Du stoppa meg ikke i å skinne

Nei, du stoppa meg ikke i å skinne, du satt meg bare på pause. Jeg sitter her i sofaen og tenker. Tenker på alt det som skjedde. Kjenner jeg har vondt i magen og at gråten nesten er her. Jeg vil ikke at du, dere, skal ha latt meg stoppe å skinne. Jeg vil, nei, jeg skal skinne igjen! Dere skal ikke ha fått ødelagt resten av livet mitt. Jeg både vil og skal skinne igjen.

Jeg gruer meg så fælt til å møte dere igjen. Jeg vet vi ikke er barn lengre, men voksne. Jeg vet at ting har forandra seg. Men likevel, jeg gruer meg som bare troll. Jeg har vondt i magen og tårene presser på. Men, jeg vil ikke la dere ha stoppa meg i å skinne for den dagen skal komme når jeg virkelig skinner, håper jeg. Jeg vil ikke gi opp. Jeg vil ikke la meg stoppe. Jeg vil bare skinne. Skinne med alt jeg har. Ikke la dere ha knust meg.

Jeg tenker på barnesangen Det lille lys jeg har. Kanskje har dere fått satt meg under bøtte, men nei, jeg vil ikke være der. Jeg vil ikke settes under bøtta. I was made to shine. Jeg var skapt for å skinne, ikke for å sitte under ei bøtte. Jeg vil så gjerne, så gjerne vise at jeg er noe mer enn det jeg var da, en taper, et mobbeoffer, en ingen. Vise at jeg har verdi. Vise at jeg kan skinne. Vise at jeg skinner. Vise at dere ikke knuste meg, vise at jeg ikke lot meg knuse.

Det er ikke lenge til 10 års reunionen med ungdomsskolen. Jeg gruer meg. Det kan jeg si med hånda på hjertet og helt åpent og ærlig. Men, jeg skal dra. Jeg har skaffa meg plass på døgnavdelinga på DPS den helga. Time hos behandleren min noen dager før og har en avtale med kontakten min i psykisk helse i kommunen uka etterpå. Jeg tror dette kan gå bra. Jeg vil ikke la meg stoppe. Jeg vil ikke la dette ødelegge alt, selv om jeg er veldig, veldig redd for at det skal gjøre det. Redd for å knuse litt. Redd for at alt det vonde skal komme tilbake. Redd for at alt det onde skal komme tilbake.

Av og til er det best å bare late som man er ved godt mot. Tenke at dette går bra. Forebygge så godt man kan, og eventuelt ta smellen som kommer etterpå, sammen med behandlingsapperatet og ikke på egenhånd. Man vet jo aldri, dette kan gå bra …

Dønn ærlig: Jeg har vondt!

3561_0011

Jeg har en smerte inni meg. Jeg har det egentlig bra, men jeg har denne smerten. Den sitter i hodet, magen, brystet, armene, beina, ja de fleste plassene. Det gjør vondt. Men jeg har det jo egentlig bra. Det er en smerte jeg vil skade vekk, men jeg vet jo at selvskading ikke er bra, også har jeg det jo egentlig bra, så jeg kan jo ikke gjøre noe.

Jeg trenger noen å snakke med, men jeg har enda ikke rukket å gå innom legekontoret å få en time hos fastlegen, og behandleren min har jeg bare i gruppa, så jeg kan ikke ta det opp med henne, og kontakten min i psykisk helse har jeg slutta å ha timer med. Og jeg føler ikke jeg kan si det til noen, for alle tror jo jeg har det bra, og det har jeg jo egentlig og. Jeg er lykkelig, jeg har bare så vondt, og det er ikke noe godt.

Men til alle dere som virkelig kjenner meg, jeg har det egentlig bra.

Og til alle i hele verden, hva gjør man når man har så vondt utenom å skade seg?