Du stoppa meg ikke i å skinne

Nei, du stoppa meg ikke i å skinne, du satt meg bare på pause. Jeg sitter her i sofaen og tenker. Tenker på alt det som skjedde. Kjenner jeg har vondt i magen og at gråten nesten er her. Jeg vil ikke at du, dere, skal ha latt meg stoppe å skinne. Jeg vil, nei, jeg skal skinne igjen! Dere skal ikke ha fått ødelagt resten av livet mitt. Jeg både vil og skal skinne igjen.

Jeg gruer meg så fælt til å møte dere igjen. Jeg vet vi ikke er barn lengre, men voksne. Jeg vet at ting har forandra seg. Men likevel, jeg gruer meg som bare troll. Jeg har vondt i magen og tårene presser på. Men, jeg vil ikke la dere ha stoppa meg i å skinne for den dagen skal komme når jeg virkelig skinner, håper jeg. Jeg vil ikke gi opp. Jeg vil ikke la meg stoppe. Jeg vil bare skinne. Skinne med alt jeg har. Ikke la dere ha knust meg.

Jeg tenker på barnesangen Det lille lys jeg har. Kanskje har dere fått satt meg under bøtte, men nei, jeg vil ikke være der. Jeg vil ikke settes under bøtta. I was made to shine. Jeg var skapt for å skinne, ikke for å sitte under ei bøtte. Jeg vil så gjerne, så gjerne vise at jeg er noe mer enn det jeg var da, en taper, et mobbeoffer, en ingen. Vise at jeg har verdi. Vise at jeg kan skinne. Vise at jeg skinner. Vise at dere ikke knuste meg, vise at jeg ikke lot meg knuse.

Det er ikke lenge til 10 års reunionen med ungdomsskolen. Jeg gruer meg. Det kan jeg si med hånda på hjertet og helt åpent og ærlig. Men, jeg skal dra. Jeg har skaffa meg plass på døgnavdelinga på DPS den helga. Time hos behandleren min noen dager før og har en avtale med kontakten min i psykisk helse i kommunen uka etterpå. Jeg tror dette kan gå bra. Jeg vil ikke la meg stoppe. Jeg vil ikke la dette ødelegge alt, selv om jeg er veldig, veldig redd for at det skal gjøre det. Redd for å knuse litt. Redd for at alt det vonde skal komme tilbake. Redd for at alt det onde skal komme tilbake.

Av og til er det best å bare late som man er ved godt mot. Tenke at dette går bra. Forebygge så godt man kan, og eventuelt ta smellen som kommer etterpå, sammen med behandlingsapperatet og ikke på egenhånd. Man vet jo aldri, dette kan gå bra …

Reklamer

Husker du meg? For jeg husker deg.

Husker du meg?
For jeg husker deg
Av og til sterkt som flombelysningen på en trailer
Av og til svakt som vannmaling blanda ut i vannglasset
Jeg kan huske ordene du sa
Og ordene du ikke sa
Jeg husker blikkene du gav
Og blikkene du ikke gav
Jeg husker deg
Men aller helst 
Skulle jeg ønske jeg kunne glemme

Glemme alt det vonde
Glemme alt det onde
Alt det vonde du gjorde
Alt det onde du sa

Jeg vet jo at vi bare var barn
Barn, tenåringer, ungdommer
Jeg vet at det ikke er så lett for voksne 
Å gjøre noe med
Men de var voksne
Og vi var barn
Hvorfor gjorde de ikke noe?
Hvorfor sa de ikke noe?

Ja sa jeg skulle ønske jeg kunne glemme
Men aller helst skulle jeg ønske
At det aldri hendte

