Jeg burde være takknemlig

Jeg burde være takknemlig. Takknemlig for at jeg er inni systemet. Takknemlig for at jeg får behandling. Takknemlig for at at jeg får tid til å bli bedre i dette himla trange systemet kalt psykiatrien som har så veldig, veldig dårlig tid og lite plass. Likevel klager jeg. Det gikk nettopp opp for meg at jeg er en bortskjemt liten drittunge som aldri blir fornøyd. Eller, jeg har vært fornøyd. Det har jeg. Og det er kanskje derfor det er så vanskelig å si seg fornøyd med noe som er mindre bra.

Selvsagt, jeg er ikke misfornøyd med alt og alle i behandlingsapperatet mitt. Det er jeg ikke. Men jeg er en person som sliter med å føle meg trygg på folk. Det tar lang tid før det skjer, og det er ikke noe som blir bedre og bedre eller som bygger seg opp. Det skjer bare plutselig. Det er derfor det virker så veldig bortkasta og meningsløst å gå til en behandler jeg ikke er trygg på. For det blir jo ikke bedre og bedre og jeg glemmer at kjemien som trengs bare plutselig kommer.

Selv om jeg ikke er trygge på personer før jeg plustelig er det så har jeg lært meg at folk kanskje ikke er helt bortkasta, spaca eller totalt inkompetente. Og det var med åpent sinn jeg gikk inn i et samarbeid med min nåværende behandler. Jeg tenkte faktisk at hun her, hun kan hjelpe meg. Ting kan bli bedre. Jeg kan bli frisk(ere). Det er bare litt vanskelig for meg å klare å holde denne innstillinga her når jeg ikke er trygg og kjemien ikke er på plass.

Behandleren min skal snart slutte i sin jobb. Det er mindre enn et år til, en god del mindre. Planen er at jeg skal få en ny behandler da siden jeg sannsynligvis ikke er frisk nok til å avslutte. I det siste har jeg tenkt på hva som er vitsen med å fortsette hos en behandler jeg sliter med å stole på, ikke er trygg på, ikke føler forstår meg og ikke har kjemi med når hun skal slutte snart likevel. Kanskje rekker jeg å bli trygg på henne, kanskje ikke. Men hva er vitsen med å fortsette hvis jeg ikke blir trygg nok på henne til at jeg får noe ut av behandlingen? Og hva om jeg blir trygg på henne to måneder før hun slutter, eller kanskje ikke før uka før. Er det ikke da bare dumt å bli trygg på henne da? Er det ikke bare å skape en relasjon som skal brytes igjen? Ja, for det gjør faktisk vondt å bryte en relasjon selv om det «bare» er en pasient-behandler-relasjon. Det gjør vondt selv om hun får betalt for å høre på meg snakke, gi råd, hjelpe og behandle.

Så jeg vet ikke om jeg ser vitsen med å fortsette hos henne. Jeg vet at hun er dyktig på sitt felt. Jeg vet jeg er heldig som har fått nettopp henne. Jeg vet jeg er heldig som får behandling i det hele tatt. Jeg har sittet og lest litt på nettet om folk som kjemper år etter år for å få riktig behandling eller behandling i det hele tatt. Jeg blir flau av mine egne tanker. Jeg burde vært takknemlig. Sjeleglad. Tilfreds. Fornøyd. Men det er jeg ikke. Jeg vet ikke hva som er galt med meg egnetlig. Kanskje jeg bare er en bortskjemt liten druttunge.

Gresset er ikke grønnere på den andre siden. Gresset er grønnere på den siden som får rett mengde sol, vann og gjødsel. 

Ordenes kraft

Av og til er alt som skal til for at ting skal bli litt bedre å si ting høyt. Si det til noen man stoler på og liker. Store fjell kan bli til smågrus. Store vonde hemmeligheter kan bli litt mindre vonde hemmeligheter. Av og til er alt det man trenger noen å si det til. Det er derfor det er så viktig at man har noen å si ting til. Det er derfor jeg er så takknemlig for jeg har deg.

