Jeg har normale følelser

Jeg har normale følelser, jeg vet det bare ikke selv. Jeg trenger å bli fortalt hva som er normalt og ikke. Jeg er nærmest som en følelsesbaby. Jeg vet ikke forskjellen på rett og galt, normalt og unormalt, friskt og sykt.

Jeg husker en gang for mange, mange år siden så spurte jeg en venninne: «Er det normalt å føle det slik her?» For jeg hadde ikke peiling. Hva er normal glede og hva er normal tristhet? Jeg vet ikke helt enda, men jeg lærer meg det. Steg for steg så finner jeg ut av litt mer av hva som er rett og galt, normalt og unormalt og friskt og sykt.

Men hverken Norge eller Roma var ikke bygd på en dag, det vil ikke min kunnskap om følelser heller være og jeg kommer til å trenge og trenger hjelp til det. Det er ikke lett å vite hva som er normalt når man har vært unormal hele livet.

Så bær med meg om jeg ikke vet hva som er rett eller galt, normalt eller unormalt, friskt eller sykt. Det er ikke med vilje. Det er ikke sykeliggjøring av meg selv. Det er rett og slett mangel på kunnskap.

Hvilken verdi man har.

Det er ikke lett å se hvilken verdi man har i Gud når alle andre tramper ned på den verdien man føler man har. Det er vanskelig å holde fokus på det gode når alt føles så vondt. Det er ikke lett å holde oppe håpet og ikke gi opp når man føler alle andre har gitt en opp. Det er vanskelig å være glad når man føler seg så trist. 

Jeg har prøvd lenge å være positiv, gjøre positive ting, tenke positivt, putte i meg positiv mat, men nå orker jeg bare ikke lengre. Jeg er sliten og lei. Jeg klarer ikke lengre å holde hodet over vannet. Jeg føler jeg drunker i min egen dritt. Jeg tenker onde ting om folk. Jeg tenker onde ting om meg. Jeg føler at jeg er en ond person. Jeg vet jeg er (selv)destruktiv person. Jeg hater livet mitt. Jeg tenker på å avslutte det. Jeg er flau over å si det, men det er min flukt. Det jeg gjør når livet blir for vanskelig, det å tenke på  å avlutte det. Jeg vil ikke si det til noen. Jeg er flau over det. Det skal jo gå bra. Men det gjør det jo ikke. Jeg er og flau over det fordi jeg tørr jo (u)heldigvis aldri gjøre noe med det heller. Jeg er en pingle. Jeg skulle ønske jeg kunne gjøre noe med et eller annet. Og det kan jeg nok og, jeg vet bare ikke hva eller hvordan. Sutre. Sutre.

Er det noe annerledes?

Er det noe annerledes med å være psykisk syk? Er det fordi det er følelsene mine det er noe galt med at jeg «bare kan ta meg sammen» eller? Bruke mer tid sammen med Gud og sånt, skal det gjøre meg frisk? Sier du det til en med brukket bein at han skal lese i Bibelen for at beinet skal gro? Jeg tror ikke det. Og jeg er faktisk syk. Det er noe galt med hodet mitt nemlig, jeg har ikke bare en dårlig dag eller noe slikt. Det er faktisk noe galt. Jeg er lei av dem som i beste mening sier at jeg bør bruke mer tid sammen med Gud for å få det bedre, for jeg er faktisk syk. Man blir ikke kvitt forkjølelse med å bruke tid med Gud. Man kan bli helbredet, ja, det er ikke det jeg sier. Jeg sier bare at jeg tror at det ikke fikser alt å bruke mer tid sammen med Gud. Jeg tror det er bra, ja selvsagt gjør jeg det. Men jeg tror ikke at det er det som er problemet mitt egentlig. Jeg tror det er en sykdom, en sykdom man kan bli helbredet av, ja, men ikke noe man bare blir frisk av med å være med Gud. Jeg er faktisk syk, om det er psykisk eller fysisk, ja det er egentlig det samme. Jeg er syk.

Et konstruktivt møte

Som jeg skrev på bildet i forgje innlegg ville jeg ikke ha det møtet, ansvarsgruppemøte altså, men heldigvis så ble det noe av det likevel. Ikke at jeg hadde avlyst det da, jeg var bare litt lei et øyeblikk da jeg skrev det notatet.

