Jeg er ikke glad

Jeg burde være glad, lykkelig, ha det fint. Det skal jo være en gledelig nyhet, men nei, slik tenker ikke jeg. Negativt tankemønster, det kan man iallefall skrive under på at jeg har. Å finne noe negativt med alt, det er jeg god til skal jeg si. Men kan jeg ikke bare ta meg sammen da? Kan jeg ikke bare begynne å glede meg over saker og ting? Kan jeg ikke bare være normal, tenk åh, så gledelig, nå ble jeg glad. Men neida, jeg tenker i helt motsatte baner. Jeg tror jeg er ond.

Hvorfor skal jeg ville dø, jeg som er så lykkelig?

 Hvorfor skal jeg ville dø, jeg som er så lykkelig? har jeg tidligere skrevet i et innlegg her på bloggen. Det må ha vært en relativt god dag, siden jeg var lykkelig. Ja, jeg ville kanskje dø, men jeg var likevel lykkelig. Det er jeg ikke nå, tror jeg. Nå er jeg ulykkelig, ensom og forlatt. Eller det er jeg jo egentlig ikke. Vi har til og med besøk, men jeg er ensom likevel. Tro det eller ei, jeg er mest ensom sammen med andre, jeg tror det må være noe galt med meg. Jeg får det liksom bare ikke helt til … Jeg klarer ikke å glede meg over så meget, jeg savner mye og føler meg skikkelgi forlatt. Alt jeg egentlig skulle ønske var at ting ble bra igjen. Igjen, skriver jeg, men har det egnetlig vært bra noen sinne? Jeg husker ikke. Jeg vet bare at det ikke er bra nå og at jeg er lei meg. Jeg husker ikke en gang hvor det var jeg skulle med dette innlegget. Kanskje bare få ut litt frustrasjon. Selvom jeg egentlig er mer frustrert nå, enn da jeg begynte å skrive …

Hjertesmerte-vondt i magen

Hjertesmerte-vondt i magen. Smerten som kommer snikende som et snikende ullteppe. Ingen hører den. Ingen ser den. Ingen legger merke til den. Eller det er vel kanskje ikke helt sant. Noen, noen få utvalgte kan se den. De kan merke den. Men bare hvis de er observante, og virkelig vil. Da, da kan de merke den. Se den lille skyggen som kommer over ansiktet. Se at skjevheten i smilet er borte. Se at det lure glimtet i øyet har fallt bort. Eller kanskje de ikke trenger være så observante, de som virkelig kjenner til smerten, de bare velger den vekk. Velger å ikke se den. Velger å la den fly av gårde. Velger å tro at den vil fly av gårde om man bare venter lenge nok. Men den gjør ikke det. Eller kanskje gjør den det. Det er iallefall uutholdelig i mellomtida. Hjertesmerte-vondt i magen spiser opp alt. Spiser opp gleden. Spiser opp det skjeve smilet. Spiser opp det lure glimtet i øyet. Alt forsvinner liksom. Blir borte. Blir svart, eller kanskje grått. Grått som skyggen i ansiktet. Grått som det gråeste fjell. Kjedelig, vondt, hjertesmerte-vondt i magen. Savnet etter skjevheten i smilet og det lure glimtet i øyet blir byttet ut med sinne. Sinne over at alt ikke er som det skal være. Nei, det hadde nok vært best om hun døde.

Det driter vel de i

Her går jeg med et lykkelig smil
farger håret
fjerner all tvil
sier jeg er lykkelig
ja tror de på meg
det gjør ganske vondt å vite
det gjør ganske vondt å si
at jeg er ulykkelig
og har det vondt
jeg vil så gjerne så gjerne så gjerne
bare ha det godt
vifte rundt med tusen sommerfugler i magen
og elske alt og alle
og bare være glad
men hvorfor er det ikke slik
men hvorfor er det ikke slik
det er så vondt så vondt å vite
så vondt så vondt å si
ja ja ja ja ja
det driter vel de i

Jeg vet hvor haren hopper

og det gjør vondt.

Jeg ser tydelig at det går nedover. Jeg vet jeg har sagt det så mange ganger før. Jeg vet at jeg kanskje klager over det. Men det verste er når jeg vet det går nedover. Det er verre enn når jeg er på dypeste dalen. Jeg vet det helt bevisst, jeg har full innsikt i at ting ikke går rette veien, men jeg vet ikke hva jeg skal gjøre for å slippe. Jeg ser det som i sakte filmen at jeg faller og faller, dypere og dypere og det er ingenting jeg kan gjøre. Vær så snill, redd meg!