Drømmer.

Nittende desember 2010, altså nesten nøyaktig fem år siden skrev denne lista over drømmene mine. Noen av dem skal jeg gå litt i dybden av. Andre flenger jeg lett forbi. Jeg skrev i blogginnlegget om disse drømmene at dette var ikke nyttårsforsetter, det var noe mye vakrer, nemlig livsdrømmer. Og noen av dem er fortsatt livsdrømmer, noen er i oppfyllelse, noen er uaktuelle, andre har jeg for øyeblikket lagt på is. Uansett, her er listen:

  • Å bli ferdig utdanna
  • Å være lykkelig
  • Å få flere venner i S*
  • Å kunne bety noe for andre
  • Å kunne vise flere hvem Jesus er
  • Å vise mamma hvor glad jeg er i henne
  • Å finne på mer sammen med min bror
  • Å få besøk av K*
  • Å ta en liten reise med T* sted
  • Å få en fantastisk kjæreste som jeg kan gifte meg med å få barn med
  • Å erklære meg selv frisk
  • Å ha en fantastisk blogg
  • Å utgi en bok
  • Å lese den perfekte bok

 

Å bli ferdig utdanna, ja det er selvsagt en drøm, men nå en helt annen utdanning, og det er ikke lengre et must, det er et I hope it will happen, hvis dere skjønner forskjellen.

Å være lykkelig, ja, det er jo selvsagt en drøm, men kanskje jeg må slutte å drømme om å være lykkelig og begynne å heller være det? Ikke vet jeg, jeg bare spør.

Å kunne bety noe for andre. Ja, selvsagt dette er en drøm, men det er og en drøm jeg lever! Med å være med som ungdomsleder i et ungdomsarbeid så tror jeg at jeg betyr en forskjell for andre.

Å kunne vise flere hvem Jesus er. Her er litt av det samme som på forgje punkt. Jeg føler jeg peker på Jesus med å vise ungdommer kjærlighet gjennom å bry meg om dem, gi dem oppmerksomhet og klemmer.

Å ha en fantastisk kjæreste som jeg kan gifte meg med å få barn med. Ja, jeg er nå iallefall gift, og selv om barn kanskje ikke er et tema nå, så har vi det bra sammen.

Å erklære meg selv frisk, selvsagt er det en drøm, men det er heller ikke et must. Det er et must å leve et godt liv, men jeg trenger ikke være frisk for å gjøre det.

Resten gidder jeg ikke å kommentere, kanskje fordi de er uaktuelle, unaturlige eller fordi jeg ikke har noe å utdype om dem.

 

Reklamer

Og slik er det nå

Jeg har liksom lyst å si noe om hvor vondt jeg har og hvor redd jeg er og hvor dårlig det går. Men, jeg vet ikke hva jeg skal si. Livet går liksom ikke helt min vei. Jeg har enda ikke fått begynt ordnetlig på studiene, derimot har jeg fått lest litt på bilteorien, og det er jo positivt. Ikke at det er så mye som synker inn, men litt er det nå forhåpentligvis. Ligger på en 11 feil cirka på teoritentamen.no. Og det kunne jo vært betraktelig mye verre. Og det var vel det positive i livet mitt. 11 feil på teoritentamen liksom. Så mye har jeg å glede meg over. Nei, nå syns jeg jeg kanskje ble litt for negativ. Men jeg føler det er mye negativt i livet mitt nettopp nå. Hodet er helt blåst. Er ikke noe vits å bry seg om det. Jeg er livredd og får vondt av mange lyder som de fleste ikke tenker over. For eksempel blinklyset på bilen, men også tastelydene på tastaturet på macen min gjør og vondt, og selvfølgelig alle skjærende høye lyder og sånt. Men vanligvis pleier jeg ikke reagere på tastaturet, og det er litt smertefullt å innrømme, men her jeg sitter og skriver kjenner jeg bare hvordan det nærmest eksploderer i ørene mine for hvert tastetrykk. Du tenker kanskje hvorfor jeg gidder å skrive da? Jeg trenger det, jeg må få ut noe før hele meg eksploderer eller noe …

Det hjelper ikke så veldig at det begynner å bli høst heller, tidligere mørke hjelper nemlig ikke når man er redd. Jeg tørr nemlig så vidt se ut vinduene når det er lyst, og da er det jo enda verre når det er mørkt. Det er også skremmende å se langt fram. Okei, jeg vet, det høres rart ut, men når jeg ser rett framover ser jeg Dem. Jeg skjønner ikke hvorfor, men De blir så tydlige da, ja, De, skyggene, stemmene, kall dem hva du vil. Jeg kjenner de ser på meg, kjenner de er nære. Jeg vet ikke om jeg tror på at man kan ense ting som egentlig ikke er der og slikt, liksom spøkelser eller slike ting, men jeg enser Dem. Ser De ikke hele tiden, men kjenner at De er der. Og ja, det er skremmende!

