Jeg sitter liksom litt fast.

Jeg savner deg. Det gjør så vondt. Jeg vet jo du er der. Men du føles så langt unna, og det er du jo og. Men det er som om du er enda lengre unna enn det du er til vanlig. Det gjør så vondt å tenke på deg. Tenke at jeg har mista min beste venn. Min bestevenn. For det er det du egentlig er til meg. Jeg vet bare ikke helt hvordan jeg skal forholde meg til deg lengre. Du har liksom blitt så voksen, og her sitter jeg igjen og kommer ingen vei. Jeg vet jeg har vært gift i mange år. Jeg vet jeg har hus og bil og dyr og alt det der. Jeg vet jeg har kommet langt i livet, men likevel føler jeg at jeg har kommet så kort. Det er som det er et skille mellom meg og verden. Mellom meg og deg. Og jeg har en mistanke om hva det skille er. Jeg tror det heter sykdom. Noe som gjør at jeg ikke kommer meg videre. Noe som gjør at jeg ikke helt vet hva livet mitt vil bli eller for den saks skyld, hva det er.

Jeg savner ikke bare deg, jeg savner hele livet. Alle, alt. Jeg savner alt det vi hadde sammen. Alt det vi gjorde sammen. Alle samtalene, all latteren, alle tårene, alt. Jeg savner deg så fælt. Jeg savner livet så fælt. Selv om jeg egentlig aldri helt har visst hva livet er, så savner jeg det likevel.

Jeg trodde det vi hadde var evig. Jeg trodde vennskapet vårt aldri skulle forandres. Men jeg var naiv. Jeg tenkte ikke på at du også ble voksen. At du også vokste opp, vokste ifra meg. Jeg skulle så fælt ønske at jeg og kunne vokse, men det er veldig vanskelig å vokse når man sitter fast i gjørma til halsen. Man sitter liksom litt fast. Jeg sitter liksom litt fast.

Free indeed?

Hey orphan boy, hey orphan girl
Fighting hard to make it in the world
Can you hear the whisper in your broken heart?
You’ve been your Father’s delight from the start
Don’t you be afraid now, you’re not alone
Everything is paid for if you want to come home
So come on out of the darkness, so you can see
See Christ the Savior has set you free
See Christ the Savior has set you free

Free to live; free to love, free to dream, free to change the world
Free to run, free to be
Who the Son sets free is free indeed

Hey baby boy, hey baby girl
You’re as bright as the sun in this brand new world
He took off all of your guilt, took off all of your shame
So come learn the ways of freedom in Jesus name
So come learn the ways of freedom in Jesus name

We run with power and love
We run, our hearts ablaze
We run, and the nations see
Who the Son sets free is free indeed

Jeg sitter i senga og hører på denne nydelige sangen av Andy Wallis, en bra mann, men jeg skjønner ikke sangen helt, eller jeg skjønner den jo, og jeg vet jo at den har røtter i fra Bibelen,

john-8-36.jpg

I Johannes 8,36 står det nemlig Får Sønnen frigjort dere, da blir dere virkelig fri. Men, mitt spørsmål er, hvordan blir man satt fri? Jeg føler meg så fanget i sykdommen, jeg klarer ikke komme ut av det, jeg klarer ikke å føle meg fri og å leve det livet Gud har tenkt for meg, for han har vel ikke tenkt at jeg skal føle meg fanget vel? Har han ikke bare gode planer for oss og tanker om håp og framtid (Jer 29,11)? Og, tro meg, jeg har bedd og tryglet, ropt og hvisket, og så har andre og. Hvorfor føler jeg meg så fanget? Er jeg ikke god nok for Gud? Gidder han ikke bruke tid på meg? Jeg veit ikke …

Friminutt

På barneskolen husker jeg jeg hatet friminuttene, det betydde bare for meg å stå alene og være ensom. Jeg likte mye bedre å lære, men da jeg kom på videregående var det motsatt. Både fordi jeg hadde fått venner å være med i friminuttene, og fordi sykdommen hadde gjort ny læring vanskelig.

Nå, nå har jeg ingen skole og få friminutt fra, men jeg har likevel friminutt. Friminutt fra sykdommen, friminutt fra angsten, depresjonen og alt det vonde, og det kalles jobb. Det er jo ingen ordentlig jobb og jeg får jo ikke betalt, men det er likevel for meg en jobb. Og et friminutt. Det er herlig. I dag hadde vi møte, eller møte og møte, vi samlets, meg, sjefen min og kontakten min i AmB. Og jeg fikk sagt hvordan jeg følte det, og det gledet de andre. Og det gledet meg. Jeg stråler når jeg er på jobb. Selvsagt er ikke alt like moro, men jeg liker det. Jeg får fri! jeg får et friminutt fra alt det dumme.

