeg har prøvd selvskading, det hjelper litt, men så gjør det like vondt igjen. Jeg har prøvd å gå til legen, men der må jeg bare vente enda en uke på hjelp. Jeg har prøvd å bare være stille og vente på Herren, men det funker ikke. Så jeg tenker, er det verdt det? Er det verdt det å gråte seg i søvn, er det verdt det å ha så vondt at en er villig til å skade sin egen kropp, er det verdt det å såre alle rundt en? Er det verdt det?

En ting jeg har tenkt en del på i det siste er at jeg er jo gift med en herlig skjønn mann som jeg virkelig elsker, men likevel sårer gang på gang med min sinte stemme og vonde ord. Er det verdt det for han å holde ut med meg, jeg gjør han jo bare vondt gang på gang. Hvorfor gidder han tenker jeg. Og selvsagt vil han ha barn, hvem vil vel ikke det? Jo, jeg. Eller jeg vil gjerne ha barn, men vil jeg påføre et barn med viten og vilje og måtte leve med meg? Nei, det vet jeg faktisk ikke om jeg. Jeg vet ikke om det er verdt det, hverken for meg eller et eventuelt barn. Tenk om jeg ikke klarer å ta meg sammen … Tenk om jeg gaper, gauler eller slår … Tenk om jeg aldri blir ordentlig … Vil det da være verdt det, det å leve videre?

De sa til i morgen, nå er det i morgen

desatilimorgen

 

De sa til i morgen, nå er det i morgen, og jeg har ikke hørt noe. Alt av kontorer er stengt nå, jeg burde ha hørt noe til nå. Jeg lovde bare å holde meg i live til i dag, betyr det at når klokka slår tolv i natt står jeg fri til å ta livet av meg? Jeg bare spør, jeg sier ikke jeg skal det. Jeg vil bare si at jeg føler jeg er forlatt. Jeg føler at jeg ikke er verd noe. Jeg føler jeg må ta livet av meg. Jeg vet jo selvsagt at det ikke stemmer, men jeg lovde bare å holde meg i live en dag til …

Hjertesmerte-vondt i magen

Hjertesmerte-vondt i magen. Smerten som kommer snikende som et snikende ullteppe. Ingen hører den. Ingen ser den. Ingen legger merke til den. Eller det er vel kanskje ikke helt sant. Noen, noen få utvalgte kan se den. De kan merke den. Men bare hvis de er observante, og virkelig vil. Da, da kan de merke den. Se den lille skyggen som kommer over ansiktet. Se at skjevheten i smilet er borte. Se at det lure glimtet i øyet har fallt bort. Eller kanskje de ikke trenger være så observante, de som virkelig kjenner til smerten, de bare velger den vekk. Velger å ikke se den. Velger å la den fly av gårde. Velger å tro at den vil fly av gårde om man bare venter lenge nok. Men den gjør ikke det. Eller kanskje gjør den det. Det er iallefall uutholdelig i mellomtida. Hjertesmerte-vondt i magen spiser opp alt. Spiser opp gleden. Spiser opp det skjeve smilet. Spiser opp det lure glimtet i øyet. Alt forsvinner liksom. Blir borte. Blir svart, eller kanskje grått. Grått som skyggen i ansiktet. Grått som det gråeste fjell. Kjedelig, vondt, hjertesmerte-vondt i magen. Savnet etter skjevheten i smilet og det lure glimtet i øyet blir byttet ut med sinne. Sinne over at alt ikke er som det skal være. Nei, det hadde nok vært best om hun døde.

Er det dette de kaller depresjon?

Jeg har det bra. Jeg er ute i det fri. Jeg har fått meg jobbpraksis gjennom NAV. Jeg er med gode venner. Jeg tror på en god Gud. Jeg har så mye godt. Men likevel, likevel ønsker jeg å skade meg selv. Likevel ønsker jeg å dø. Likevel vil jeg gråte. Likevel gråter jeg. Likevel, likevel, likevel. Likevel er jeg så trist. Er det dette de kaller depresjon? Si meg, er det dette de kaller depresjon, jeg er desperat.

