Wake me up when September ends

«Wake me up when September ends» er det en sang av Green Day som heter. Den syns jeg passer veldig godt på hvordan jeg føler det nå. Jeg har kanskje «sovet» de to siste månedene og nå er på tide og våkne, men det hjelper ikke å sove, ting blir ikke bedre når en våkner. Husker da pappa døde (for ja, dette er enda et innlegg om den etterlengta pappaen min) da skulle jeg ønske mamma aldri hadde vekka meg, at jeg bare kunne sovet for alltid.

Så nå, da august kom lata jeg som ingenting da pappa hadde hatt bursdag, fikk til og med telefon av tante angående det, men jeg lata som ingenting. Orka ikke å forholde meg til det. Og så kom september og det ble 16 år siden pappa døde og jeg lata fortsatt som om ingenting hadde skjedd. Men nå klarer jeg ikke å late som ingenting mer. Jeg har sprukket. Alt gjør for vondt, jeg savner pappaen min! Jeg savner følelsen av å ha en pappa bare, en som lever liksom. En som kan hjelpe med ting, en som en kan prate til. Bare en pappa.

Pappa, du døde så alt for tidlig, ikke bare var du ung, men du døde for tidlig i mitt liv og. Jeg syntes det var urettferdig, og det syns jeg ennå! Jeg vil bare at du skal være her, her i livet mitt. Jeg husker da jeg var liten så drømte jeg om at du ble levende igjen. Det skjedde jo med Lasarus i Bibelen. Og selvom jeg vet at det har gått lang tid, og at alle er på et annet sted i livet så drømmer jeg fortsatt av og til om at du skal bli levende igjen. Jeg savner deg nemlig sånn og det gjør så vondt. Jeg vet ikke om livet hadde vært så mye bedre om du hadde levd, kanskje, kanskje ikke, men jeg hadde iallefall hatt deg.

Reklamer

Å slippe litt

Jeg har hatt tre ganske ok dager på DPS hotellet som jeg kan kalle det. Nei, det var ikke rene hotelloppholdet denne gangen, fikk iallfall samtale, og det er noe nytt! Men det hjalp og. Det var godt å få hjelp til å sette ord på noe. Men lite hyggelig var det da primærkontakten min kom og fortalte om alle problemene mine til meg da jeg faktisk hadde det bra. Utaktisk av henne. Jaja, nå er jeg iallfall ute i det fri igjen med blanda følelser. Sitter og angrer på at jeg er i live, men vet også at jeg nok kommer til å fortsette og være det.

Vær snill kjære deg.

Jeg har lyst å fortelle hvordan jeg har det, men den fortellingen finner jeg ikke ord til. Derfor sier jeg heller at det går bra. Jeg har lyst å si noe om hva som er og hva som ikke er, men ikke her heller har jeg ordene. Jeg har lyst å rope sannheten om meg, men føler ikke jeg har noe stemme. Så jeg føler meg heller tildekket av slør og full av intet. Jeg legger meg stille ned og orker ikke mer. Ikke en gang en skade orker jeg å lage for jeg er så lei, så sliten og så bitter av å være meg. Så kjære deg, vær så snill bare la meg slippe å være meg.

Overdrivelse?

Okei, jeg overdreiv kanskje i mitt forgje innlegg da jeg presterte å publisere dette bilde og gav det tittelen meg og behandlerapperatet, men jeg var frustrert og lei meg.  Alle er ikke i mot meg, selvom jeg føler meg litt forlatt da behandleren min syns det er greit at det går over en måned mellom hver gang vi møtes, og kontakten min i psykisk helse skal være borte i en måned. Typisk akkurat nå når jeg trenger henne. Heldigvis har jeg min kjære fastlege igjen da, en som aldri svikter meg. Han gir bare ikke opp. Jeg var hos han i går og da tok vi ørten forskjellige blodprøver til for å finne ut om det vonde er noe fysisk galt med meg. Noe inni meg håper det er noe fysisk som er veldig lett å fikse, ikke noe innvikla tidskrevende som tar hele livet å holde i sjakk. Tenk om jeg bare kunne tatt noen tabletter, en liten kur også var alt godt og vondten var vekke. Tenk hvor himmelsk!