Jeg snakka om deg, dere, hos behandleren min i går. Det var tøft. Vondt. Vanskelig. Ja, jeg gråt til og med, nesten. Tårene pressa på. Jeg hadde lyst å gråte, men gråten kom ikke. Ikke da, ikke nå. Jeg husker deg så godt. Ja, dere alle sammen. Jeg husker det, men vil ikke huske det. Og det jeg ikke husker, det husker kroppen min. Det har gnagd seg inn i bein og marg. Jeg slipper ikke unna det uansett hvor mye jeg velger å ikke tenke på deg, dere. Kroppen min husker mer enn det hodet gjør. Kroppen min husker det annerledes enn det hodet gjør. Hodet husker det med å ville gråte. Kroppen husker det med å knytte seg i angst. Hodet husker det med tanker. Kroppen husker det i følelser. Vonde tanker. Vonde følelser. Jeg tenker at jeg ikke er verdt noe. Jeg var jo ikke verdt noe for deg, dere. Hvorfor skulle jeg da være verdt noe for andre, for meg? Jeg føler ubehaget jeg følte da. Jeg føler det enda. Angsten i magen, brystet, armene. Trangen til å skade seg. Trangen til å bli borte, forsvinne, ikke være mer. Jeg husker både tankene og følelsene, og det gjør vondt. Jeg husker smerten, reddselen, ensomheten. Jeg husker det så alt for godt. Jeg ønsker ikke lengre at jeg ikke hadde huska det med hodet, for jeg vet at kroppen husker uansett hva hodet gjør. Nei, jeg skulle ønske det aldri hendte, og jeg håper det aldri skjer igjen, selv om jeg vet at det skjer hver dag, på hver eneste skole for mange, mange barn rundt om i hele landet og det gjør meg så inderlig trist å tenke på at det ikke bare gjaldt meg. Det gjelder så mange små mennesker der ute i det ganske land. Det gjør meg så ufattelig trist at mennesker for livet sitt trampa på og midlertidig ødelagt bare fordi barn ikke kan oppføre og voksne ikke er gode nok forbilder for barn slik at de vet hvordan de skal oppføre. Ja, jeg sier midlertidig ødelagt, for jeg håper, selv om jeg kanskje ikke tror det at det er mulig å rette opp ødelagte liv, bit for bit, og sakte men sikkert bli kanskje litt helere igjen.

Min mobbehistorie – både som mobbeoffer og mobber

Jeg vet ikke hva hvordan et klassisk mobbeoffer ser ut, men dette er et bilde av meg fra første klasse [bilde], og dette er bilde av meg fra syvende klasse[bilde]. Dette er bilde fra meg i tiende klasse[bilde]. Egentlig syns jeg ikke jeg ser ut som et klassisk mobbeoffer. Men kanskje var jeg mer klassisk enn det man tenker er et klassisk mobbeoffer. For jeg ble ikke slått, jeg ble svært sjeldent kalt stygge ting. Men ingen ville leke med meg. Ingen ville sitte på siden av meg. Ingen ville være min venn. Det at folk av og til kalte meg stygge ting. Det kunne jeg leve med. Det var jo bare ord, men det at de viste med hele seg at de ikke likte meg. Ikke ville være med meg. Ikke ville komme i selskapene mine. Det gjorde vondt. Når folk nekter å sitte på siden av en i klassen. Det gjør vondt. Når de foran hele klassen lager en scene fordi de blir plassert ved siden av meg. Det gjør vondt. Og det skapte mye trøbbel for meg i mitt følelsesliv. Jeg begynte med selvskading, jeg ble avhengig av å skade meg selv, avhengig av å kjenne en fysisk smerte for å slippe de vonde følelsene mine. Jeg ble suicidal, og jeg forsøkte på ungdomsskolen å ta livet av meg. Heldigvis hadde jeg ikke peiling på hva jeg drev med og sov bare litt ekstra godt den natten.

Dette er et bilde av meg i første videregående [bilde]. Jeg hadde flytta og begynt på ny skole. Dette er ikke lengre et bilde av et mobbeoffer. Dette er et bilde av en mobber. En baksnakker. En dårlig venn. Vi var en liten skole, med rundt 40-50 elever og halvparten av disse gikk på trinnet mitt. Vi var en sammensveisa gjeng, men unntak av disse to-tre mobbeofrene vi hadde. Og et av de plukka jeg ut. Vi hadde noe på gang. Men det ble aldri noe av. Så jeg var utrygg på han. Så jeg valgte å mobbe han. Jeg husker ikke i dag hva jeg kalte han, men jeg var ufattelig stygg med han. Det gikk på personlige ting. Og jeg la ingen skjul på at jeg ikke likte ham. Jeg hadde ingenting i mot å offentlig ydmyke han foran resten av klassen eller gjengen. Han forsøkte å ta livet av seg. Heldigvis klarte han det ikke. Men jeg ødelagte mye for han. Han ble lagt inn på psykriatisk og var vekke fra skolen lenge. Det var kanskje ikke bare min skyld, men jeg hadde nok del i det jeg og.