Min mobbehistorie – både som mobbeoffer og mobber

Jeg vet ikke hva hvordan et klassisk mobbeoffer ser ut, men dette er et bilde av meg fra første klasse [bilde], og dette er bilde av meg fra syvende klasse[bilde]. Dette er bilde fra meg i tiende klasse[bilde]. Egentlig syns jeg ikke jeg ser ut som et klassisk mobbeoffer. Men kanskje var jeg mer klassisk enn det man tenker er et klassisk mobbeoffer. For jeg ble ikke slått, jeg ble svært sjeldent kalt stygge ting. Men ingen ville leke med meg. Ingen ville sitte på siden av meg. Ingen ville være min venn. Det at folk av og til kalte meg stygge ting. Det kunne jeg leve med. Det var jo bare ord, men det at de viste med hele seg at de ikke likte meg. Ikke ville være med meg. Ikke ville komme i selskapene mine. Det gjorde vondt. Når folk nekter å sitte på siden av en i klassen. Det gjør vondt. Når de foran hele klassen lager en scene fordi de blir plassert ved siden av meg. Det gjør vondt. Og det skapte mye trøbbel for meg i mitt følelsesliv. Jeg begynte med selvskading, jeg ble avhengig av å skade meg selv, avhengig av å kjenne en fysisk smerte for å slippe de vonde følelsene mine. Jeg ble suicidal, og jeg forsøkte på ungdomsskolen å ta livet av meg. Heldigvis hadde jeg ikke peiling på hva jeg drev med og sov bare litt ekstra godt den natten.

Dette er et bilde av meg i første videregående [bilde]. Jeg hadde flytta og begynt på ny skole. Dette er ikke lengre et bilde av et mobbeoffer. Dette er et bilde av en mobber. En baksnakker. En dårlig venn. Vi var en liten skole, med rundt 40-50 elever og halvparten av disse gikk på trinnet mitt. Vi var en sammensveisa gjeng, men unntak av disse to-tre mobbeofrene vi hadde. Og et av de plukka jeg ut. Vi hadde noe på gang. Men det ble aldri noe av. Så jeg var utrygg på han. Så jeg valgte å mobbe han. Jeg husker ikke i dag hva jeg kalte han, men jeg var ufattelig stygg med han. Det gikk på personlige ting. Og jeg la ingen skjul på at jeg ikke likte ham. Jeg hadde ingenting i mot å offentlig ydmyke han foran resten av klassen eller gjengen. Han forsøkte å ta livet av seg. Heldigvis klarte han det ikke. Men jeg ødelagte mye for han. Han ble lagt inn på psykriatisk og var vekke fra skolen lenge. Det var kanskje ikke bare min skyld, men jeg hadde nok del i det jeg og.

Dette er to historier om samme person. En person som først var et mobbeoffer, så en mobber. Det var så lett å mobbe, å endelig være på toppen. Å slippe å bli tråkka på, føle seg alene, være ensom blant alle andre. Jeg angrer på det jeg gjorde, det gjør jeg. Men skal jeg være helt ærlig, så var det letteste å være en mobber. Jeg skjønner godt at folk mobber. Det gir et lite kick, man er på topp. Man slipper å være nedenunder. Man slipper å ha det vondt selv.

Men begge disse historiene kunne og endt veldig, veldig galt. Jeg er evig takknemlig for at det gikk som det gikk. Men vær så snill, tenk deg litt om før du slenger en kommentar. Tenk deg litt om før du velger bort noen fra vennegjengen din. Tenk deg om litt før du baksnakker. Du vet aldri hva resultatet blir. Det kan gå veldig, veldig galt.

Spør meg hvordan jeg har det!

Vær så snill, bare spør meg hvordan jeg har det!

«Hvordan har du de?»

«Helt normal!»

Ja, jeg har det helt normalt. Ja, ikke normalt til å være meg, men normalt til å være menneske og det er herlig. Jeg blir faktisk litt ekstra glad av det. Så egentlig har jeg det litt bedre enn normalt, rett og slett fordi jeg er glad for å ha det normalt. Jeg har dårlige dager, og har gode dager. Verden går ikke unna bare fordi jeg har en dårlig dag, for dagen etter blir kanskje bra. Sånn er normalt tror jeg, jeg vet egentlig ikke. For jeg har vært frem og tilbake deprimert i halve livet mitt og den andre halvdelen husker jeg ikke. Men jeg tror det er normalt å ha både gode og dårlige dager. Og så lenge det ikke blir for mange dårlige dager kan jeg leve med det. Et par dager klarer jeg fint å leve med, men lengre perioder, det er ikke normalt, og da, da trenger jeg hjelp. Og da er det viktig at jeg får hjelp og, og ikke bare møtes med et «beklager vi kan ikke hjelpe deg»-svar. Men nå går det bra, så nå vil jeg fokusere på forbygging og å leve livet.

Så til alle dere som tror jeg er høy på noe, er overtrett eller har glemt å ta medisinene mine; jeg er bare helt normalt lykkelig!