Jeg vil beskrive dette som ei heilt grei bok. Ikke den beste jeg har lest, hverken språklig eller dramaturgisk, men den er verdt å lese. Jeg las den på en togreise eller så det er ei kjapp bok å lese gjennom, billig var den og. Så les den om du får muligheten, men det ingen bok du trenger å streve ræva av deg for å få fatt i.
Jeg las denne boka på ungdomsskolen i norsk fordypning og jeg husker at jeg las den på en time, så da jeg kom over den på biblioteket så måtte jeg sjekke om jeg hadde lest den ordentlig eller bare skumma over den siden jeg husker at jeg las den så fort. Og jeg hadde lest den ordentlig. Boka er skikkelig lettlest og kort så en blir fort ferdig med den.
For å være helt ærlig så syns jeg den var bedre da jeg gikk i 8. klasse enn i dag. Da jeg begynte å lese den denne gangen syns jeg den virket så veldig bra, fordi det første avsnittet i boka er skikkelig bra. Men det var det som var bra. Boka er ei midt på treet bok og jeg vil ikke dømme den for langt ned på treet fordi jeg er eldre og denne boka er ikke beregnet på meg.
Boka er skrevet på en livaktig måte, og griper leseren, men det slår meg at kanskje den heller skulle vært en blogg enn en bok. Men siden den ble gitt ut i 1993 så skjønner jeg godt at den ikke er det. Men jeg syns det er rart at den er gitt ut hos Cappelen og ikke et eller annet annet forlag der man betaler alt selv, men, det var sikkert ikke vanlig det heller i 1993.
Men for å komme til poenget så anbefaler jeg den for ungdomsskoleelever som vil lese ei livaktig og reel bok om spiseforstyrelser. Selv om boka stopper litt raskt og ikke har en ordentlig slutt så er de få sidene boka inneholder vært å lese.
Jeg gir boka en treer, og ville vel gjort det i 2004 og.
Da jeg lånte denne boka på biblioteket så kunne jeg ikke huske hvorfor jeg hadde den på ønskelista mi og for å være helt ærlig så syns jeg den virket dritkjedelig når jeg las bakpå boka og egentlig var den det og. Men det tror jeg var fordi jeg var for gammel for boka. At jeg har tanker i hodet mitt som gjør at boka ikke er så interessante, at jeg og boka ikke er på samme plan.
Men, boka er lettlest, jeg las den ut på en natt. Den gjør vondt å lese. Man kan kjenne på hovedpersonens smerte. Man lever seg inn i den. Den er bra skrevet, ja ekstremt bra skrevet, men likevel er den kjedelig, det må nok være fordi jeg er for gammel, jeg skulle virkelig ønske at denne boka kom ut før den gjorde og at jeg las den før jeg gjorde, for jeg tror det er ei knakende god bok, bare ikke for en jente i min alder.
Jeg gir boka en treer fordi den er så bra skrevet, og jeg så gjerne skulle ønske at jeg las den litt tidligere, for den var veldig kjedelig nå.
Endelig er er ferdig med Sebrapiken av Sofia Åkerman. Endelig og endelig, er skikkelig trist å være ferdig. Jeg las ekstremt lite i slutten, bare fordi jeg ikke ville bli ferdig med den. Jeg ville bare den skulle være evig. I går skulle jeg egentlig ha lest den ut, men jeg klarte ikke å få meg til å gjøre det, jeg ville bare den skulle vare en dag lengre. Sebrapiken. Jeg syns boka er en vondt i magen og gråte god bok. Jeg tipper boka er veldig bra skrevet og har tenkt å lese den på svensk en gang jeg får tatt meg råd til å kjøpe den på svensk, rett og slett fordi boka jeg las var full av skrivefeil og hadde mye dårlig gramatikk. Spesielt de delene av boka som forma som dikt var veldig dårlig. Egentlig ganske trist siden boka var så pass god som den var. Men, man må se positivt på det, nå har jeg noe å glede meg til, lese den på svensk. Så på en av dei siste sidene i boka så står det om håp. Det står at det var mulig, alt det alle fagfolkene ikke trodde på. Det var mulig, og det var håp. Boka er slik at det blir ikke pllutselig bra. Det blir gradvis. Det er ikke en mirakelbok, det en realistisk bok. Jeg digger den! Den gjør godt. Det er en bok du vokser sammen med. Du får tid på deg, slik at du blir klar for at hovedpersonen skal bli frisk. Du blir frisk med henne, så nær og realistisk er boka. Virkelig en bok jeg anbefaler å låne eller kjøpe!
