Å vente …

Å vente, ja det er det jeg har gjort den siste uka, venta på telefoner fra den ene og den andre, bare for å få høre at vi snakkes over helga, og så i morgen, og så enda en gang i morgen, for så å vite at DPS her er fullbooka, for så å vente enda litt mer, for så å be dem søke til et annet DPS og nå venter jeg på svar angående det. Jeg hater å vente på slike telefoner, det sliter i hele meg. Jeg klarer ikke slappe av et minutt. Og med en fastlege som jobber omtrent hele døgnet nytter det ikke å tenke at nå er klokka tre, så telefonen kommer ikke i dag. Nei, jeg må vente helt til jeg legger meg. Ha lyd på telefonen om natta, i tilfelle han ringer tidlig neste morgen. Våkne tidlig om morgenen for å vente på at han ringer. Vente hele dagen, passe på at telefonen har dekning hele dagen. Ha nerver hver gang det tikker inn en melding. Er det et tapt anrop som ikke kom gjennom på grunn av dårlig dekning? Jeg blir helt dårlig av dette. Vondt i magen, brukt opp en hel dorull på under et døgn. Tørr ikke legge telefonen i lomma, redd for å miste dekninga, redd for å ikke høre at det ringer, må gå med den i hånda hele tiden, eller legge den i vinduskarmen med best dekning. Guri, som jeg gleder meg til han har ringt, selv om det sikkert blir lenge til. Sist ringte han vel i åtte-tida på kvelden. Det er ganske sent det. Iallfall når man står opp halv ni om morgenen for å vente på telefonen. Og Guri, som jeg gruer meg til han har ringt, tenk om det ikke er plass til meg noe sted. Tenk om han sier jeg er for frisk. Tenk om han sier at vi kan vente. Tenk om jeg bare må lide meg gjennom livet enda litt til. Jeg sier ikke at alt blir bedre med en innleggelse, men det finnes et håp i meg om at det skal hjelpe. Om at ting kan bli litt bedre med litt hjelp, en timeout, noen å snakke med, litt miljøskifte. Ett eller annet. Ett eller annet må hjelpe, jeg orker ikke lide meg gjennom livet stort lengre.

Reklamer

Jeg har vært på ferie …

Jeg har vært på ferie, det har vært for jævlig har jeg lyst å skrive, men jeg bruker jo ikke slike ord. Jeg visste jo jeg var dårlig før jeg reiste, men med tre netter nesten uten søvn var jeg så redd og skjør at jeg burde ikke gå på do en gang etter mørkets frembrudd. Føltes ut som jeg hadde nervene på utstiden av kroppen omtrent. Skikkelig ubehagelig og regelrett vondt.

Da jeg reiste på ferie så bestemte jeg meg for å ikke bruke tid på blogging og blogger, så derfor har ingen hørt noe fra meg den siste tiden, men jeg har levd, på den smertefulle måten iallfall.

Tenk om det var en pille som kunne gjøre alt bra!

Jeg har tenkt på å blogge lenge. Og jeg skulle ønske det kunne være et jeg har det bra-innlegg. Men det er det ikke. Jeg har det piss, dritt, ræva, vondt, noe så inni hampen vondt og! Og jeg skulle ønske det var en pille som kunne gjøre alt bra! Jeg skulle ønske det var noe som kunne ta vekk alt dette vonde. Gjøre meg lykkelig igjen. Få meg til å ha det godt. Men jeg vet ikke om noe slik pille, og jeg tror egentlig ikke det finnes heller. Det frister å hive innpå med nozinan så jeg kan slippe å være litt, men jeg vet jo egentlig at det ikke løser problemet. Men det får meg iallfall til å sove.

14233027_976667199126680_4364163658139652890_n

Jeg er lei av å ha det dårlig, selv om det ikke har vart så lenge, så gjør det vondt fordi om. Spesielt siden jeg trodde ting var bra for alltid nå, men jeg må vel bare innse at livet ikke er en dans på roser, men heller en skikkelig ubehagelig berg og dalbane som gjør livet fryktelig vondt til tider. Og, selvsagt. Jeg vet jo at livet ikke er en dans på roser, men trenger man å være så deprimert og ha så vondt at eneste utveien man ser er døden? Hva med et normalt, litt opp og ned-liv. Det hadde jeg satt veldig pris på.

Og størst av alt er sorgen over å ikke ha det bra lengre.