Dette er to historier om samme person. En person som først var et mobbeoffer, så en mobber. Det var så lett å mobbe, å endelig være på toppen. Å slippe å bli tråkka på, føle seg alene, være ensom blant alle andre. Jeg angrer på det jeg gjorde, det gjør jeg. Men skal jeg være helt ærlig, så var det letteste å være en mobber. Jeg skjønner godt at folk mobber. Det gir et lite kick, man er på topp. Man slipper å være nedenunder. Man slipper å ha det vondt selv.

Men begge disse historiene kunne og endt veldig, veldig galt. Jeg er evig takknemlig for at det gikk som det gikk. Men vær så snill, tenk deg litt om før du slenger en kommentar. Tenk deg litt om før du velger bort noen fra vennegjengen din. Tenk deg om litt før du baksnakker. Du vet aldri hva resultatet blir. Det kan gå veldig, veldig galt.

Til pappa

Pappa. Jeg tror jeg savner deg. Men jeg vet ikke helt sikkert. Du kunne være et rævhol å leve med. Jeg var ofte redd deg. Jeg husker du skrek og brølte. Men jeg husker også du var god og snill. Da du døde var jeg glad for det. Jeg tenkte at når du er død så slipper du og mamma å skille dere. For jeg var redd for at dere skulle det, og da tenkte jeg at det var bedre at du døde. Nå føler jeg det er slemt å tenke slikt, men jeg var jo bare et barn. Barn tenker enkelt. Og det var det enkleste. Og når jeg tenker tilbake på barndommen og ungdommen min så tenker jeg også at det kanskje var lettest at du døde. Det er slemt, jeg vet det. Men jeg vet ikke hvordan jeg skulle orket å leve med all bråkinga hjemme. Jeg var livredd. Jeg husker spesielt den ene sene kvelden da mamma ville dra på grunn av dere kranglet. Jeg husker ikke om hva, men heldigvis var jeg syk så vi kunne ikke dra likevel. Tenk om jeg ikke hadde vært syk den dagen. Hva hadde skjedd da? Hadde du dødd likevel. Hadde du kanskje ligget død alene i ditt eget hus i flere dager før noen hadde funnet deg. Nei, jeg er glad vi ikke dro den dagen. Jeg er glad du døde gift med mamma. Jeg er glad du døde hjemme, med familien din.

Jeg husker jeg ikke ville våkne den dagen da mamma vekka meg og sa du var død. Jeg skulle ønske jeg kunne sovet for alltid. Men jeg er våken. Jeg lurer ofte på hvordan livet hadde vært hvis du ikke hadde dødd. Jeg vet ikke om livet hadde vært noe bedre da. Kanskje hadde jeg blitt syk uansett. Kanskje ikke. Hvordan hadde du takla det om du hadde levd og jeg var syk. Jeg forestiller meg at du hadde blitt sint over det. Jeg håper det ikke er sannheten, men det er slik jeg husker deg. Jeg har blitt fortalt at du var en god mann. Du passa på farmor helt til hun døde. Men du var og feig. Du sendte ofte bort broren min for å se til henne hvis hun var dårlig. Du var redd for å finne henne død. Hadde det vært bedre om min bror hadde funnet henne? Hadde det vært bedre om en liten gutt hadde funnet henne? Nei, det hadde ikke det, derfor kaller jeg deg feig. Men også god. Jeg tror du døde av hjertesorg. Du døde rett etter farmor døde. Hjertet ditt klarte ikke mer. Jeg tror det var på grunn av farmor du døde. Du døde før begravelsen hennes. Jeg tror ikke du hadde klart begravelsen hennes, at det var derfor du døde. Derfor sier jeg at du var god. God fordi du elsket noen så høyt at du ikke kunne leve uten.

Jeg gråter nå når jeg skriver dette. Jeg har sagt noen stygge ting om deg i denne teksten, og det jeg skriver står jeg inne for. For ingen mennesker er bare gode. Kanskje skal man ikke snakke stygt om de døde. Men jeg må være ærlig. Man kan ikke leve på en løgn, selv om det kanskje hadde vært lettere.

Så pappa. Jeg tror jeg savner deg. Jeg savner ikke kranglinga og bråkinga. Men jeg savner en far. Jeg skulle ønske du var her i dag. Du har gått glipp av så mye. Og det har jeg og.

 

Gratulerer med farsdagen!