Men jeg klarer det jo ikke alene …

Knærne svikter. Det er vondt å gå i trapper, ja, det er generelt sett vondt å gå, og tungt, veldig tungt. Kondisen finnes ikke. Matlysten derimot, den er der. Spesielt for godteri og andre usunne ting. Chips, åh, som jeg elsker chips. Sjokolade og. Junkfood og brus. Ja, jeg kjenner jeg blir hól bare jeg skriver om det. Jeg elsker mat, alt for mye. Jeg er avhengig. Klarer ikke begrense meg. Kan spise en sjokolade på en, to, tre. Ja, det samme med en chipspose.

Jeg er i aktivitet. Jeg går turer omtrent hver hverdag. Jeg er med på aktiviteter i idrettshallen en gang i uka og får opp pulsen og svetter som en gris. Men det er ikke nok. Jeg klarer ikke å kontrollere maten. Mat er trøst. Mat er godt. Alt for godt.

Jeg prøver så godt jeg kan, men plutselig var en sjokoladeplate vekke, chipsposen halvtom og brusen drukket opp. Jeg hater dette matkjøret jeg har. Jeg hater å ikke ha kontrollen. Det er ikke bare å slutte og spise alt man har lyst på. Det trengs viljestyrke. Det trengs noe mer enn det jeg har. Jeg vet ikke hva det er. Men jeg mangler det iallfall.

Jeg er drittlei av å ha vonde knær og mange kilo for mye å dra på. Ja, faktisk så kunne jeg ha mistet halve kroppsvekten min og å være normalvektig. jeg er sykelig overvektig, Fedme kalles det. Jeg sliter med det hver dag, men klarer bare ikke ta meg sammen. Klarer ikke å skjerpe meg. Og det gjør meg trist. Det får meg til å savne hverdagen da mat kontrolerte det meste. Når mat var fy-fy og noe jeg ikke trengt. Ja, det får meg til og med til å savne tiden når stemmene hadde kontroll. Når jeg ikke fortjente å spise. Når mat ikke var en alternativ. Noe jeg ikke hadde lov til. Noe jeg ikke fortjente. Noe jeg slapp å bruke penger på. Ja, det er nesten som om det var verdt å ha bråkete stemmer i ørene. Det var verdt å miste all kontroll.

Jeg skulle ønske jeg klarte dette. Klarte å skjerpe meg, ta meg sammen, gjøre noe med det. Men det klarer jeg ikke. Ikke alene iallfall, men hvem har jeg til å hjelpe meg? Alle sier at det er bare å kutte ned på ditten og datten, men hva når jeg ikke klarer det. Det er så vanskelig, og det gjør meg så trist.

Reklamer

Er jeg virkelig så stygg?

Jeg savner den tida da jeg raste ned i vekt, savner den tida jeg kunne gå dager uten å spise, savner tida da folk kommenterte at jeg var blitt tynnere. Jeg savner den tida, og jeg vet ikke hvordan jeg skal få det tilbake. Jeg er alt for glad i mat, og i feil mat, og alt for lite glad i å trene. Desverre. Og desverre hater jeg kroppen min og meg selv mer og mer. Jeg er syklig overvektig. Det er ikke bare litt valpefett det er snakk om. Det er snakk om sykelig overvekt. Det er ille. Jeg merker det i knærene når jeg går. Jeg er alltid sliten. Jeg hater meg selv, jeg hater kroppen min. Jeg passer ikke inn i den. Det er virkelig ikke meg. Det går mer og mer opp for meg hvor stygg jeg er. Jeg blir på gråten når jeg ser bilder av meg selv, ser jeg virkelig slik ut? Er jeg virkelig så stygg? Jeg savner den gamle meg. Jeg vet at vekt ikke definerer hvem du er, men siden jeg er feit føler jeg meg svak, som en taper. Helt fryktelig. Jeg savner til og med tida da alt gikk ut på å ikke spise. Det var bedre enn nå i alle fall.