Du som tørker tårer fra mitt kinn

eeDu som fylte havet.
Du som tørker tårer fra mitt kinn.
Opphøyd og rettferdig, nær og mild.

Det er lovsang på gang i kirka, jeg ser med tårer i øynene opp mot teksta på prosjektoren. Den lyser mot meg. Du som fylte havet. Du som tører tårer fra mitt kinn. Opphøyd og rettferdig, nær og mild. Det er Store Gud av David André Østby som spilles. En egentlig ufattelig vakker sang, men med tårer nedover kinnene blir sangen ekstra spesielle. Alt flyter rundt, men nettopp dette verset ser jeg tydlig. For Gud, du er en som tørker tårer fra mitt kinn. Du er opphøyd og rettferdig, nær og mild. Det er så lett å synge. Egentlig er det lett å synge alle slags sanger med munnen, men når man skal synge med hjertet blir det plutselig veldig vanskeligere. For hvor har Gud vært de siste ukene? Har han egentlig tørka tårene mine? Nei, jeg føler det ikke slik! De føler jeg nemlig bittert at jeg har måttet tørke selv. Jeg har hverken følt at Gud har vært nær, mild og iallefall ikke rettferdig. Jeg har følt meg alene og fortapt. Jeg har følt at alt og det hele har gått til helvete for å bruke store ord. Jeg har vært redd og lei meg. Jeg har rett og slett bare hatt det vondt.
Men så kommer jeg i kirka på fredag, og jeg kjenner jeg må gå flere runder med meg selv for å klare å synge at Gud er stor med hjertet, og jeg vet ikke om jeg enda er helt overbevist. Eller, jeg vet det jo egentlig. Det er bare litt vanskelig å tro når man har det vondt, syns nå iallefall jeg. Men, jeg vet jo egentlig, så inderlig godt, innerst inne at det er håp, at håpet mitt ligger hos Gud, at han har gode planer for meg. Så jeg får vel bare klamre meg til det og tenke at det er godt at folk ber for meg, for det setter jeg virkelig pris på!

En liten pause

Jeg hadde en liten pause, en pause fra alt, alle forpliktelser og mas. Og vet dere hva? Det var deilig! Null stress med alt som burde vært gjort, nei, jeg sa meg rett og slett syk en uke. For det var jo det jeg var. Jeg var syk, kanskje med en P foran, men syk var jeg. Tok meg en tur på DPS og slappa av. Hadde noen rundt meg som jeg kunne mase på, få snakke med og sånt. For det var vanskelig før jeg la meg inn. Det var det. Men det var kanskje like vanskelig etter jeg kom ut fra DPS, for alt var like vondt. Like forferdelig. Like ambivalent. Opp og ned på samme sekund. Tårer og latter i ett. Slitsomt! Det var det. Og vondt. Vondt for meg, men også for mannen min som måtte leve med meg.

Men nå har jeg ringt legen min på DPS, eller jeg prøvde å ringe han, men han tok ikke telefonen, så han skulle ringe opp igjen, og hvis han noen gang gjør det blir jeg fornøyd, for nå selvmedisinere jeg meg på alkohol, og det er jo ikke så veldig lurt. Men det funker. I går klarte jeg å gå i kirka uten større ubehag. Noe som var/er nærmest umulig uten alkohol. Men, jeg har tatt kontakt, for avhengig, det vil jeg ikke bli! Så nå prøver jeg en dag uten og ser hvordan det går, og går det ikke så er det rett på flaska inntil jeg får noe av dr. vanskelig-å-få-tak-i-legen min.

 

A thousand why’s

I have asked a thousand why’s? I’ve cried a thousand tears. I prayd thousand prayers. But the only answer I have got is «Great things are still to be done.» It reminds me of the song «God of this city» of Chris Tomlin where they sing «You’re God of this city. You’re King of theese people. You’re Lord of this nation. You are», but I choose to sing «You’re God of this mind. You’re King of this heart. You’re Lord of this body. You are.» «You’re the Light in this darkness. You’re Hope to the hopeless. You’re Peace to the restless. You are.» «There is no one like our God. There is no one like our God.» Word, word, I will say. It’s true, true as an other Chris Tomlin song goes. And now we come to the greatest part. «For greater things have yet to come. And greater things are still to be done in this City» they sing in the orginal. I sing «For greater thing have yet to come. And greater things are still to be done in me.» Because greater things have yet to become in me. I’m not done. I’m not finished. I will bloom more and more and more. I will be a beautiful flower one day. Today I might just be a sprout, but one day. One day I will be great, because God will do great thing in me. But I am not going to just sit and wait, I will fight to that day come and grow a little bit every day, every minute, every second I will grow and praise the Lord for the work He is doing in me!

 

Det skal ikke bli en vane å blogge på engelsk, men av og til får jeg bare ikke uttrykt meg helt riktig på norsk.