Traumer?

Jeg har MANGE ganger fått spørsmål om jeg har opplevd noe form for traumer, jeg har alltid svart nei, ikke om som jeg vet om. Men siden alle har spurt meg så intenst om det så har jeg lurt på om det er noe jeg ikke husker eller noe slikt. Jeg har vært fryktelig redd for at det skal ha skjedd noe fælt i barndommen min eller noe slikt som jeg ikke husker.

Etter en god prat med en god kvinne, så har jeg kommet fram til at ja, jeg har nok opplevd noe som kan kalles traumer, men jeg har bare ikke visst at det var det. Som dere som har følgt meg en stund vet så mista jeg pappaen min da jeg gikk på barneskolen, sånn plutselig, over natta. Ingen visste at han var syk eller noe. Og ikke nok med det så mista jeg mammaen min rett etterpå. Nei, hun døde ikke, hun ble ikke syk eller forsvant eller noe slikt. Hun ble kidnappa av romvesner, de samme romvesnene som hadde tatt pappa til fange. Så pappa var egentlig ikke død, men kidnappa, og de hadde tatt mamma og hun som nå var min «mamma» var bare et romvesen i forkledning. Og selv om dette ikke egentlig skjedde i virkeligheten, men bare i hodet mitt så tror jeg det kan kalles en traumatisk opplevelse hele greieren, det med at pappa først dør, så finner jeg ut av at han ikke død likevel, men kidnappa av romvesner sammen med mamma og den moren jeg hadde var et romvesen i forkledning.

En annen ting jeg lurer på om kanskje kunne vært traumatisk for meg er skolegangen min. Eller ikke selve skolegangen, men mangelen på venner, utstenging, drittslenging, ja kanskje det man kan kalle mobbing. Alt dette fra mine medelever. Selvsagt kunne jeg slenge med tunga jeg og, selvsagt ville jeg ta igjen til tider. Men mine angrep ble enkeltangrep, fra en sliten eremittkreps, mot en bande av mange, mange skumle lekende barn som er på krabbefiske, og fangsten, det var meg.

Jeg kan ikke si at jeg har hatt noen fast, gode, trygge venner før jeg ble konfirmant. Ikke noen som aldri sviktet eller snudde ryggen til og ble en av dem som mobba eller hva en kan kalle det. Jeg var flink på skolen, det var jeg, og det ble ofte utnytta av medelevene mine. Jeg hjalp dem med oppgaver og lekser, korrekturleste og nærmest skrev oppgavene for dem og når det var ferdig. Ja da fikk jeg en kald skulder og vennskapet var brytt.

Så, kanskje jeg har opplevd noe form for traumer, jeg kan kanskje innrømme det. Men, det høres jo ikke så ille ut. Jeg tenker på folk som har vært utsatt for krig, overgrep, voldtekt, terror. Da tenker jeg traumer, ikke å miste en foreldrer eller bli mobba på skolen.