Men, det var iallefall et konstruktivt møte, litt langt, men godt. Jeg føler jeg blir tatt på alvor og vi kom til og med fram til noe matnyttig. Eller det vil si at vi tok opp dette komme seg til psykologen-dilemmaet. Det sliter meg rett og slett ut å måtte ta drosje ned til bussterminalen, for så å ta bestillingsruta til der psykologen hører til, for så å ta en alltid forsinka buss til nabokommunen for å så håpe at jeg rekker neste buss tilbake til bussterminalen for så å bli henta av min kjære mann der før vi kjører hjem. Det tar rett og slett for mye energi siden jeg gruer meg så på førhånd at jeg ikke sover natta før og hele dagen fram til drosjen kommer og vi er nede på bussterminalen så gruer jeg meg for å ikke rekke bestillingsruta videre. Så når jeg kommer til psykologen er jeg jo allerede utslitt og får ikke maksimalt ut av timen før jeg begynner å grue meg for bussen tilbake. Hele greieren tar tre og en halv time, bare for en time hos psykologen. Som min kjære mann sa på ansvarsgruppemøte så tar det egentlig et og et halvt døgn for meg å gå til psykologen siden jeg ikke sover natta før og jeg er het utslitt etterpå. Så ejg er veldig glad for at jeg skal få drosje frem og tilbake, det tar faktisk bare en halvtimes tid å kjøre fram emg til psykologen når man ikke må buss gjennom halve regionen.

Ellers så snakka vi litt om hvordan det hadde vært før jul og i jula uten at det ble for detaljert heldigvis.

Uansett, jeg er fornøyd med møtet, selv om jeg var ganske så sliten etterpå. Måtte ligge en liten times tid på sofaen og ikke gjøre noen ting før vi fikk besøk av en herlig liten familie.

Og, jeg er veldig lei av å være syk nå. Sov nesten ingenting i natt på grunn av at jeg var så tett i nesa og det bare rant og rant. Så hvis noen har noen gode tips mot tett nese, sår tung, vondt hals og utslitt hode, så JA TAKK!

 

Veien videre

«Jeg skal selvsagt støtte deg fram mot eksamen, men etter det må vi se på veien videre» Skulle ønske jeg visste hva de ordene betydde. Hva skjer med veien videre? Hvor går veien? Hvem går jeg med? Må jeg gå alene? Det er så mange spørsmål. Alt ut fra den setningen du sa. Sannheten fra min side er kanskje at jeg syns det er fryktelig skummelt å gå videre. Kanskje jeg liker å ha det vondt. Kanskje jeg er litt hypokonder og ikke vil komme videre i livet. Jeg vet ikke. Iallefall blir det ansvarsgruppemøte om to uker der vi skal se på veien videre og jeg må vel kanskje ha noen tanker om hvor jeg vil at veien videre skal gå. Og egentlig så vet jeg vel det og, jeg er bare redd for å si det, for tenk om noen syns jeg er teit, at jeg forlanger for mye, eller at de tenker at jeg vil være psyk. For jeg vil vel egentlig ikke det?

Jeg vet ikke hva jeg vil si

Jeg vet ikke hva jeg vil si, jeg vil bare si noe. Si noe om hvordan det er kanskje. Si at det gjør vondt. Si at jeg allerhelst vil bli lagt i narkose for en stund. Slippe å tenke, slippe å forholde meg til noe som helst. Bare slippe alt styret. Slippe å ha det så vondt. Jeg hater å ha det vondt. Det er det værste jeg vet om, og nå har jeg det vondt og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre.

Jeg føler meg så alene, selvsagt er jeg ikke alene. Men jeg skulle bare ønske noen kunne spørre hvordan jeg hadde det og oppriktig lure på hvordan jeg har det. Som virkelig vil vite svaret. Jeg skulle ønske noen kunne bry seg, noen kunne gi meg en god klem, noen kunne være der for meg. Ja, jeg er kanskje ute etter oppmerksomhet, men alle trenger oppmerksomhet. Og jeg vet, at når jeg har det vondt, så hjelper en skikkelig klem.

Ja, jeg vet som sagt ikke hva jeg skal si. Jeg skulle bare ønske jeg visste hva jeg skulle gjøre for å gjøre noe bedre, men å klemme seg selv. Det funker ikke.

Å akseptere at man er psykisk syk

Tenkte jeg skulle blogge om dette, og siden jeg fikk et søk på dette så gjør jeg det like godt, har kanskje gjort det før, men det trengs igjen for jeg sliter med dette. Jeg hater å være syk! Jeg liker det ikke i det hele tatt, jeg vil ikke akseptere det, men som samboeren min sier: Nå er du syk så da må du bare leve med det. Og det er jo helt sant, jeg bare liker det ikke. Tror det skremte meg litt at kontakten min på psykehuset sa at de anbefalte seks måneders hvile etter en psykose, og det er lenge det. Det fikk meg til å innse at jeg kanskje var syk. At jeg trenger hvile, at jeg blir fortere sliten enn andre, rett og slett innse at jeg må ta hensyn for å ikke bli psykotisk igjen, i alle fall ikke så veldig. Men det gjør vondt. Det er en sorg. Og det irriterer meg at ikke alle bare vet at jeg er syk slik de kan forstå hvorfor jeg må ta hensyn.
Jeg er pisslei av å være syk og vil bare være frisk og slippe å ta hensyn. Slippe og bli slite, kunne gjøre ting som normalt. Det er så mye å tenke på, men av og til må man bare akseptere at man er psykisk syk og det har jeg tenkt å klare for å holde meg frisk.