Jeg er ikke glad

Jeg burde være glad, lykkelig, ha det fint. Det skal jo være en gledelig nyhet, men nei, slik tenker ikke jeg. Negativt tankemønster, det kan man iallefall skrive under på at jeg har. Å finne noe negativt med alt, det er jeg god til skal jeg si. Men kan jeg ikke bare ta meg sammen da? Kan jeg ikke bare begynne å glede meg over saker og ting? Kan jeg ikke bare være normal, tenk åh, så gledelig, nå ble jeg glad. Men neida, jeg tenker i helt motsatte baner. Jeg tror jeg er ond.

Hvorfor skal jeg ville dø, jeg som er så lykkelig?

 Hvorfor skal jeg ville dø, jeg som er så lykkelig? har jeg tidligere skrevet i et innlegg her på bloggen. Det må ha vært en relativt god dag, siden jeg var lykkelig. Ja, jeg ville kanskje dø, men jeg var likevel lykkelig. Det er jeg ikke nå, tror jeg. Nå er jeg ulykkelig, ensom og forlatt. Eller det er jeg jo egentlig ikke. Vi har til og med besøk, men jeg er ensom likevel. Tro det eller ei, jeg er mest ensom sammen med andre, jeg tror det må være noe galt med meg. Jeg får det liksom bare ikke helt til … Jeg klarer ikke å glede meg over så meget, jeg savner mye og føler meg skikkelgi forlatt. Alt jeg egentlig skulle ønske var at ting ble bra igjen. Igjen, skriver jeg, men har det egnetlig vært bra noen sinne? Jeg husker ikke. Jeg vet bare at det ikke er bra nå og at jeg er lei meg. Jeg husker ikke en gang hvor det var jeg skulle med dette innlegget. Kanskje bare få ut litt frustrasjon. Selvom jeg egentlig er mer frustrert nå, enn da jeg begynte å skrive …

Hjertesmerte-vondt i magen

Hjertesmerte-vondt i magen. Smerten som kommer snikende som et snikende ullteppe. Ingen hører den. Ingen ser den. Ingen legger merke til den. Eller det er vel kanskje ikke helt sant. Noen, noen få utvalgte kan se den. De kan merke den. Men bare hvis de er observante, og virkelig vil. Da, da kan de merke den. Se den lille skyggen som kommer over ansiktet. Se at skjevheten i smilet er borte. Se at det lure glimtet i øyet har fallt bort. Eller kanskje de ikke trenger være så observante, de som virkelig kjenner til smerten, de bare velger den vekk. Velger å ikke se den. Velger å la den fly av gårde. Velger å tro at den vil fly av gårde om man bare venter lenge nok. Men den gjør ikke det. Eller kanskje gjør den det. Det er iallefall uutholdelig i mellomtida. Hjertesmerte-vondt i magen spiser opp alt. Spiser opp gleden. Spiser opp det skjeve smilet. Spiser opp det lure glimtet i øyet. Alt forsvinner liksom. Blir borte. Blir svart, eller kanskje grått. Grått som skyggen i ansiktet. Grått som det gråeste fjell. Kjedelig, vondt, hjertesmerte-vondt i magen. Savnet etter skjevheten i smilet og det lure glimtet i øyet blir byttet ut med sinne. Sinne over at alt ikke er som det skal være. Nei, det hadde nok vært best om hun døde.

Det driter vel de i

Her går jeg med et lykkelig smil
farger håret
fjerner all tvil
sier jeg er lykkelig
ja tror de på meg
det gjør ganske vondt å vite
det gjør ganske vondt å si
at jeg er ulykkelig
og har det vondt
jeg vil så gjerne så gjerne så gjerne
bare ha det godt
vifte rundt med tusen sommerfugler i magen
og elske alt og alle
og bare være glad
men hvorfor er det ikke slik
men hvorfor er det ikke slik
det er så vondt så vondt å vite
så vondt så vondt å si
ja ja ja ja ja
det driter vel de i

Se min kjole

Den er vakker,
flott og rød.
Den vakreste jeg noen gang har eid.
I den finnes ingen hindringer,
ingen fordommer, ingenting.
I den er jeg bare vakker,
så skjønn, så nydelig.
I den nyter jeg livet,
og i år passet den ikke.
Jeg var for stor.

