Kan jeg ha det vondt, når min venn har det verre?

Jeg kom over et gammelt innlegg jeg hadde skrevet på min offentlige blogg. Jeg husker jeg skrev det, men jeg husket ikke at jeg hadde skrevet det, om dere forstår forskjellen. Jeg husker godt situasjonen. Min beste venn hadde det helt forjævlig om man kan bruke slike ord og jeg hadde det ikke lett selv. Jeg ville være der for henne, gjøre noe, men det var intet jeg kunne gjøre og alt dette slet bare enda mer på meg. Men som jeg skrev på facebook denne dagen for noen år siden: «Man kan ikke redde verden når man er halvdau sjøl» Uansett, dette er teksten jeg skrev:

Kan jeg ha det kjipt selv om min venn har det værre? Kan jeg uttrykke mine smerter og lengsler selv om hennes smerter og lengsler er verre? Kan jeg føle at mitt skip snart går under, selv om hennes har et mye større hull å skråget enn mitt, og hennes fortsatt flyter. Burde ikke egentlig hele verdens oppmerksomhet gå til at hun skal få det bedre? Ja, burde den ikke det. Burde ikke hun, som jeg er så glad i, få lov til å ha det bra før meg. Jeg er jo ikke egoist, men jeg forstår godt at du mener det. Jeg har jo tross alt egne følelser. Jeg burde jo ikke ha det. Jeg forstår godt at du fordømmer meg og misliker meg. Ja, jeg vet egentlig at jeg fortjener. Så egostisk og slem som jeg rett og slett er.

Nå, mange år siden så skjønner jeg jo at jeg følte det slik, og jeg kan ikke love at jeg ikke ville følt det slik igjen, jeg kan nesten love deg at jeg ville ha følt det slik igjen. Men, jeg vet jo at jeg har lov til å ha det ille jeg og. Og hvis folk sier noe slikt som «Tenk på dem som har det så mye verre» eller «Du har jo tak over hodet og mat i skapet, du burde ikke klage, tenk på de som ikke har det engang» ja, da blir jeg rett og slett ganske forbanna og sint for det er ikke slik verden funker. Men når det blir noen nærme, når det blir min beste venninne, ja da, da er det vanskelig å se det slik.

Hvor jeg er, og hvor jeg var og til deg som studerer

Skjermbilde 2013-12-02 kl. 20.09.46

 

20. august 2011 skrev jeg dette:

For et år siden delte jeg noe med en venninne jeg var sikker på skulle gå i boks. Jeg sa: Om tre år, når jeg er ferdig utdanna skal jeg være frisk. Nå har det gått et år, og jeg har bare to år igjen. Jeg begynner å merke at jeg får dårlig tid. Jeg føler meg ikke det spor friskere i dag som den dagen jeg snakket med venninnen min. Kanskje bare mer syk. Jeg har gjennomgått mange ting jeg aldri hadde trodd jeg skulle gjennom gå og jeg har vært sykere enn jeg noen gang hadde håpet at jeg skulle bli. Jeg har rett og slett ikke tro på at jeg skal klare det. Jeg har alltid vært positiv og sikker, men nå vet jeg ikke hva jeg skal tro lengre. Vil jeg noen gang bli frisk ?

Det er over to år siden, men jeg har kommet langt, lengre enn jeg trodde den gang. Greit nok jeg har sluttet å studere, men jeg har også flytta sammen med verdens beste mann, jeg har gifta meg, og begynt i jobbpraksis. Jeg er kanskje ikke der jeg da håpet at jeg skulle være. Jeg er kanskje ikke ferdigutdanna sykepleier, men jeg føler jeg har mye mer i livet mitt nå enn da. Og viktigest av alt, jeg har stabilitet og jeg har ikke stemmer. Jeg er velsigna!

Jeg husker en gang jeg måtte legge meg ned da jeg hadde gått opp trappa av utmattelse, jeg husker jeg lå på gulvet på rommet mitt og vred meg i smerter på grunn av stemme. Jeg husker så meget fra den tida, og hadde det fortsatt slik, hadde det aldri vært verdt det å bli ferdig utdanna. Kommer det til å bli slik igjen vet jeg hva jeg skal gjøre. Jeg skal be om hjelp og ta det roligere. Helsa er viktigest. Ingen jobb eller utdanning er viktigere enn helsa.

Så til alle dere studenter som sliter helsa av dere, ikke dere som bare sliter ræva av dere, men dere som kjenner at det går så ut over helsa at dere blir fysisk eller psykisk syke. Ta det litt med ro. Tenk over situasjonen deres. Snakk med noen, snakk med meg. Er det verdt det? Kanskje er det det, men for meg var det ikke det.