Dagen derpå …

Eller, det har jo bare gått noen timer, så burde vel heller si timene derpå. Timene etter man har levert fra seg stæsjet, fluktmuligheten, redningsveien, den lette veien til døden. Om det finnes noe lett vei til døden i det hele tatt da. Jeg har iallfall levert fra meg stæsjet mitt jeg hadde for å ta livet av meg på den mest ønskelige måten. Men hvis jeg vil, så gjør jeg det jo bare på en annen måte da. Men jeg vil ikke, samtidig som jeg så virkelig vil. Jeg er så ambivalent, men som en brevvenn av meg sa, selvmord bør ikke gjøres i affekt. Men jeg er bare meg nå, ikke veldig lei meg, ikke veldig glad, ikke noe spesiell lav eller høy, bare veldig, veldig lei. Og kanskje litt sånn på tuppa etter hva jeg har gjort. Så kanskje jeg bør la det gå en stund før jeg bestemmer meg for noe. Kan jo alltid utsette alt noen dager. Skal jo snakke med behandleren min om to dager. Kan jo vente til etter da og se. Se hvordan det går da. Kanskje det kan hjelpe litt. Kanskje blir ting bedre da. Jeg venter, puster, holder ut, tar minutt for minutt, prøver å la være å tenke, la være å føle, la være å være, bare eksistere. Det går nok over denne gangen og skal du se …

Å velge livet

Min fastlege har i lengre tid sagt: «Du må velge å leve.» Og får å være helt ærlig så har jeg hatet den setningen. Velge å leve? Nei, jeg vil ikke det, jeg vil heller velge å dø, det er bare så veldig, veldig skummelt. Og planen min var hele tiden å gjøre det i går. På 17. mai, siden alle flagga så fint da. Tenkte det ville være en fin dag å dø på, sånn siden alle flagga, og gravene ble pynta til 17. mai uansett. Alt stemte liksom. Heldigvis(?) så satt jeg på facebook på søndag og bladde nedover feeden helt til jeg så noe som skulle endre livet mitt ganske mye. Du vil kanskje tro at det var et visdomsord eller noe slikt, men nei. Det var noe mye viktigere (for meg.) 31. juli kommer det nemlig ny Harry Potter-bok. Og ja, jeg er fanatiker når det kommer til Harry Potter så jeg sendte melding til mannen med en gang og spurte om jeg kunne kjøpe den. Og han fant ut hvor den var billigst i Norge og jeg fikk bestilt den. Dette høres kanskje litt flåsete ut, og dere tenker kanskje ikke at jeg kunne hatt det særlig ille hvis dette var den tingen som har gjort at jeg velger å leve. Men, helt fra jeg begynte å lese Harry Potter på barneskolen så har Harry Potter-serien vært en stor grunn til at jeg har holdt meg i live. Jeg har jo hatt nødt å vite hvordan det går. Tro meg, barneskolen og ungdomsskolen var TØFF! Jeg ønsket flere ganger å gjøre slutt på alt. Men jeg kunne ikke, for jeg visste jo ikke hvordan serien endte. Det er flere år siden siste bok kom ut nå, men nå, endelig så får jeg forhåpentligvis litt godfølelse igjen av å åpne og sluke en bok. Selvsagt har jeg opplevd det i etterkanta også, men ikke slik at jeg bare må leve for å vite hvordan det går.