Som du kanskje skjønner er det ikke lett å ha det slik som det er nå. Håper iallefall du skjønner det. Jeg er redd, lei og deprimert, og av og til forbanna! Det at jeg er forbanna er vel egentlig en god ting, de tre andre er ikke. Det hjelper nemlig ikke på humøret og framtidshåpet og ha det slik her. Det er så hemmende. Spesielt det å være så var for lyder. Orker ikke å være så sosial da, hvis flere snakker samtidig er det umulig å holde fokus. Hvis det er høy musikk setter jeg ørepropper i og håper på det beste, men det gjør vondt likevel.

Å ta beslutninger er heller ikke lett. Jeg blir nesten som et lite hjelpeløst barn. Jeg vet ikke hvordan jeg skal gjøre noe, jeg er redd for å gjøre feil og klarer ikke å bestemme meg for hva jeg skal gjøre. Heldigvis fungerer impulsiteten min, så får jeg en impulsiv tanke så tar jeg vare på deg og prøver å ikke tenke for mye på den. Slik som på mandag da ville jeg ha pizza, så vi handla inn til pizza. Derfor ble det pizza i dag fordi jeg impulsivt hadde lyst på det for to dager siden.

Så det var litt hvordan det går nå. I morgen skal vi ha ansvarsgruppemøte, og det blir nok interessant. Jeg vet ikke helt hva som skal taes opp, men det blir nok veien videre og status nå. Håper bare at jeg ikke føler meg overkjørt og trampa på etter møtet i morgen, for det vet jeg rett og slett ikke hvordan jeg skal takle.

Og jeg er fortsatt ingenting!

I dag er dagen jeg har gått og grudd meg til i over et halvt år. Dagen der mine kjære tidligere medstudenter er ferdig utdanna. Mens jeg, jeg er fortsatt ingenting. En mottaker av arbeidsavklaringspenger som det står så fint på mine sider på NAV.no. En pause i livet. Det var det som plutselig hendte. Jeg måtte ta en pause i livet, og gjør så vondt. Jeg angrer! Jeg skulle ønske jeg hadde fortsatt. Koste hva det koste ville. I dag er jeg sint på han som overtalte meg til å slutte. Han som fikk meg til å innse at jeg var for syk, at det ikke var noe for meg. I dag er jeg sjalu på alle de som kan skrive en status om hvor flott det er å ha bestått bacheloren. Alle de som kan kalle seg ferdigutdanna. De som snart får autorasjon i posten. De som skal ut å feire. De som skal feste og ha det gøy. Mens jeg er fortsatt ingenting, og det gjør vondt!

Am I a quitter?

Ja, er jeg en slutter, eller er jeg bare for syk? Angsten spiste meg opp. Gjorde alt vondt, umulig å konsentere seg, umulig å følge med. Alt handlet bare om hvordan jeg kunne dø. Hvordan jeg kunne ta livet av meg her og nå. Alt var bare svart og vondt. Jeg kom ingen vei med noe. Jeg lærte ingenting, jeg strøyk på alle eksamner. Ja, jeg har slutta på skolen, IGJEN! Jeg tror jeg vet det var rett valg. Selvom jeg fortsatt angrer på at jeg sluttet første gangen. Jeg føler jeg ble presset til å slutte. Jeg blir så lei meg når jeg tenker på at folk ikke tror jeg kunne gjort en bra jobb. Spesielt når dette er folk jeg stoler på og virkelig setter min lit til. Det gjør faktisk vondt i hjertet mitt. Denne gangen var det og en person jeg stoler veldig på og ser opp til som sa at jeg burde gjøre noe annet. Jeg hadde mest lyst å slå han. Jeg har fortsatt lyst å slå han. Jeg er forbannet, rett og slett lei meg. Kan ikke folk støtte meg i steden for å trykke meg ned? Greit nok at jeg ikke klarte utdanninga, men jeg tror jeg kunne gjort en godt jobb!