Er det dette jeg vil dø fra?

Er det dette jeg vil dø fra? Jeg ligger i armkroken til mannen min. Mitt favoritt sted å ligge, det tryggeste sted på jord. Jeg kjenner varmen fra kroppen hans og vet at han elsker meg. Det er da jeg tenker det. Er det dette jeg vil dø fra? Min kjære mann, som elsker meg mer enn alt annet, som alltid stiller opp, som alltid er der. Min kjære mann, som jeg elsker mer enn alt annet. Er det dette jeg vil dø fra? Hvorfor skal jeg ville dø, jeg som er så lykkelig? Jeg som har alt. En stor venngjeng, nære venner, god familie, en bra menighet, en mann som elsker meg, og som jeg elsker. Hva er det som mangler i livet mitt siden jeg vil dø? Jeg skjønner det ikke. Jeg ser ingenting som mangler. Jeg har jo alt, men likevel så er jeg så trett av dage. Likevel så lengter jeg til å få slappe av. Jeg lengter etter å slippe å være. Slippe å ta ansvar, slippe å være noe, noen. Kan det bare komme, sånn uten grunn? Kan det være at det egentlig ikke er noe grunn? Kan det være at jeg bare virkelig er skrudd feil sammen, eller er det noe jeg ikke vet om som mangler så sårt i livet mitt at jeg ikke orker mer?

Ja, jeg er innlagt

Etter mye fram og tilbake, opp og ned, og inn og ut, og til alle kanter så ligger jeg på min femte natt på DPSen. Det var godt, trygt og skremmende å komme inn. Jeg har hatt to tidligere innleggelser på DPS og de var fryktlige. Første gangen var jeg 17 år gammel og det var en mann i stua som ropte at han var Hitler og var ganske vill. Jeg ble redd, naturlig nok. Jeg var ung, uviten og ble kastet ut i noe jeg aldri hadde vært oppi før, og det var absolutt ikke rette stedet for meg. Den andre gangen satt minnene om forgje gang forsatt sterkt i minne, og det skremte meg. Men sammen med min nåværende mann fant vi ut at det var det beste for oss begge, og jeg ble innlagt. Dette gjorde meg veldig psyk. Jeg fikk samme rom som sist. Kanskje det bare lå i veggene. Men stemmene kom kraftig da. Kraftigere enn før jeg ble innlagt, og jeg endte opp med å sove flere netter hjemme enn der, rett og slett fordi det var for vanskelig å være der.

Denne gangen derimot er det godt å være her. Det var skremmende i forkant på grunn av mine tidligere erfaringer, men jeg har det siste året gått jevnlig på dagavdelingen her på DPS. Jeg har lært å stole på de på dagavdelinga og jeg har både spist og snakka med mange av dem på døgnposten. Så det var rett og slett tryggere denne gangen. Det var ikke fullt så utrygt. Og man kan vel og si at det hjelper at det ikke sitter en hylende mann i stua og tror han er Hitler.

I alle fall, på onsdag lovet jeg på tro og ære og ikke ta livet av meg selv før torsdag og vi ordna barnevakt og greier hele kvelden så fikk jeg dra hjem med en mann som kanskje ikke helt forstod alvoret før vi fikk snakket sammen samme kveld, og da, da fant vi, i alle fall jeg, at det beste var innleggelse. Både for meg, han og forholdet vårt. For meg, for at jeg skulle slippe å deale med tankene alene, for han, for at han skulle slippe å bekymre seg, og for at det ikke skulle slite på forholdet vårt.

Så nå har jeg vært innlagt fem netter, og jeg klarer meg bra. Selvsagt, det har ikke bare vært lett. Det har vært regelrett vanskelig noen ganger, men jeg er trygg. Jeg har folk rundt meg jeg kan snakke med. Jeg har folk rundt meg jeg kan se på tv med. Jeg har folk rundt meg jeg kan spille med. Ja, jeg har alltid folk rundt meg. Jeg føler meg trygg, og det er jo det viktigeste.