Det værste med boka må være at jeg las den ut så fort. Fikk den i dag og las den ut i dag, det er vel egentlig et godt tegn, men det kunne godt vart litt lengre. Undertittelen på boka er jo tre søstre som selvskading, så det er jo det den handler om. Den yngste søsteren Ida driver med ekstrem selvskading og gjennom hele boka får en høre i hovedsak de to eldre søstrene sine opplevelser, tanker, håp og fortvilelser, men man får også noen korte (og et lengre) innslag av Ida og et av faren. Det er også to kjente fagpersoner, Svein Øverland og Finn Skårderud, som har skrevet forord og etterord og det er om et møte med ise Studsgård. Forord og etterord finner jeg som oftes veldig uintressante, så egentlig vil jeg anbefale med å vente med å lese dette til du har lest ferdig boka. Boka er kanskje litt treg i starteren, men bare fortsett og les. Jeg gikk litt i surr om hvem som var Camilla og hvem som var Helene av søstrene, men jeg føler ikke at det gjorde så mye, rett og slett fordi at det var så sammenbundne og hadde så tett bånd at de nesten ble ett. Som de skriver selv i boka var de to på lag, på lag mot resten av verden til tider, men de skulle kjempe, og de skulle kjempe sammen. Man kan bli veldig oppgitt av boka, og den gir svært lite håp, før i slutten av boka der det er ltit håp, men jeg føler ikke at dette er en bok som skal bringe håp. Jeg føler dette er en bok som sier: «Hei, du er ikke alene. Vi også har noen vi er glad i som skader seg.» Jeg føler det er en bok som skal betrygge pårørende om at de ikke er alene, og derifra så skaper det håp. Kors på halsen er ikke en bok jeg anbefaler hver og en mann, men jeg anbefaler den til dem har er pårørende til folk som skader seg selv. Jeg anbefaler den til kjærester, foreldre, søsken, tanter, onkler, søskenbarn, lærere, alle som har noe med folk som selvskader. Som det står så fint på første side. /Til alle dem som skader seg med vilje./Til alle dem som er glad i dem./Og til alle dem som må hjelpe dem./ Det stemmer. Det står så bra. Les boka, men jeg vet ikke om jeg anbefaler den til deg. Rett og slett fordi boka ikke er for alle, bare for dem som trenger det, innerst inne i hjerterota si. Boka får fire av seks stjerner fra meg. Den fortjener kanskje seks noen steder og to andre steder, derfor får den fire. Den er lettlest og har en ok historie. Den mangler til tider driv i handlingen, men det er ikke en slik bok med handling i. Det er en bok som skal hjelpe mennesker. Det er nettopp derfor jeg egentig ikke vil gi den noen stjerner. Rett og slett fordi noen trenger den, mens andre gjør bare vondt av å lese den. Så lytt til hjerterota di. Skal du lese denne boka?
Jeg tror Stup må være den beste boken Kjersti Scheen har gitt ut. Det er ufattelig flott. Jeg brukte boka som eksempel da jeg skulle skrive om god skjønnlitteratur på skolen. Dette er hva jeg skrev om boka:
Også her i landet har man klart det. Kjersti Scheen utgav i 2004 boka Stup der hun fanger leseren inne i en 17 år gammel jentes liv og hennes harde hverdag med angst. Det er ikke mange bøker som denne som fanger meg så inne i hovedpersonens liv at det rett og slett blir vanskelig å legge fra meg boka. Måten Kjersti Scheen klarer å få fram smerten og panikken hovedpersonen føler er god nok grunn til at boka kommer inn i kategorien god skjønnlitteratur alene, men det er og en historie i boka der man også føler hovedpersonen store kamp om å holde fast på et lite håp.
Følelser er en stor del av en god bok. Mennesker er levende vesener med følelser, derfor er det også så viktig at personene i bøkene har følelser. Følelser som er menneskelige og beskrevet på slik bra måte at leseren kan kjenne dem og ta på dem. Er hovedpersonen glad så skal leseren og bli glad, er hovedpersonen sint så skal leseren virkelig føle sinnet hovedpersonen holder på.
Å skape en bok med følelser har virkelig Kjersti Scheen klart i Stup. Å kunne leve meg så inn som jeg gjorde i Stup er ikke ofte jeg kan, men dette er en bok jeg har grått med, jeg har ledd, jeg har følt håpet, jeg har følt angsten og fortvilelsen hovedpersonen følte.
I en god bok må forfatteren vise følelsene både med historien, miljøbeskrivelsene, følelsesbeskrivelsene og mellom linjene. Å skrive en bok der leseren virkelig får følelsen av å være i boka og føle de samme følelsene som hovedpersonen gjør er ikke bare å skrive hvordan hovedpersonen føler seg, man må vise det i alle ord og tegn. Det er en kunst, en kunst Kjersti Scheen virkelig behersker.
Jeg gir boka en sekser.
De gales hus av Karin Fossum handler om en ung kvinnes opphold på psykriatisk sykehus. Jeg digger boka, den er humoristisk, men likevel alvorlig til tider. Jeg syns noen av hendelsene i boka kanskje ikke er like realistiske og kanskje ikke alt viser like godt hvordan det er på psykriatisk, men det er grei underholdning. Boka er også filmatisert. Jeg gir boka en sterk femmer. Hadde nok gitt den en sekser om jeg ikke hadde erfaring fra psyk. selv.
Å spise blomster til frokost av Synne Sun Løes er en fantastisk bok. Den er delt inn i tre deler, høst, vinter og vår. Høstdelen er når hovedpersonen Mia er manisk, vinterdelen er når Mia er depressiv og vårdelen er Mia ute fra sykehuset i det vanlige livet.