Det er ikke en ekte sykdom

Det er ikke en ekte sykdom, det er ikke som kreft, du kan ikke dø av det.
Vil du jeg skal barbere av meg alt håret, slik jeg ser syk ut? Vil du jeg skal ligge i en seng på sykehuset og motta blomster og bamser? Vil du jeg skal ha gips på armen og bandasje rundt hodet? Ville det vært lettere å forstå jeg var syk da? Ville det vært lettere å akseptere da? Kunne du tatt hensyn da?

– I fjor var jeg så syk jeg holdt på å dø. Det er skikkelig skremmende å tenke på egentlig.
– Å, kan jeg spørre hva du feilte da?
– Jeg var deprimert.
– Å…

Det blir alltid slik en stillhet når jeg sier det slik. Det ikke ofte jeg sier det slik, men det har hendt. Litt fordi jeg vil teste andres reaksjoner og av og til bare fordi det passer seg.
Men det blir alltid en slik pinlig stillhet, som om jeg prøver å være lik dem som har en somatisk sykdom, som om jeg tror jeg er likeverdig andre, med ekte sykdommer.
Men vet du hva? En psykisk lidelse er en sykdom på lik linje som kreft eller magesår. Man kan ikke alltid se det, men det er fortsatt en sykdom. Man har lik rett på helsehjelp som andre. Det kan være like traumatisk å ha en psykisk lidelse som å være fysisk syk.
Men du holdt jo ikke på å dø, du ville det jo selv!
Vet du? Jeg ville ikke dø. Jeg var livredd for å dø. Jeg oppsøkte hjelp, så redd var jeg for å dø. Jeg sa det rett ut. Jeg sa at fikk jeg ikke hjelp nå kom jeg til å dø. Så redd var jeg for å dø.
Men da ville du jo egentlig ikke dø?
Nei, jeg ville ikke dø, men sykdommen min ville dø. Man beskylder vel aldri en med kreft for å ville dø bare fordi kroppen er syk? Det var sykdommen min som ville dø og jeg hadde ikke kontroll på den. Er man syk trenger man hjelp, slik er det bare. Hadde jeg ikke fått hjelp kunne jeg ha dødd, ikke fordi jeg ville det selv, men fordi sykdommen jeg hadde tok kontrollen slik jeg ikke klarte å tenke selv. Sykdommen fikk meg til å gjøre og tenke ting som ikke var mine tanker. Det var syke tanker og syke handlinger.
Skal man beskylde noen for at immunforsvaret svikter. Det er en handling kroppen gjør uten at personen vil det selv, akkurat som at min sykdom gjorde at jeg ville dø. Det var jo ikke noe jeg kunne styre.
Jeg er veldig glad jeg bor i et land hvis psykiske og somatiske sykdommer er likestilt når det kommer til behandling og nesten like rettslig sett, men det gjør meg trist at det blir en slik pinlig stillhet hvis jeg forteller at jeg er psykisk syk. At folk ikke kan forstå og respektere at jeg er syk på lik linje som andre.
Jeg kan ha dager hvor jeg ikke orker å gå ut på grunn av jeg er lenket til senga av angst, akkurat som du kan ha dager du ikke orker å gå ut på grunn av at du har irritabel tarm og derfor er lenket til toalettet. Jeg er ikke doven, jeg er syk. Du bruker handikaptoalettet fordi du sitter i rullestol, jeg bruker det fordi jeg har angst. Det er også er handikap. Det er ikke fordi jeg er doven og ikke gidder og gå til de andre toalettene, det er fordi jeg har et handikap som heter angst. Du kan ikke se det, derfor ser du kanskje stygt på meg når jeg kommer ut av handikaptoalettet, men hva vil du jeg skal gjøre? Ha en lapp festa i panna mi hvor det står jeg er syk og som forklarer hvorfor jeg ikke kan bruke de vanlige toalettene?
Jeg skulle virkelig ønske at noe allment akseptert å være psykisk syk og at det ikke er noe å skjule. Jeg skulle ønske det ikke var tabu eller en skam og være syk. Psykisk som somatisk. Det er alt helse og man har etter menneskerettighetsloven rett på helsehjelp. Man har rett på respekt, likestilling, tilbud og behandling akkurat som alle andre som er syke her i landet.