Å ha noen å snakke med

Jeg tror at å ha noen å snakke med er ekstremt viktig, og kan være veldig godt. Ihvertfall syns jeg det. Selv om det man snakker om kanskje ikke er så veldig godt, så hjelper det å snakke. Jeg merket dette veldig godt da jeg var innlagt. Jeg har savnet noen å snakke med, og der hadde jeg folk å snakke med hele døgnet om jeg ville. Selvsagt, alle var ikke like gode å snakke med. Noen var bare helt håpløse, men jeg hadde også gode samtaler som gjorde en forskjell i livet mitt. Jeg hadde samtaler som hjalp meg videre. Jeg hadde samtaler som gjorde at jeg kom meg gjennom dagen/natta. Jeg hadde spesielt to samtaler som hjalp meg veldig mye. Den ene var etter at jeg motvillig hadde tatt medisinene mine første dagen, og den andre var ei natt jeg var veldig urolig.
I den første samtalen snakket vi løst og fast om det meste, spesielt bryllup. Og så smart som denne pleieren var så dro hun fram hvor viktig det var at jeg spiste, sov og tok medisinene mine. Jeg skulle jo gifte meg. Da var det viktig. Dette ble tankegangen min hele veien, det var derfor jeg gjorde ting. Kun fordi jeg skal gifte meg. Det var en gyldig unnskyldning til å gjøre mot det stemmene sa jeg skulle gjøre.
Den andre samtalen var en kveld/natt jeg hadde veldig mye stemmekaos og ikke kunne få slappe av. Og når jeg har stemmekaos er det ikke alltid hva vi snakker om som er så viktig, men at vi snakker som er viktig. Så denne samtalen handlet om alt fra stemmer til studie til barn til bryllup, og det var en god samtale. Pleieren forstod meg og tok meg på alvor. Hun hadde troa på meg og oppmuntret meg til å studere samtidig som hun forstod at jeg hadde noen handicap når det kom til å studere. Hun gav råd og gav av seg selv og fortalte om sin egen studietid. Det var godt å høre på, og det gjorde meg mer rolig og klar for å starte å studere.
Og nå, nå som jeg er ute i det virkelig livet savner jeg dette å ha noen å snakke med. Men heldigvis har jeg en god kontakt på DPSet som har sagt at vi skal ha ordentlige samtaler fra nå av, og ikke bare ha en «Hvordan føler du at det går her»-samtale.
Så jeg er heldig. Jeg har folk og snakke med, og har ikke du det så anbefaler jeg deg virkelig å oppsøke noen du kan snakke med for det er viktig, det er godt og livsforandrende om man finner den rette og har du ikke funnet den rette så be om noen andre å snakke med. Det er viktig!

Jeg skulle jo bli frisk

For et år siden snakket jeg med en venninne i telefon mens jeg gikk langs stranda og tenkte på livet. Vi snakket om alt mulig, alt fra Gud og hvermann til alle våre hverdagsproblemer. Jeg husker denne samtalen godt. Jeg tror den betydde mye for oss begge. Den betydde i alle fall mye for meg. Jeg sa noe i denne samtalen som jeg trodde skulle forandre livet mitt helt. Jeg satte meg et mål jeg skulle nå samme hva, og det var jeg sikker på. Nå vet jeg ikke hva det jeg sa betyr lengre. Jeg vet ikke om det er mål eller hva det. For meg er det bare tomme ord. «Når jeg er ferdig med denne bachelorutdanninga skal jeg være frisk nok til å begynne å jobbe.» Det var de ordene jeg sa. Og som de som har lest bloggen min kanskje har forstått så har det skjedd litt endringer i drømmen min. Jeg har sluttet på studiene og begynt på et deltidstudium. Jeg vet ikke lengre hva jeg vil bli, jeg vet ikke hva jeg skal gjøre med livet mitt. Jeg studerer bare noe for å ha noe å gjøre, for å ha et sted å høre til. Jeg kan ikke lengre si at når jeg er ferdig med bachelorutdanninga mi skal jeg være frisk, for jeg har slutta på den. Det er sårt, litt tomt. Jeg hadde jo et mål om å bli frisk når jeg var ferdig. Jeg hadde tenkt å begynne å jobbe da, legge alt annet bak meg. Nå vet jeg ikke annet enn at jeg ønsker å bli frisk, når enn det blir, hva enn jeg blir, og blir jeg det ikke skal jeg leve slik jeg får mest mulig ut av livet mitt.

Rollebytte

Jeg står helt stille og ser på hendene mine. De er røde og hovne. De vokser og vokser og vokser. Noe piper. Jeg ser opp. Det er alarmtavla som lyser rødt. 121. Jeg er på et sykehjem. Jeg ser ned på hendene mine igjen. De er normale. Alt var bare et synsbedrag. En hallusinasjon. Det skjedde der. På sykehjemmet. Der jeg skal være pleieren. Der jeg skal være den som passer på andre. Der jeg skal være en trygghet. En hjelp for andre. Jeg er ikke pasienten, jeg er pleieren. Det er rart. Det er skremmende og veldig veldig merkelig. Jeg vet ikke om jeg er klar for det. Jeg vet ikke om jeg noen gang vil være klar for det. Jeg gjør det likevel, men vil jeg virkelig gjøre det hver dag resten av livet? Vil jeg klare å bli vandt til rollebytte, og vil jeg klare å skille psykdom og jobb?