Når håpet ikke er stort nok

Jeg har vært veldig opptatt av håp de siste årene, og håpet er det som har holdt meg oppe. Men i det siste har ikke håpet vært nok, eller jeg har kanskje ikke håp. Jeg føler at det aldri kommer til å bli bedre, og at det alltid kommer til å være slik her. Så håpet mitt er rett og slett ikke sterkt nok, og det er egentlig ganske vondt å tenke på, at det håpet som egentlig har holdt meg oppe hele tiden ikke er sterkt nok. At det håpet jeg har fått av Gud ikke er sterkt nok. Jeg føler nesten at jeg feiler når jeg ikke føler at det er håp for framtida, for jeg vet det står skrevet at Han har håp for framtida og at han ikke har ulykkestanker for oss, men fredstanker. Så jeg føler meg rett og slett nesten som en dårlig kristen for at jeg ikke føler håpet. Og det er jo absolutt ikke meninga at det skal være sånn, men hva skal jeg gjøre liksom? Skal jeg be mer, skal jeg lese i Bibelen. Kanskje jeg bare må tvinge meg til, for nå er jeg så langt nede at jeg ikke ser at jeg kan få håp av det, jeg føler bare at det er en byrde. Jeg er rett og slett sliten og lei av livet og jeg ser ingen håp, selvom jeg vet at det er håp der innerst inne.