Det er dine ord, ikke mine.

Det er dine ord, ikke mine. Det er du som sier dem, ikke jeg. Jeg hadde aldri turd å ta slike ord i min munn. Du sier ord som er nærmest forbudte. Jeg ville aldri sagt dem. De overdramatiserer. De virkeliggjør. De får alt til å føles så ekte. Så kvalmende. Så stort og farlig.

Du sier det ikke var alright. At det var alvorlig. At det ikke var lov. At det var et overtramp. Du kalte det med sine rettmessige ord. Ord jeg ikke klarer skrive en gang. Ord som er for såre. For store. For alvorlige. For ekte. For sanne.

Et monster.

Jeg har så lyst å si noe. Fortelle noe. Egentlig rope det ut. Men jeg får det ikke til. Får ikke sagt noen ting. Jeg bare har det inni meg og det gjør så vondt. Men jeg kan ikke si det, vil ikke si det. Det er får vondt, for ekkelt, for fælt, for rystende. Det ligger bare inni meg, som et stort altoppslukende monster. Det er fælt!

De siste dagene har jeg gått inn og ut av meg selv. Fram og tilbake. Fått falshbacks og dissosiert. Og det har vært fælt. Frytkelig. Vondt. Søvnen forsvant. Appetitten forsvant. Jeg forsvant. Jeg følte meg røsket i biter. Ødelagt. Som om jeg hadde gått i stykker. Alt gjorde vondt.

Heldigvis har jeg funnet meg litt tilbake. Plukket opp bit for bit. Styrt og limt sammen de bitene jeg har funnet. Og det er ikke noe kunstverk. Det er ikke vakkert limtsammen med gull. Det er rotete og humpete limt sammen. Alt bare for å holde ut litt til. Et øyeblikk til.

Jeg prøver å puste, men alt jeg klarer er å tenke, føle og se for meg hva som hendte. Det som hendte for over ti år siden. Som plutselig fikk nytt liv. Som lå der i dvale inni meg helt til nå nettopp, da det våknet og ble et monster. Et vondt monster.

 

Når man slipper fri fra et helvete …

Da jeg gikk på grunnskolen var jeg ikke spesielt syk, jeg var litt smådeprimert, skada meg selv og så noen skygger rundt forbi. Men det var ingenting for meg i forhold til hvordan det ble senere. Det var stort og vanskelig da, det var det, det ble bare så mye verre dessverre.
Det var først da jeg slutta på ungdomsskolen og flytta for å begynne på videregående at ting balla på seg. Jeg ble sykere, reddere, det ble vanskeligere å komme seg på skolen, å holde rom og kropp rene. Det ble rett og slett vanskeligere å være meg og jeg begynte å dissosiere og få panikkanfall. Det var skummelt både for meg og de rundt meg.

Nå sitter jeg på bussen og tenker på den tida … Og jeg tenker at det er vel ganske naturlig å få en reaksjon etter å ha levd i noe jeg nå i etterkant kan kalle et helvete. Jeg ble sjeldent slått og spytta på, ja egentlig ble jeg sjeldent sett generelt sett. Det var kanskje det som var problemet. Jeg var usynlig. Ensom. Alene. En ingen. Ingenting verdt. Jeg var liksom ikke. Sånn bortsett fra når de trengte meg. Når lekser skulle kopieres eller spørsmål besvares. Men sånn ellers, så var jeg ingen. Men det var vondt og vanskelig selv om jeg aldri ble spytta på eller slått. Og da er det vel ikke rart kroppen reagerer når man endelig blir satt fri! Når skuldrene kan senkes litt og det er trygt å bare være, da kommer alt det vonde, alt hatet, alt elendigheten opp og prøver å ta plassen fra gleden, roen og tryggheten. Når man slipper fri fra helvetet utenfor, da begynner helvete inni en.

Traumer?

Jeg har MANGE ganger fått spørsmål om jeg har opplevd noe form for traumer, jeg har alltid svart nei, ikke om som jeg vet om. Men siden alle har spurt meg så intenst om det så har jeg lurt på om det er noe jeg ikke husker eller noe slikt. Jeg har vært fryktelig redd for at det skal ha skjedd noe fælt i barndommen min eller noe slikt som jeg ikke husker.

Etter en god prat med en god kvinne, så har jeg kommet fram til at ja, jeg har nok opplevd noe som kan kalles traumer, men jeg har bare ikke visst at det var det. Som dere som har følgt meg en stund vet så mista jeg pappaen min da jeg gikk på barneskolen, sånn plutselig, over natta. Ingen visste at han var syk eller noe. Og ikke nok med det så mista jeg mammaen min rett etterpå. Nei, hun døde ikke, hun ble ikke syk eller forsvant eller noe slikt. Hun ble kidnappa av romvesner, de samme romvesnene som hadde tatt pappa til fange. Så pappa var egentlig ikke død, men kidnappa, og de hadde tatt mamma og hun som nå var min «mamma» var bare et romvesen i forkledning. Og selv om dette ikke egentlig skjedde i virkeligheten, men bare i hodet mitt så tror jeg det kan kalles en traumatisk opplevelse hele greieren, det med at pappa først dør, så finner jeg ut av at han ikke død likevel, men kidnappa av romvesner sammen med mamma og den moren jeg hadde var et romvesen i forkledning.

En annen ting jeg lurer på om kanskje kunne vært traumatisk for meg er skolegangen min. Eller ikke selve skolegangen, men mangelen på venner, utstenging, drittslenging, ja kanskje det man kan kalle mobbing. Alt dette fra mine medelever. Selvsagt kunne jeg slenge med tunga jeg og, selvsagt ville jeg ta igjen til tider. Men mine angrep ble enkeltangrep, fra en sliten eremittkreps, mot en bande av mange, mange skumle lekende barn som er på krabbefiske, og fangsten, det var meg.

Jeg kan ikke si at jeg har hatt noen fast, gode, trygge venner før jeg ble konfirmant. Ikke noen som aldri sviktet eller snudde ryggen til og ble en av dem som mobba eller hva en kan kalle det. Jeg var flink på skolen, det var jeg, og det ble ofte utnytta av medelevene mine. Jeg hjalp dem med oppgaver og lekser, korrekturleste og nærmest skrev oppgavene for dem og når det var ferdig. Ja da fikk jeg en kald skulder og vennskapet var brytt.

Så, kanskje jeg har opplevd noe form for traumer, jeg kan kanskje innrømme det. Men, det høres jo ikke så ille ut. Jeg tenker på folk som har vært utsatt for krig, overgrep, voldtekt, terror. Da tenker jeg traumer, ikke å miste en foreldrer eller bli mobba på skolen.