En levende død

Jeg var en levende død. Gikk på alt for mye medisiner. Ble en zombi. Hadde ingen energi, ingen lyst, intet tiltak, jeg bare levde, var til. Stod opp, spist, hvilte, sov, gikk min faste tur rundt sykehuset, hadde ingen glede i noe, ingen framtidsutsikt. Var bare et menneske helt uten glede, uten håp. Det var fryktelig. Det er det verste jeg noen gang har vært med på. Folk kjente meg ikke igjen, jeg var blitt en annen, en zombi, en levende død uten livsgnist.
Heldigvis har jeg en mor som er observant og tok det opp med kontakten min på psykehuset og jeg trappet ned på medisinene og ble meg selv igjen. Ble lykkelig igjen, fikk livsgnist. Fikk det rett og slett godt, på rette medisiner. Jeg ble lykkelig.

Å akseptere at man er psykisk syk

Tenkte jeg skulle blogge om dette, og siden jeg fikk et søk på dette så gjør jeg det like godt, har kanskje gjort det før, men det trengs igjen for jeg sliter med dette. Jeg hater å være syk! Jeg liker det ikke i det hele tatt, jeg vil ikke akseptere det, men som samboeren min sier: Nå er du syk så da må du bare leve med det. Og det er jo helt sant, jeg bare liker det ikke. Tror det skremte meg litt at kontakten min på psykehuset sa at de anbefalte seks måneders hvile etter en psykose, og det er lenge det. Det fikk meg til å innse at jeg kanskje var syk. At jeg trenger hvile, at jeg blir fortere sliten enn andre, rett og slett innse at jeg må ta hensyn for å ikke bli psykotisk igjen, i alle fall ikke så veldig. Men det gjør vondt. Det er en sorg. Og det irriterer meg at ikke alle bare vet at jeg er syk slik de kan forstå hvorfor jeg må ta hensyn.
Jeg er pisslei av å være syk og vil bare være frisk og slippe å ta hensyn. Slippe og bli slite, kunne gjøre ting som normalt. Det er så mye å tenke på, men av og til må man bare akseptere at man er psykisk syk og det har jeg tenkt å klare for å holde meg frisk.