Jeg vil jo bare ha det bra

Jeg burde være positiv, men dette er min blogg, derfor stiller jeg dette spørsmålet, hvorfor har jeg det ikke bra? Hvorfor er jeg ikke lykkelig? Hva må til for at jeg skal være lykkelig? Jeg vil jo bare være lykkelig

Jeg vet hvor haren hopper

og det gjør vondt.

Jeg ser tydelig at det går nedover. Jeg vet jeg har sagt det så mange ganger før. Jeg vet at jeg kanskje klager over det. Men det verste er når jeg vet det går nedover. Det er verre enn når jeg er på dypeste dalen. Jeg vet det helt bevisst, jeg har full innsikt i at ting ikke går rette veien, men jeg vet ikke hva jeg skal gjøre for å slippe. Jeg ser det som i sakte filmen at jeg faller og faller, dypere og dypere og det er ingenting jeg kan gjøre. Vær så snill, redd meg!

Mitt største problem er at jeg vil være lykkelig,

og at jeg ikke er det…

Jeg skulle så sykt ønske jeg var lykkelig, i alle fall litt, av og til, bare en smak på det …

Hvorfor har jeg det ikke bra?

Ja, hvorfor har jeg det ikke bare bra? Jeg burde jo det. Jeg har jo egentlig ingenting å klage på. Tak over hode, mat i skapet (hat), klær på kroppen. JEG BURDE IKKE KLAGE! Men jeg gjør det likevel. Jeg har det faktisk ikke noe bra inni meg, men jeg klarer ikke å forstå hvorfor, jeg har jo egentlig ikke noe særlig å klage på. Eller har jeg det? Kanskje det rett og slett bare er noe biologisk feil med meg. Kan vi late som det? Late som det ikke er noe galt, noe som har hendt jeg må snakke om, noe jeg har fortrengt eller noe slikt. Kan vi ikke late som det virkelig finnes lykkepiller. Gå til legen få en pille, ja til og med en sprøyte i baken om det trengs for å så være lykkelig. Ikke ha noen stemmer i hode, ikke ha noe angst i kroppen, ikke være lei eller sliten. Bare være lykkelig. Hvorfor er det ikke slik? Det hadde vært så godt å bare være litt lykkelig.

Ja, jeg ligger ikke lengre totalt neddopa på medisiner, stemmene er litt svakere, jeg kjenner de er der og de gjør vondt, men de styrer ikke livet, de gjør bare så veldig veldig vondt. Ønsker å kutte av meg ørene for å slippe å høre hva de sier, men vet at det ikke virker og håper virkelig jeg aldri blir så desperat! Men det gjør så vondt og i tillegg så herjer angsten så i meg. Jeg vet ikke helt hvorfor, vet ikke om det er stemmene som har satt det i gang, eller om det er stemmene som er angsten, eller om det er noe helt annet. Det er i alle fall slitsomt. Skulle jeg valgt selv hadde jeg nok sittet og kjederøykt hele tiden, bare for å tro at det hjelper. Det hjelper ikke. Det er greit nettopp når jeg gjør det, det hjelper bittelitt, jeg har noe å gjøre akkurat der og da, men med en gang røyken er stumpa så er angsten like sterk igjen. Vet ikke hva jeg skal gjøre, kunne det ha hjulpet å skade seg litt? Nei, jeg tror ikke det. Tror det ville vært like ille like etter på det og. Men hva skal jeg gjøre da? Det er det jeg lurer på hele tiden. Det jeg ønsker å gjøre er å stappe meg full av mat, kutte meg opp for å så sovne, men jeg skal ikke gjøre det. Det hjelper ikke. Jeg føler meg bare enda mer crap etter på. Men hva skal jeg gjøre da? Jo, jeg er nok så tapper, så sterk og så flink og frisk at jeg bare lider meg gjennom det. Det går vel over til slutt prøver jeg å tenke, men vil det en gang gjøre det? Jeg er helt ærlig redd for å ha det slik her resten av livet. Men, det går nok over, tenker jeg igjen.

Ja, det går nok over, det har bare ikke gjort det enda, og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg vil rømme, reise bort, være en annen, dra et sted og bare være lykkelig, men jeg kan ikke det, det er ikke slik det funker, jeg må bare lide meg gjennom det, men hvorfor gidder jeg? Hvordan skal jeg takle dette? Vil det en dag bli nok? Kan noen bare komme inn i livet mitt, ta styringa, si hva jeg skal gjøre og gjør livet litt bedre for meg nå? Vær så snill …

Tenk om «lykkepiller» kunne gjøre en lykkelig?