Vi følger hele tiden tankene til hovedpersonen veldig intenst, noe som jeg syns er det beste med hele boka. Følelsene blir ikke bare skrevet ned og man leser dem, man føler den, man ser dem, man opplever dem på alle måter, både i ordene og språkbruken. Språket i den maniske delen er helt manisk og språket i den depressive delen er helt depressivt.
Selv likte jeg best den maniske delen, rett og slett fordi jeg ikke liker depressive ting. Språket er lett, ordene er forvirrende og gode. Det lyser frihet og glede ut av ordene. Det er langt meningsløse setninger som bare virker så ekstremt frigjorte fra alt og all, helt til det smeller og Mia blir innlagt og man kan både føle og ta på den angsten hun har med det å være innesperret. Den depressive delen derimot har korte, vonde setninger som får det til å knytte seg i magen. Den gjør rett og slett vondt å lese. Så vondt at jeg nesten skulle ønske jeg aldri leste den. Det gjorde vondt i hele kroppen, jeg hadde lyst å gi opp, jeg hadde lyst å bli fri fra all smerte. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre, jeg ønsket bare å dø. Vårdelen som er den siste delen er en vanskelig, skremmende og merkelig del. Det er en del ute i det fri. Det er en del med vansker, det er en del der man skal møte verden. Det er en del der man skal forholde seg til mennesker. Det er en del der man skal bo sammen med friske mennesker. En del der man har relasjoner. Den er god. Den bringer håp. Den er både vanskelig og god. Det gjør vondt, men er også befriende. Den sier til slutt at det er håp. Den sier at livet kan være godt. Den er å anbefale.
Så les hele boken. Kjenn følelsene, vær åpen og tenk, tenk at det er ekte følelser. Mennesker har det slik. Jeg er så for åpenhet om psykisk helse, dette er en åpen og sterk bok om et vanskelig og tabubelagt tema. Dette er en bok alle burde lese. Dette er en bok som setter seg i magen, i hjertet, i tankene. Dette er en god bok. Det er en soleklar sekser. I språk, innhold, alt. Den blir ikke kjedelig. Den vekker følelser. Ja, det er bare en soleklar sekser.
Unyttig som en rose er også skrevet av Arnhild Lauveng og er oppfølger til I morgen var jeg alltid en løve. Denne finnes dessverre som jeg vet ikke på lydbok. Trist, for det er en fantastisk bok dette og som jeg gjerne ville ha latt min man lytte til. Boka handler også om Arnhild som er eller rettere sagt var schizofren, og nå psykolog. En fryktelig og bra bok!
Noen mennesker er som upoppet popkorn. Små og harde. Men gi dem litt varme og se hva som skjer!
Sitat hentet fra boka. Denne boka fortjener en sekser!
I morgen var jeg alltid en løve er en av de flotteste bøkene jeg har lest. Har lest den både i papirform og på lydbok. På lydboka er det forfatteren selv, Arnhild Lauveng som leser og det gjør hun utmerket og. Det blir ikke alltid like bra når forfatteren selv skal lese boka si høyt, men dette gjør hun som sagt utmerket. Det føles som man er på et eviglangt (i positiv mening) langt foredrag av henne, og jeg har vært på fordrag av henne før, og det er fantastisk det og. Lydboka har jeg også spilt for mannen min en gang vi var på bilferie, og han likte den og. Han forstod mye mer om hvordan jeg hadde det da vi hørte den sammen.
Boka fyller en med håp, glede, sorg, sinne, ja egentlig hele følelsesspekteret. Anbefales på det varmest!
» Før levde jeg mine dager som sau.
Hver dag samlet gjerterene alle på avdelingen til felles utmarsj i flokk
Og som gjetehunder flest bjeffet de kvasst hvis noen nølte med å gå ut døra.
Det hende jeg brekte litt, lavt,
idet de drev meg gjennom gangene,
men ingen spurte noen gang hvorfor
– når man først er gal, kan man da gjerne breke.
Før levde jeg mine dager som sau.
I samlet flokk drev de oss langs gangveiene rundt sykehuset,
en langsom uensartet saueflokk av individer ingen tenkte på å se
For vi var blitt en flokk,
og hele flokken skulle ut og gå,
og hele flokken skulle lukkes inn igjen.
Før levde jeg mine dager som sau.
Gjeterne klippet manken min og stusset klørne
så jeg lettere skulle gli inn i flokken.
Jeg tasset av gårde blant pent friserte esler, bjørner, ekorn og krokodiller
Og lurte på hvorfor ingen ville se.
Før levde jeg mine dager som sau
mens alt i meget lengtet eter å jage over savannene.
Og jeg lot meg drive fra kve til innhegning til fjøs
når de sa at det var det som var best for en sau.
Og jeg visste at det var feil.
Og jeg visste at det ikke ville vare evig.
For jeg levde mine dager som sau.
Men i morgen var jeg alltid en løve.»
Et utklipp fra boka som faktisk er den beste boka jeg har lest utenom Harry Potter-serien.
Jeg har gitt boka en sekser!
Grønne Drømmer 