En liten opptur i all dritten

I juni, da jeg var innlagt opplevde jeg å bli tatt tilfange av stemmene og det varte og det rakk før de dro igjen. Det hele skjedde etter, eller egnetlig under en samtale hos psykologen på DPSen der jeg var innlagt. Jeg har ikke snakket med henne siden, men i går gjorde jeg det. Selv om det var en smule skummelt å skulle treffe henne igjen på tross at jeg liker henne, så gikk det bra. Vi snakket om situasjonen nå, men og hva som skjedde og at det var en vond opplevelse for oss begge. Jeg fikk og tømt meg når det kom til andre ting og. Det var rett og slett en ganske god time hos henne og det å vite at jeg skal snakke med henne på tirsdag igjen er ikke en feil ting å vite. Hos henne føler jeg meg akseptert og viktig, vi har god kjemi, selv om kommunikasjonen ikke alltid er på topp pga språket, men jeg liker henne og etter timen i går så føler jeg meg ganske trygg hos henne igjen.

PS: Jeg er ikke innlagt på DPSen, var der bare på samtale.

Reklamer

Følelsen av å være avvist

Jeg føler meg avvist rett og slett for å være ærlig. Jeg vet jeg ikke egentlig er det, men det er hvordan jeg føler, og det er det som er reelt for meg. En myk overgang, det er det de sier det skal være. Overgangen fra sekundær helsetjenesten til primær helsetjenesten. Men bare tanken på det får det til å grøsse nedover ryggen til meg. Uttrygghet, nye relasjoner, nye mennesker å forholde seg til. Å skape tillit og trygghet tar tid. Jeg burde kanskje være vandt med det, og det er jeg forsåvidt og. Jeg har i mange år blitt kasta fram og tilbake, jeg er vandt med å møte nye hjelpere, men å skape tillit og trygghet tar likevel tid! Det skal, i alle fall for meg, mye til for at jeg tørr og dele mine innerste hemmeligheter med noen villt fremmede. Man forteller rett og slett ikke hvordan man egentlig har det til folk man ikke kjenner, slik er det bare, og selv om de skal hjelpe deg og være der for deg, så tar det tid, i alle fall gjør det det for meg.
Men, jeg føler meg i alle fall avvist med å måtte «bytte» helsesystem. Det er ikke slik det er ment, men det er heller ikke slik det skal være. Det gjør meg faktisk lei meg. Jeg er redd for å miste de gode kontaktene jeg har og alle mine nye bekjenter. Jeg vet ikke, er det meg som er storkrevd, eller ? Nei, jeg tror faktisk ikke det. Det kan gjøre vondt for alle, å miste noen, det kan nesten bli en sorg det.