Jeg vet ikke …

Jeg vet ikke hvem jeg er. Hva jeg er. Hvorfor jeg er. Og ikke minst, hvordan jeg skal reagere. Jeg skjønner ingenting. Ingenting av hva som skjer. Hvorfor det skjer. Hvem jeg er. Hvorfor jeg er. Jeg skjønner ingenting.

Jeg vet ikke om jeg er oppe eller nede. Jeg vet bare at jeg ikke er normal og i såfall hvis dette er normalt vil jeg ikke ha det slikt. Jeg håper og tror at dette ikke er nomalt.

Jeg er oppe. Fri som fuglen på himmelen. Mange planer. Store planer. Glad. Masse energi.

Jeg er nede. Fanget som fuglen i buret. Tiltaksløs. Lei. Suicidal. Deprimert. Ingen energi.

Jeg vet ikke hvor jeg er. Jeg vet ikke hvem er. Jeg vet ikke hvorfor jeg er. Hva er jeg? Hvor er identiteten min? Er jeg oppe? Er jeg nede?

Jeg er forvirra. Lei. Trist. Hyper. Verdensmester. Håpløs. Energisk. Lat.

Hvem er jeg? Hva er jeg?

Jeg skjønner ikke dette.

Vær så snill. Hjelp meg!

Sorgen

Jeg hadde det liksom så bra så lenge, og nå er det ikke slik lengre. Det er en sorg. Men jeg kan se på omstendighetene mine og forstå hvorfor det er slik. Men selv om det er omstendighetene mine som gjør meg trist, så gjør ikke det meg mindre trist. Og når jeg er trist er det som om det lille filteret jeg har forsvinner. Det blir borte og jeg klarer ikke holde unna alle de vonde tankene. Alt jeg har gjort feil, alle jeg ikke burde gjort og burde ha gjort. Alt jeg er og gjør som ikke er rett. Jeg prøver så godt jeg kan å snakke den rette sannheten inn i livet mitt, men det er ikke lett. Jeg vil ikke høre. Jeg sier det til og med ut høyt, men det hjelper ikke.  Det er som jeg er fanga i min lille negative boble, og det er ikke slik jeg vil ha det. Jeg vil være glad for troll! Men jeg klarer det bare ikke.

Skjermbilde 2016-07-28 13.49.22

Og nei, jeg vet jeg ikke trenger å være positiv hele tiden, men jeg skulle ønske jeg kunne være litt mindre nedstemt og lei meg iallfall. Jeg vil jo så gjerne, men klarer ikke snu tankegangen min.

Jeg er ikke glad

Jeg burde være glad, lykkelig, ha det fint. Det skal jo være en gledelig nyhet, men nei, slik tenker ikke jeg. Negativt tankemønster, det kan man iallefall skrive under på at jeg har. Å finne noe negativt med alt, det er jeg god til skal jeg si. Men kan jeg ikke bare ta meg sammen da? Kan jeg ikke bare begynne å glede meg over saker og ting? Kan jeg ikke bare være normal, tenk åh, så gledelig, nå ble jeg glad. Men neida, jeg tenker i helt motsatte baner. Jeg tror jeg er ond.

Jeg savner deg!

Det føles så rart. Jeg er vant med å bli kjent med mennesker, for så å «miste» dem når enten min eller deres utskrivelsesdato kommer. Men dette er ikke en utskrivelse, eller kanskje er det nesten det. Du har iallefall flyttet og det føles så tomt ut uten deg her i byen. Jeg vil nesten gråte, nesten. Jeg savner deg veldig. Det kjennes til tider ut som hjertet mitt har fått gnagsår. Heldigvis gjør det jo ikke det hele tiden, men av og til, sånn som nå. Jeg vet at det ikke er krise når noen man er glad i flytter, men livet mitt føles så tomt. En del av meg har ikke lyst til å få noen nye venner, i frykt for å miste dem. Og selvsagt har jeg flere venner, og jeg burde ikke klage, men det gjør så vondt å tenke på at jeg ikke kan være med deg når jeg vil. Det slo meg en tanke at jeg nesten angra på at vi ble så gode venner som vi ble, men det er jo selvsagt ikke sant. Jeg setter virkelig pris på de årene vi var gode venner. Og nå høres det nesten som om du er død, og du er jo ikke det. Du har bare flytta og jeg burde jo være vant med at folk flytter fra meg.

Nei, i dag er jeg litt trist.